Marianne Røhme (53) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.


Vignett-kondiskommentaren.jpg

«På en skitur i vinter traff jeg for eksempel på to ekorn på samme turen som krysset løypa rett foran meg. Begge holdt på å havne i klisteret, men det gikk bra for oss alle.»

 

Jeg vet ikke om det har med alderen å gjøre, men jeg begynner å bli stadig mer glad i de tidlige morgenene. Det er lite som kan måle seg med en treningstur før verden har begynt å våkne til liv enten det er en løpetur i skogen eller en rulleskitur langs en flott gang- og sykkelvei helt uten fortauskanter. Lange strekninger der en bare kan stake på uten å måtte bremse, gasse, bremse og gasse etter hvert som hindringene måtte dukke opp.

Når jeg nå på sommeren drar på treningstur i 6-6.30-tida på morgenen, er det allerede varmt og lyst der ute, men det er likevel lite som minner om dag. Stillheten og mangelen på mennesker gir meg en følelse av at jeg har hele verden for meg selv. Det varer imidlertid ikke lenge før verden begynner å våkne til liv, og snart blir vi flere og flere som tar del i denne herligheten. Når klokka blir 7.30 er morgenstunden over. Da har det blitt dag.

På vinteren kan en også få med seg soloppgangen på de tidlige treningsturene. Jeg synes det er litt utrivelig å dra på løpetur mens det ennå er ordentlig mørkt og kaldt der ute, men når jeg kommer i gang, og mørkreddselen har blitt tøylet litt, finner jeg det utrolig behagelig å løpe rundt i den mørke stillheten og se hvordan verden livner til samtidig som sola gradvis stiger over horisonten. 

Jeg føler alltid at jeg har fått ladet batteriene og tømt hjernen for grums etter en treningstur. Det er en ordentlig vitamininnsprøyting for både fysikken og psyken. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om denne vitamininnsprøytingen blir enda kraftigere etter en morgentur. Når jeg så setter meg ned og begynner å jobbe, synes jeg at jeg har opplevd noe helt spesielt og unikt bare for meg. Da tenker jeg tilbake på reven, elgen eller rådyret jeg så krysse stien litt lenger framme og flykte innover i skogen. Elgen som satte en støkk i meg, men som jeg kunne glede meg over ble enda mer redd enn meg da vi møttes.

Jeg tenker også på piggsvinet som hadde så god tid på å forflytte seg, og på den bittelille hoggormen som lå på stien og som jeg lurte på om var like farlig som en voksen. Det finnes nesten ingen skogstur uten at en har møtt på en av disse som lever der til vanlig. På en skitur i vinter traff jeg for eksempel på to ekorn på samme turen som krysset løypa rett foran meg. Begge holdt på å havne i klisteret, men det gikk bra for oss alle.

Jeg kan forsikre leseren om at jeg er ikke ute på slike tidlige turer hver dag. Innimellom liker også jeg å ligge litt lenger i senga, og noen ganger synes heller ikke jeg at morgenstunden har gull i munn, men at det er en sein frokost en søndags morgen som isteden har dette «gullet».

Jeg må også innrømme at de tidlige morgenturene ikke egner seg til intensitetstrening. Disse går for seg i rolig tempo i nytelsens tegn.

Har du ikke for vane å legge ut på de tidlige morgenturene, vil jeg gjerne anbefale deg å prøve det en gang. Men vær på vakt; det er sterkt avhengighetsdannende.