Gode norske resultater

Her har vi funnet fram noen gode O-løpere som har løpt fort på maraton i tidligere år: 2:13:31: Jan Fjærestad, Fana IL født 1954, i London Maraton-83 2:17:38: Yngvar Christiansen, Bøler IF, født 1960, i Drammensmar-81 2:23:53: Håvard Tveite, Ås IL, født 1962. i Oslo Maraton-85 2:24:12: Tore Sagvolden, Oppsal IF, født 1959, i Trondheim Maraton-81 De unge O-løperne fra Dubai Marathon har fortsatt noe å strekke seg etter. Men det er nok ikke så mange av dagens O-løpere som hadde løpt så mye fortere. I mørke natten: Årets NM-vinner på mellomdistansen i orientering og tidligere junior-VM-vinner på langdistanse hadde en god åpning i Dubai og passerte halvveis på 1.14.33. Siden målet var å løpe under 2.30, så var det en grei åpning, men likevel litt for hard denne gangen. Anders har prøvd seg på maraton en gang før. Han løp Stockholm Marathon på en annens startnummer, så noe resultat har vi ikke registrert. Til daglig løper Askergutten for Södertälje/Nykvarn Orientering.

En solid heiagjeng med norske flagg hjalp Nina de siste meterne inn mot mål, men hun ble likevel 6 sekunder forseint til å sette ny pers. Nina åpnet på 1.27.44 halvveis, men holdt likevel bra inn til mål selv om det gikk litt saktere på slutten. Andre halvdel gikk på 1.28.40. Av de 15 eliteløperne som startet, var det 5 som ga seg underveis og ei kom joggende til mål rett før Nina. Dermed gikk 10. premien til en glad amatør. Det var ei finsk jente som sikret seg 10.000 dollar på 2.52.39.

21-åringen fra Tolga debuterte med å løpe på 2.54.31 i et perfekt velberegnet løp hvor andre halvdel bare gikk noen få sekunder saktere enn den første. Han kom på 33. plass blant de 1017 menn som fullførte løpet.

Når man vinner 1,4 millioner kroner er vel alle overlykkelig. Arrangøren kaller løpet sitt "verdens rikeste maraton", og de tar også seg råd til full likestilling når det gjelder pengepremiene selv om dameklassen er langt tynnere enn herreklassen. Og det enda til i et land som ellers har en veldig lang vei å gå når det gjelder likestilling. Mamitu Molisa Daska fra Etipoia kom til Dubai med den femte beste persen - 2.26.38. Den forbedret hun med 2 minutter og 20 sekunder og vant med 8 sekunder til toeren, som hadde en tilsvarende ledelse da det gjensto 5 km. Selv om Daska har en plassering fra Berlin Marathon i fjor høst, så har hun trolig tjent mange ganger mer i sitt 27 år gamle liv på drøye to timer i Dubai enn i hele resten av karrieren.

Vi skrev at Nina Wavik Yterstad var en lovende løper på 47 år. Isabellah Andersson kom ikke til Sverige for fire år fordi hun allerede var en god løper. Hun begynt med løpingen først da og fikk fort framgang og hadde en god forsesong i 2008 med sterke 1.11.06 på halvmaraton. Men så ble hun gravid med sin ektemann og løp sin siste konkurrabnse i august fire måneder på vei med datteren Beyonce (oppkalt etter sangeren). Hun fødte for akkurat et år siden og etter det har hun hatt en sammenhengen opptur som vi ennå ikke vet hvor den ender. I Dubai ble det 5. plass, over 100.000 svenske kroner i premie og en personlig rekord med 7 minutter. Med 2.26.52 smadret hun den svenske rekorden og i Norden har hun bare Ingrid Kristiansen og Grete Waitz foran seg på statistikken. I fjor fikk hun også svensk statsborgerskap, og holder hun seg skadefri vil hun så absolutt være et svensk medaljehåp i EM i Barcelona.

Ei god seng: John Henry Strupstad hadde store planer om å forbedre persen med 5 minutter, og det endte med full sprekk. Her har han 5 kilometer igjen og passerer Burj Al Arab, og hadde han mulighet til det hadde han nok heller tatt seg inn på det 7-stjerners hotellet og funnet seg ei god seng enn å slite seg til mål på nesten 2.38. Det ser ut som om hotellet ligger rett ved, men størrelsen på hotellet bedrar. Det er over en bro og en hel kilometer bort til hotellet.

