Mannen på Oslo S

Av Helle Manvik

I dag var jeg på Oslo S. Slutten av november, gradestokken hadde krøpet under 0 grader, frost. Jeg kom gående fra hotellet, skulle ta toget hjem til Sverige etter å ha vært funksjonær på Bislett 24-timers kvelden før.

For de som ikke vet hva ”24-timers” er, så er det en løpekonkurranse der man løper så langt man kan på ett døgn, denne gang rundt og rundt på løpebanen i kjelleren på Bislett Stadion. Det å springe kan være litt ubehagelig når man begynner å bli trøtt og sliten. Å springe ultraløp er ofte litt mer enn litt ubehagelig.

Men det handler om å ta ett valg. Å bestemme seg for å gjøre noe, og så gjennomføre det. Det handler om å bevise for seg selv at man kan stå for sitt ord.

Det å stå for sitt ord til seg selv betyr så mye at ikke mindre enn tre personer endte opp på sykehus under døgnet på Bislett. Fullt friske mennesker blir på mindre enn 24 timer så utmattet at de havner på sykehus. Fordi de har bestemt seg for å ikke gi opp. De har gitt seg selv ett løfte. Og løfter er hellige.

Å spasere i Oslo en søndag morgen i slutten av november er litt som å gå i fjellet på en av DNTs velbrukte stier, grått, frosttåke, steinbumlinger med fargemarkeringer overalt, bananskall, appelsinskall og andre udefinerbare rester ligger rundt omkring.

Jeg går opp trappen mot Oslo S. Det sitter en person inntil steinmuren, omtrent halvveis opp i trappen. Han har en mørkblå jakke, jeans, et tynt grønt fleeceteppe over bena. Han drar i en svart halsbuff. Legger den over nese og munn mens hendene samtidig, med to fingre, holder jakkeermene så de dekker hendene så godt som mulig.

Jeg registrerer alt dette samtidig som jeg later som jeg ikke ser, bare lar blikket lande på ham et øyeblikk. Som om det var den naturligste ting i verden at det sitter en person der og fryser. Går videre opp trappa. Jeg er kald og vil komme meg inn på Oslo S så fort som mulig. Titter ned på mine, i sammenhenget, svindyre tights og løpesko. I ryggsekken har jeg en laptop, i lomma en telefon.

I sidelomma på ryggsekken har jeg en pose med 20-kroninger. Tok dem med hjemmefra. ”Må jo prøve å få brukt alle de der myntene før de går ut på dato. Haha”. Det går saktere og saktere. Når jeg har kommet omtrent midt ut på den steinbelagte plassen foran Oslo S, står jeg stille.

Hadde jeg vært på fjellet, og ikke i Oslo, hadde jeg aldri gått forbi en person som tilsynelatende apatisk satt og frøs. Det kjennes ikke bra. Men hva kan jeg gjøre? Ingenting. Om jeg gir ham 20-kroningene kommer han bare til å drikke dem opp. Eller kjøpe dop. Det har jeg hørt at ”de” gjør, nemlig. Alle er jo like.

Begynner å gå igjen. Han er sikkert uansett full, dopa eller utrivelig. Tre steg senere har jeg gjort en skarp sving venstre og er på vei mot Narvesen kiosken. Kjøper en kopp kaffe og en kvicklunsj. Går tilbake til trappen. Det går opp for meg at jeg faktisk er redd for å bli avvist.

”Du ser kald ut, vil du ha en kopp kaffe for å få opp varmen litt?” Ett åpent ansikt med klare øyne titter tilbake på meg. Han er helt lik på Gordy Ainsleigh. Smiler i skjegget og takker med ren, fin dialekt. ”Du har veldig sportslige klær på deg” sier han. Jeg setter meg ned i trappa ved siden av ham og forteller om Bislett 24 timers. Han lytter, etterhvert kommer spørsmålene.

”Sprang vinneren virkelig 250 km? Rundt og rundt? I ett døgn?” ”Var han fra Norge?” Nasjonalpatriotismen slår til. ”Nei, men han som ble nummer to var norsk.” Han nikker og smiler. ”Så lenge vi er på pallen får vi være fornøyd”. Vi sitter tause en stund.

En person strekker ut en tom colaflaske mot ham, så han kan pante den. Han holder avvergende opp hånden. Han vil ikke ha noen flaske. Her sitter han på en trapp. Han har ingenting. Og han gleder seg ekte over at en person han ikke kjenner har klart å løpe langt. Han har en lang kald vinter foran seg, og han spør om ikke løperne blir skadet når de løper så lenge.

”Vil du ha en kopp kaffe til?” ”Nei takk, det er bra” sier han høflig. Kvicklunsjen har han lagt i lomma. Jeg nikker og reiser meg, strekker ut hånden og hilser farvel. Han hilser tilbake. Gratuler Romerike ultraløperklubb med bra resultat!” ”Det skal jeg gjøre, lover!"

Inne på sentralbanestasjonen deles det ut ett blad som heter ”OsloS”. På forsiden er denne gangen er Ingvar Ambjørnsen. Det er 30 år siden boken ”Døden på Oslo S” ble gitt ut står det. Det hender fortsatt tenker jeg.

Det hender med bra mennesker som har varme hjerter og kalde hender.