Tim Bennett (51) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
Denne kommentaren står også på trykk i Kondis 4-2018.
5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Løp for livet
Til redaktørens fortvilelse så kommer lederen min (noen ganger) ganske sent inn i innboksen hans. Så også denne gangen. Men det gjorde jo at jeg rakk å få med meg Holmenkollstafetten først, og dermed kan jeg ta med noen ord om den.
Holmenkollstafetten har blitt en stor massemønstring hvor både topp, bredde og kanskje bånn er dekket opp. Denne lørdagen i mai var også været i Oslo ganske så bra, noe som alltid hjelper. Det gjør nok jobben til laglederne enklere, for da kommer det garantert flere til start.
Kondis stilte eget lag også i år. Jeg skal ikke komme med plassering og slikt, for det spiller egentlig ingen rolle. Det viktige er at vi deltar og viser oss frem. Kanskje kan vi stille flere lag neste år?
Stilarter
Jeg så mange forskjellige stilarter lørdag. Fra de sprekeste som ganske lett danser frem i høy fart, til de litt mindre raske, som allikevel har den samme dødsforakten på plass.
Alt jeg så, viser mangfoldet innen løping, noe som igjen forteller hvor enkelt det å løpe egentlig er! Selv om en del nok erfarte at selv den korteste etappen kan bli lang og vanskelig.
Uansett så står løpegleden i sentrum, og det vises godt. Jeg elsker jo å se det, men så er jeg kanskje litt mer enn snittet interessert i å se på folk som løper. For meg så er det befriende herlig å se på. Alle har sin egen stil, både på løping, klær og uttrykk. Kanskje kommer vi ganske nært oss selv i uttrykk når smerten er som verst? Det kan i hvert fall virke sånn.
Jeg så også baksiden. Det vil si de menneskene som absolutt ikke har forståelse for at veier og gater stenges sånn helt plutselig. Og jeg forundrer meg hver gang over hvor sinte folk faktisk kan bli! Enda verre er det jo at de stakkars vaktene som gjør en frivillig innsats, også får så hatten passer. Noen ganger har jeg bare lyst å gå bort og si fra. Heldigvis dukker det ofte opp en politimann opp, og da får pipen fort en annen lyd.
Kondistreninga
Kondis har i Oslo-området også startet opp noe som heter «Kondistreninga». Tanken er etter hvert å spre dette til andre byer og steder i Norge. Dette skal være et tilbud som er både sosialt og som gir god treningseffekt. Det er viktig i disse tider at Kondis viser seg frem så godt det lar seg gjøre. Så langt ser det lovende ut, og jeg håper at det treffer enda flere etter hvert.
Kondis må vise seg frem, og Kondis må vise at vi er en bevegelse som i aller høyeste grad promoterer kondisjonsidrett. Ofte snakker jeg nok mest om løping, mye fordi det er det jeg selv driver mest med. Men husk at løping er alle kondisjonsidretters mor, noe som gir et veldig bra utgangspunkt for også å drive med for eksempel sykling.
Så langt i år ser det ut som om løpetrenden fortsatt holder stand. Det er veldig bra. Konkurransen om løperne er stor, prisene dessverre også ganske høye, og det er veldig mye annet å velge mellom.
Det merkes også for vår organisasjon. Så kampen for å overleve gjelder i stor grad for oss også. Så et lite ønske fra presidenten er at dere som medlemmer hele tiden oppfordrer folk til aktivitet – og ikke minst til å støtte vårt arbeid gjennom å bli medlem i Kondis!
Vi sees der det løpes!
Tim Bennett
