Denne kommentaren står også på trykk i Kondis 2-2018.
Når leken får for mye alvor
De olympiske leker er nesten over når dette skrives, og Norge har gått fra den ene seieren til den andre. Norge har tatt medaljer i nesten alle grener virker det som, og suksessen er nesten for stor.
Selvsagt skal vi være stolte av hva NOR får til ute i idrettsverdenen, som på mange måter virker å være større enn alt annet. Verden drives av idrettslige prestasjoner som får enkelte land til å sysle med doping, systematisk eller ei. Og idrett blir en slags manifestasjon på hvor bra et land egentlig er. Alt måles i idrettslige prestasjoner, og kranglingen blir også deretter – når det går litt på tverke for noen land.
Kanskje gjør dette også at nasjonalismen blir enda større? Jeg elsker å se på idrett, og selvsagt ønsker jeg at NOR alltid skal prestere. Sånn skal det jo være! Men samtidig så ser jeg jo hvor redde utøvere er for å mislykkes. Det gråtes over en lav sko, og alle skal ta skylda når det går «galt» eller «dårlig». Og da lurer jeg litt på hvor smart det er å drive toppidrett. Jeg blir ganske lett rørt, og det å se voksne jenter og gutter i de norske fargene grine på tv, setter meg litt ut.
Skuffet og lei
Klart det er slik at det skal presteres – dette er jo jobb for disse utøverne. Men er det altså så ille at det må grines når det går dårlig? Jeg husker jeg holdt på sånn selv tilbake i tiden. Jeg ga alt og enda litt til – selv om jeg bare var en amatør uten forutsetninger for å være noe annet enn en amatør. Likevel var jeg både skuffet og lei meg – og gråt noen ganger også. Heldigvis kom jeg aldri på tv i de situasjonene, for da hadde jeg nok gremmet meg ganske mye i dag.
Selv løper jeg sånn ca. hver dag, og noen mener jeg er for seriøs. Ja, hvis det å trene mye er å være seriøs, så er jeg nok det. Men mitt behov går mer ut på å gjøre det jeg syns er gøy. Og løping er som jeg har sagt mange ganger, det gøyeste jeg vet. Og sånn vil det alltid være. Jeg ønsker at alle som begynner med løping, skal føle det sånn. For løping ER gøy. Men det tar tid å komme fra ingenting, og selvsagt gjør det litt vondt. For løping er ikke bare bare når man er fersk, særlig ikke hvis mange år med andre og viktigere ting har styrt livet.
Bevegelse og bedre liv
Her har Kondis en rolle å ta. Vi skal spre treningsglede. Vi skal oppfordre folk til å bevege seg. Og vi skal gjøre det på en sånn måte at folk fortsetter å bevege seg. For et liv med bevegelse fører til et bedre liv, om enn ikke alltid lengre. Men livskvalitet er minst like viktig som å bli 100 år. Og fortsatt er det altså veldig mange i dette landet som er såkalt inaktive – til tross for at det nå omtrent er kø i skiløypene rundt omkring.
Kondis må inspirere de inaktive til å komme i gang. Derfor må vi kanskje satse enda mer på det med mosjon. Ikke for at jeg som president i en organisasjon, som for tiden er litt for nedadgående, trenger medlemmer, men fordi jeg oppriktig mener at alle har godt av bevegelse. Og kan vi bidra til å ufarliggjøre det enda mer, så er jeg happy! Når det er sagt, så har jeg ikke noe imot flere medlemmer heller.
Sist lørdag var jeg ledsager for svaksynte Eline på Bislett 50 km. Vi løp 92 runder, og hun så omtrent ingenting av det. I stedet måtte hun basere seg på min informasjon. Eline imponerte meg med sin enkle og veldig fine måte å gjøre det hele på. En demonstrasjon av livsglede gjennom bevegelse. Hun ga meg motivasjon – til å fortelle andre at alt er mulig. Det gjelder å ikke se svart på ting, men hele tiden gjøre det en gjør med et smil. Som president i Kondis har jeg et ansvar for å motivere, og det tar jeg alvorlig – med et smil!
Tim Bennett
President i Kondis
Det lønner seg å være medem i Kondis
Ikke medlem?
Meld deg inn her
