Marianne Røhme (53) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.


Vignett-kondiskommentaren.jpg

«En måtte liksom være flink for å trene åpentlyst på den tida.»

 

Nå er løpssesongen på hell og skisesongen står foran døra. Det er tida for å gjøre opp status rundt det som har vært og finjustere målene mot det som kommer.

Kanskje skal målene være å sette av tid til trening to ganger i uka eller å stille til start i Holmenkollmarsjen? Andre kan tenke at løpesesongen på ingen måte er over, og at målet er å løpe hver dag i det året som kommer uansett vær eller dagsform.  

Det som er like sikkert som at tida går, er at bakgrunnen for at en trener, hvilke mål en har og hvor viktig det er for den enkelte å ha mål å trene mot, er svært individuelt.

Selv er jeg ikke så målbevisst med treningen min. Jeg setter stor pris på å trene utendørs, og vil gjerne komme meg ut på løpe- eller skiturer hver dag. Hva jeg trener på er høyst tilfeldig alt etter hva jeg har lyst til akkurat da. Jeg prøver imidlertid å huske å legge inn litt tåhev og utfall for å drive skadeforebyggende styrketrening, og en intervalløkt eller to i uka for kondisen sin del.

Jeg føler meg ikke alltid så lur når jeg tar mine tre serier med 20 utfall på tur. Jeg pleier å passe på så ingen andre ser meg når jeg starter min litt merkelige gange. Likevel hender det at det dukker opp noen litt uventet. Hva skal jeg gjøre da? Fortsette eller ta en pause? Jeg velger vanligvis å fortsette. Jeg er jo på en måte avslørt allerede.

En gang jeg ble avslørt som «silly walker» hadde jeg nettopp vært på skitur. Etter turen parkerte jeg skiene i veikanten, mens jeg gikk utfall fram og tilbake langs gangveien. På slutten av siste serien, dukket det plutselig opp en barnehageklasse som kom imot meg. «Å, nei», tenkte jeg, «nå kommer jeg til å få mange spørsmål på hvorfor jeg går så rart.» Jeg vurderte å stoppe med en gang, men valgte å fortsette for å gjøre meg ferdig. Da jeg kom gående med mine lange dype steg opp på siden av gruppa, så jeg at jeg hadde den fulle og hele oppmerksomheten til både barna og de voksne. Da sier plutselig et av barna: «Hvorfor går du med slike sko her?» Jeg ble kjempepaff. Han reagerte ikke på hvordan jeg gikk, men at jeg gikk med skisko på gangveien. Jeg forklarte ham at jeg nettopp hadde vært på skitur og at skiene var parkerte i veikanten lenger framme. Da kunne han fortelle at han hadde akkurat like skisko som meg. Han ble litt stolt da dama med den rare gangen kunne fortelle at da var han jammen heldig som hadde så fine sko.

I dag må jeg drive «sllly walking» for å for å tiltrekke meg oppmerksomhet og føle meg ubekvem på treningstur. Da jeg vokste opp på 70- og 80-tallet var det tilstrekkelig at voksne tok på seg treningstøy for å bli beglodd. Det var nemlig ikke vanlig at voksne trente på den tida. Noen gjorde det, men de hadde gjerne navn som Oddvar Brå og Marit Myrmæl. Alle andre manglet både kondis og en kropp som kledde treningstøy. En måtte liksom være flink for å trene åpentlyst på den tida. 

Med årene har heldigvis ting forandret seg. Det var noen voksne som våget seg ut, og som ikke brydde seg om at de ble beglodd. Disse har brøytet vei for alle oss andre som kom etterpå, og som heller ikke kler tettsittende treningsklær like godt som Oddvar Brå og Marit Myrmæl gjorde den gangen.

I dag beundres folk for å trene. Det å ha en sunn og god livsstil har blitt moderne, og folk heies fram uansett om de er gode eller ikke. Det som betyr noe er at en tar ansvar for sin egen helse og holder seg i form.

Nå nærmer det seg et nytt år med nye muligheter. Vi kan stille med blanke ark og prøve gjennom små forandringer å nå nye høyder enten dette gjelder trening, jobb eller privatliv.

Målene kan være varierte. Som organisasjon kan vi sette oss mål om medlemsvekst, mens du som medlem kan ha som mål å vinne i vervelotteriet eller klare å komme under fire timer på maraton eller kanskje til og med under tre?

Selv har jeg ingen mål med treningen min. Jeg vet jeg kommer til å trene jevnt og trutt gjennom året. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å ha særlig framgang, men jeg kommer til å kose meg, og for meg er det det viktigste målet med det hele.