Denne lederen skrives på noteringsoverføring fra New York. Jeg har for snart 24 timer siden løpt New York Marathon og tenkte jeg ville dele noen tanker rundt det.
New York er en spesiell by på mange måter og har i tillegg et av verdens største maratonløp. Bare det at det arrangeres maraton her – i ganske sentrale deler av byen – er smått utrolig. Men når hele byen er med på det, så er tydeligvis også en slik ting mulig.
New York er ikke stedet for de raske tidene. Dette er heller den maratonen som virkelig er for massene. Snittiden er ganske høy, og veldig mange løper nok sitt livs eneste maraton her.
Terror
I år var det litt spesielt å løpe i New York siden det var et terrorangrep her tidligere i uken, noe som naturlig nok satte sitt preg på saker og ting. Det merket man godt på det massive vaktholdet, de veldig mange lastebilene som var barrikader overalt, og under taler før start. Slik jeg ser det, så var nok New York det tryggeste stedet i verden i går.
Jeg innrømmer likevel at jeg tenkte på det underveis, og også at hjertet hoppet en gang eller ti ekstra da jeg under løpet så en mengde blålys komme dundrende inn fra en sidegate. Heldigvis var det «bare» en brann eller noe …
Det er mulig jeg husker feil, men jeg synes at det var flere tilskuere langs løypa i år enn i fjor, til tross for litt dårligere vær. Jeg innbiller meg at det er New York sitt eget svar på at byen ikke lar seg knekke, og for meg som egentlig ikke syns noe særlig om å blande idrett og politikk, var det uansett ganske fint å se.
Løftes fram
Begeistringen i New York er fantastisk. Du blir løftet fram og er en helt uansett hvor fort du løper. De heier på alle, og det gjøres med pondus. Maraton er jo noen ganger en ganske ensom greie hvor en kjemper mot naturkreftene alene, og det hele er livet i en kortversjon. Da hjelper det veldig å ha noen som løfter deg frem. Her er alle vinnere!
Den tankegangen liker jeg. For det å løpe er ikke alltid så lett. I hvert fall ikke det å løpe maraton. Selv jeg som har løpt ganske mange, vet at det ikke er en selvfølge at det går lett hver gang. Helt klart er det også at noen nok ikke skulle løpt heller. Jeg så vel noen av dem i går. Men så er det dette med å grave så dypt i sitt eget indre da – og prestere over evne – som gjør at man kommer ut som en vinner uansett. Og jeg tenker alltid at uansett hvor vondt enkelte har det underveis, så ville de ikke vært det foruten. For når vedkommende kan si «I did it», så er et stort øyeblikk, og sånn skal det være.
Inkluderende
Jeg er også stolt av meg selv når jeg endelig når den sagnomsuste målstreken på en maraton. Det betyr fortsatt noe for meg og viser at jeg fremdeles i aller høyeste grad kan mestre. Det gjelder spesielt her borte, for når du med nokså slitne ben stabber deg av gårde, så får du hele tiden høre av ivrige funksjonærer at «You did great!» Det er faktisk noen underveis der på stabbeveien som har som eneste oppgave å fortelle at «You actually did great», selv om du går som du er 93 og kunne hatt hovedrollen i en hvilken som helst film med zoombier.
Maraton er fascinerende, synes jeg. Fascinerende på den måten at de fleste av oss må en tur ned i kjelleren å hente frem noe vi ikke trodde var mulig. Jeg sier absolutt ikke at alle må løpe maraton, men jeg sier absolutt at det å løpe er en veldig enkel måte å oppleve mestring på.
Og for å snakke litt politikk – jeg tror på menneskeheten og gjensidig forståelse på tvers av både landegrenser, rase og religion når jeg tenker på det jeg opplevde i går. Løping er inkluderende faktisk – og kanskje noe han presidenten her borte burde begynne med?
Tim Bennett
President i Kondis
Det lønner seg å være medem i Kondis
Ikke medlem?
Meld deg inn her
