«Allerede før jeg nådde bakken så visste jeg at jeg kom til å få problemer med å nå 100 kilometer i uka.»
Selv har jeg i lengre tid hatt som mål å tilbakelegge 100 kilometer i uka på beina. Sykling vil jeg ikke regne med i disse kilometerne. Da blir det for enkelt, men alt av gåing, løping og rulleskitrening blir telt.
Da jeg først satte meg dette målet, så var det for at jeg skulle ha noe å strekke meg mot, og 100 kilometer i uka virket sånn passe ambisiøst. Jeg la inn rundt tre rulleskiturer i uka. Disse var vanligvis på rett under 20 kilometer. De andre dagene løp jeg. Jeg oppdaget fort at målet var lett å nå de gangene jeg fikk tre rulleskiturer i uka. Ble det en rulleskitur mindre, ble det en ekstra løpetur og løpeturene ble lengre, men det gikk også greit.
Så en dag falt jeg. Jeg snublet i en ujevnhet på stien og fløy horisontalt gjennom lufta og landet slik at jeg fikk tatt imot fallet med håndflatene og den ene sida av kroppen. Det første beinet som tok bakken var det venstre. Eller rettere sagt venstre kne.
Allerede før jeg tok bakken så visste jeg at jeg kom til å få problemer med å nå 100 kilometer i uka de neste ukene. Jeg pleier å falle rundt en gang i året, og hver gang så går det hardt utover et av knærne, og hver gang tar det utrolig lang tid før det blir bra igjen.
Denne gangen kjentes det egentlig greit ut etter fallet. Kneet og håndflatene var såre og litt blodige, men jeg kjente ingen umiddelbar hevelse i kneet, så jeg løp videre. Jeg løp også de neste dagene og ukene. Jeg kjente at kneet ikke var helt bra. Det var slitsomt å sitte på huk eller sette kneet i bakken, men jeg merket ikke noe til problemet på løpeturene. Jeg valgte derfor å tro at det var greit å løpe, hvordan skulle jeg ellers nå 100 kilometer i uka?
Etter noen uker med løping var det ikke bare vanskelig å sitte på huk eller bøye kneet, da fikk jeg plutselig smerter foran på nedsiden av kneet, på innsiden og baksiden. Smertene var aller verst etter en løpetur. Det var ikke så vondt å løpe, men kneet ble vesentlig verre etterpå. Det var vondere å gå enn å løpe, men kneet kjentes bedre ut etter en gåtur.
Fra den dagen begynte jeg å gå. Jeg gikk lange turer på beina og på rulleski, og målet om 100 kilometer i uka ble innfridd på tross av kneproblemene.
I skrivende stund er det fire måneder siden fallet, og kneet er fortsatt ikke helt bra. Det blir ørlitegrann bedre for hver uke. Jeg kan nå løpe 5 kilometer en par ganger i uka uten at det blir verre, men det er lenge til jeg kan løpe annenhver dag eller 15-20 kilometers turer.
Takket være en mild høst, så har jeg gått mye på rulleski og fortsatt klart målet mitt de fleste ukene, men jeg må nok innse at det blir umulig når jeg må parkere rulleskiene. Som gående vil jeg måtte bruke over 20 timer i uka på måloppnåelsen. Da ser til og med jeg at dette blir en smule overdrevet.
Tanken slår meg at jeg kanskje kunne vært tjent med å for lenge siden se det overdrevne i det å skulle tilbakelegge 100 kilometer i uka. Hadde jeg tatt hensyn til kneet allerede den dagen i juli da fallet skjedde, så hadde jeg kanskje vært helt frisk nå. Det er imidlertid ikke så enkelt å resignere og gli over i en stillesittende og passiv tilværelse når naturen er på det flotteste og bare står der og roper på at du må komme ut og oppleve den. Dessuten så hadde jeg det målet som jeg hadde dyrket siden midten av mars. Jeg kunne ganske enkelt ikke la et fall ødelegge for det.
Nå i ettertid ser jeg at jeg burde ha lagt bort målet for en stund og heller satset på å bli frisk. Dette er den samme erfaringen jeg gjør meg hvert år etter mine årlige fall. Likevel lærer jeg aldri. Det vil si; jeg har vel lært, men det er så utrolig kjedelig å ta ibruk denne lærdommen. Det er så mye morsommere å løpe og nå målene sine.
