Birken 2010 - uten feste kommer du ikke langt....

 Samleside for Birkebeinerrennet 2010

I hele vinter har jeg kun brukt EN skismurning! Jeg sier ikke hvilken da denne boksen skal hjelpe meg til det sagnomsuste merket 19. mars 2011.

Og klister er dermed noe jeg ikke har behøvd å tenke på, hvilket kanskje har vært dumt. For selvfølgelig så ble vinteren brått avlyst dagene før rennet.  Panikken tok meg ikke helt, men nesten.

Så jeg gjorde et valg og stilte meg på startstrek kl.0915 og regnet med at det meste var som det skulle. Det skulle fort vise seg at der tok jeg helt feil gitt. For etter bare 87,5 meter skjønte jeg at mine ski heller burde vært på skøyteisen... 

For de var glatte - veldig glatte. Jeg blir ikke fort oppjaget da jeg er en sindig person med god indre kontroll - og tenkte at det fikser seg bare jeg kommer noen meter lenger opp i bakken. Men ikke i dag gitt!

Skiene ble bare glattere, hele pulje 14 forsvant og jeg ble liggende i et vakum hvor det beste hadde vært å bare grave seg ned....Men stillheten ble fort brutt av pulje 15 som raskt kom dundrende. Og vips så var jeg oppslukt av den også. Nå tenkte jeg seriøst på å bryte...

Men bestemte meg for å stabbe meg oppover, som best jeg kunne å ta sikte på Swix sin smørestasjon på Skramstadsetra. Etter mye möda og enda mere svette kom jeg endelig opp dit. Der var selvfølgelig køen foran smørestasjonen lang! men jeg hadde ikke noe valg og stilte meg slukøret opp i køen!


 Rett etter start. Mine ski kunne ikke brukes på denne måten......
FOTO : Kjell Vigestad 

Og mens noen altså hadde tid til å drikke, hadde jeg dårlig tid...Hele omsmøringsprosessen tok ca. 20 min!

Derfor ble jeg veldig stresset og bare raste forbi drikkestasjonen på Skramstad (bildet til v: FOTO: Kjell Vigestad). Ikke så smart skulle det raskt vise seg.

Fordi jeg nå gira opp til racerfart, la meg i venstre feltet og gasset på. Rett før første topp - kom reaksjonen. Beina ble dønn stive og takk og lov for at jeg var på toppen da det skjedde.

Fikk hvilt litt i utforkjøringen, skiene var nå helt perfekte - gliden også. Jeg prøvde hele tiden å fokusere på å holde høy fart. Men stadig vekk så fikk jeg små hint om at beina var stive. Og ennå hadde jeg stigningen opp fra Kvarstad igjen. På matstasjonen på Kvarstad tok jeg meg god tid, spiste og drakk godt.  Var jo ingen grunn til å stresse lenger, for merket var i en helt annen divisjon.

Opp fra Kvarstad fikk jeg plutselig litt kraft i beina og lå konsekvent i venstre fil og plukket jevnt og trutt med andre konkurrenter. Sånt no blir man giret av, så nå gikk det hele ganske greit!

Igjen holdt jeg fokus og vips så var jeg på Sjusjøen. Da gjenstod bare det jeg hater mest med Birkebeinerrennet : utforkjøringene ned til mål...

Gledelig nok så var det fortsatt spor og heller ikke veldig ploget opp. Så med et smil om munnen koste jeg meg ned de verste bakkene. Var dog litt klønete i en sånn bakke og sørget nesten for at en kar som kom bakfra trynet - heldigvis klarte han å holde begge beina godt planta og på akrobatisk vis sklei han videre!

Og etter 5t og 31 min passerte jeg målstreken. Veldig langt etter egen målsetting og egentlig litt deprimert. For jeg kastet bort en gylden mulighet til å perse i birken! Og på bussen ned til Håkons Hall bestemte jeg meg : neste vinter SKAL jeg jobbe med teknikk slik at jeg kan prestere, eller jeg skal i hvertfall gjøre et realt forsøk!

Samtidig skal jeg sørge for at jeg har med meg en egen smører. Han bør prestere også...


 
 Om sliten og lenge, sulten og tørst - kom han endelig til mål....
FOTO : Per Inge Østmoen

Flott bilde! Massevis av skiløpere ut av startgropa og på vei opp bakken! FOTO: Kjell Vigestad