Marianne Røhme (52) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.


Vignett-kondiskommentaren.jpg

I helga var jeg med på Trollheimen Fjellmaraton med start på Gjevilvasshytta, over en lang rekke fjelltopper i Oppdal, og med målgang i Oppdal sentrum 42 kilometer og 2200 høydemeter seinere. Målet mitt var å fullføre. Underveis var det to sjekkpunkter vi måtte passere innen en viss tid for å få fortsette. Den ene på matstasjonen på Remma hvor vi måtte passere innen klokka 13, mens det andre sjekkpunktet var matstasjonen ved Vekveselva hvor vi måtte passere innen klokka 15.

I utgangspunktet trodde jeg at jeg hadde svært god tid, men det var før jeg ble klar over hvor lang tid høydemetrene tok, og hvor lite trent jeg var for nettopp disse utfordringene.  Planen var å gå rask gange i de bratte motbakkene og løpe i svakere motbakker, flater og løpbare nedoverbakker. Med en maratonpers på 4.14 pleier ikke jeg å prege toppen av resultatspaltene i lange løp, men de tidsfristene de opererte med i Trollheimen Fjellmaraton burde gå greit selv for meg. 

Uka før løpsstart kom det mail fra arrangøren om at de ville tilby tidligstart til de som trodde de brukte over seks timer. Jeg meldte meg raskt interessert, og fikk komme til start ved Gjevilvasshytta klokka åtte på løpsdagen. Jeg var ikke alene. De fleste damene og en god del av mennene stilte til start sammen med meg, og presis klokka åtte dro vi av gårde småløpende inn i Trollheimen. 

Ganske tidlig ble vi møtt av de første bakkene, og jeg valgte å gå som planlagt, mens de fleste andre fortsatte å løpe videre. Jeg så dem aldri igjen. Allerede da ble det klart at jeg kom til å være i baktroppen. Jeg og en mann som jeg heller ikke så noe til, men som befant seg bak meg et eller annet sted. 

Fordelen med å ligge i baktroppen er at det er lite stress. Det eneste som kan stresse en litt er å se ned og registrere at det henger et startnummer på brystet. Jeg så derfor langt fram isteden, og der så jeg både flotte planter, fjell og en flokk reinsdyr som sakte krysset stien foran meg og beveget seg videre mot horisonten. 

Det gjelder å tenke positivt når en mater kilometer og høydemeter helt alene på denne måten. Kanskje ikke så lett når det regnet forholdsvis kraftig de første timene av løpet. Det blåste imidlertid ikke. Noen dager tidligere hadde jeg vært og løpt i det samme området, og da hadde det både blåst og regnet. Det var verre. Dette gikk egentlig greit. Dessuten hadde jeg skjermlue som beskyttet ansiktet, og det gjorde jo alt bedre. Jeg slapp også å bekymre meg for å bli våt på beina eller å konsentrere meg om å finne tørre overganger når jeg skulle krysse elver. Jeg var jo allerede klissvåt på beina og hadde vært det helt fra start. 

For å gjøre en lang historie kort: Planen om rask gange i motbakkene slo jeg fra meg. Jeg måtte til og med stoppe og hvile og se på utsikten i de bratteste kneikene. De fristene jeg hadde på sjekkpunktene viste seg å ikke være så utrolig romslige likevel, men jeg klarte det. Jeg kom meg til mål og ble ikke tatt ut av løpet underveis. 

Da jeg hadde kun noen hundre meter igjen til mål, ringte telefonen min. Det var Tore Gjønnes fra Oppdal IL som var bekymret for meg og lurte på om jeg var oppe i fjellheimen fortsatt. Jeg kunne berolige ham med at jeg var rett rundt hjørnet, og kort tid etter rundet jeg svingen inn til kulturhuset og kunne løfte armene over hodet da jeg løp under målseilet som fortsatt var der 9 timer og 12 minutter etter at jeg startet fra Gjevilvasshytta. 

Trollheimen Fjellmaraton er et helt utrolig løp som jeg anbefaler alle fjellglade mennesker å oppleve. En trenger ikke løpe 42 kilometer, de har også en 23 kilometer med 1100 høydemeter for de som ønsker en kortere utfordring. Totalt fullførte 271 personer de to distansene i år, mens 12 stilte til start uten å komme seg helt til mål. 

Jeg synes det er utrolig flott at noen tar seg bryet med å arrangere denne typen løp, og at alt legges så godt til rette for at også slike som meg kan stille til start og fullføre. Ære være arrangørselskapet Enern i Oppdal og arrangørklubbene bak som legger ned så store ressurser for oss 283 som stilte til start i Trollheimen Fjellmaraton denne helga. 

Hvis jeg skal ønske meg noe, så må det være at løpet døpes om til Trollheimen Ekstrem Fjellmaraton og at det etableres et løp i tillegg i disse flotte områdene, men som kan ha færre høydemeter enn det opprinnelige, og at dette løpet kan få navnet Trollheimen Fjellmaraton. Jeg kunne gjerne tenkt meg å kommet tilbake og løpe Trollheimen Fjellmaraton en gang til, men da ville jeg helst ha spart arrangøren for mine trege høydemeterpasseringer. 


«Trollheimen Fjellmaraton er et helt utrolig løp som jeg anbefaler alle fjellglade mennesker å oppleve»


Reportasje fra løpet: Hovdenak og Haukøy best i Trollheimen Fjellmaraton


Trollheimen Fjellmaraton_kart_640pix.jpgTøff løype: Trollheimen Fjellmaraton har start ved Gjevilvasshytta og målgang i Oppdal sentrum. Før mål har deltakerne tilbakelagt 42 kilometer og 2200 høydemeter. (Kartsnitt fra Polarklokka til undertegnede).