Når et maraton gikk i et arabisk land så hadde vi kanskje ventet et litt eksotisk startfelt. Det var også få av løperne hadde kledd seg morsomt, men så var det heller ikke så mange tilskuere langs løypa å vise seg fram for. De aller fleste deltakerne var vestlige turister eller fremmedarbeidere fra Japan og vestlige land bosatt i Dubai. Men denne jenta hadde kledd seg ut for et større publikum i et flott kattekostyme. Det er flere grunner til at ikke flere hadde tatt oppstilling langs løypa denne fredags morgenen. Løpet går fredag fordi det er ukas fridag i Dubai. De fleste med vanlige arbeid har fri både fredag og lørdag, men lørdagen etter maratonløpet var det fullt kjør igjen på byens mange byggeplasser. Aller viktigste grunnen er nok det tidlige starttidspunktet, kl. 06.30, mens det ennå var mørkt. En annen viktig grunn er at det ikke er noe sentrum i Dubai. Det er flere senrumsområder, og siden løpet gikk langs en stor vei med stort sett hoteller i nærheten, så var det ikke bare å gå ut av døra for mannen i gata for å stille seg opp å heie. Men i målområdet var det mye folk, og de aller fleste var fremmedarbeidere fra Etiopia som stilte opp for å heie på hjemlandets store sønn, Haile Gebrselassie. Det var satt opp en tribune med plass til et par tusen tilskuere og brorparten av tilskuerne kom fra løperlandet Etiopia.

... og gjorde seg til for fotografen mens de ventet på at teten skulle komme forbi og deres Sør-Afrikanske løpervenner.

Jeg hadde bestilt hotellrom på nærmeste hotellet til start- og målområdet for å ha kort vei til alt som skulle skje. Jeg kommer til Dubai dagen før løpet og stikker innom pressesenteret på vei til hotellet. Etter å ha hentet mitt akkrediteringsbevis og laget en forhåndsomtale til kondis.no, tar jeg kofferten og fotosekken for å gå til hotellet, som jeg antar ligger like i nærheten. Jeg spør om veien og får vite at hotellet ligger 5 minutter unna - med drosje. Alle avstander i Dubai regnes etter hvor lang tid det tar med drosje. Å gå er visst utenkelig. Jeg mener at jeg ikke kan ta så feil. Det kan ikke være mer enn 5 minutter å gå. Så jeg lesser opp mine 15 kg med foto- og datautstyr pluss kofferten og begir meg i vei. Og jeg forstår fort. Det er knapt nok fortauer å gå på. Bare enkelte steder og så er det ut i gata igjen. Med livet som innsats går jeg nedover langs en gate med åtte kjørefelt. Jeg krysser gata mens bilene i ene kjøreretningen venter på grønt lys og redder meg inn på midtrabatten. Der et det mulig å gå uten å være livredd hele tiden. Og slik kommer jeg meg til hotellet og bruker bare fem minutter til fots. Drosjen ville brukt det samme fordi den måtte kjøre en omvei i tillegg til ventetid i to store lyskryss. Dubai er bygd på bilenens premisser. Og du skal kunne kjøre helt til døra. Derfor er fortauer unødvendig. Og velger du å gå, så må du bane deg vei forbi alle bilene som kjører helt til inngangen. Nok parkeringsplasser! De første etasjene i alle høyhus er parkeringshus. - Dubai presseklubb ligger i første etasje, sa mannen i resepsjonen. Jeg går inn i heisen for å trykke på 1. etasje, men etter G-en for Ground floor står det P1, P2, P3, P4 og P5. - Ja, det er vel bare sand overalt her i Dubai, tenkte jeg, - så de har gravd dypt for å finne fast grunn for høyhusene og dermed fått 5 parkeringsetasjer under grunnetasjen. Så jeg trykte på etasje 1 og fant pressesenteret. Det gikk et helt døgn før jeg fant ut at 1. etasje i virkeligheten var 6. etasje, - eller 7. etasje etter norsk regnemåte. - Det blir ikke mye trim av dette, sa jeg til mannen bak skranken i resepsjonen. - Her er det ikke store muligheter for verken sykling, løping eller å turgåing? Han forsvarte imildertid systemet. I 7-8 måneder av året er det altfor varmt til å bevege seg ute. Derfor må det klimaanlegg til i biler og hus og transporten må gå helt til døra. - Trimmen tar vi i treningsstudioet. Det betyr at livet i Dubai foregår innendørs eller helt i strandkanten under solskjermer som gir skikkelig skygge. Og så i vannet da. Og så helt til slutt: Dubai streber etter å være størst og rikest. Verdens høyeste hus (828 meter høyt), verdens flotteste og høyeste hotell og det som mindre kjent - verdens største parkeringshus. Tror jeg da, for det står det ingenting om i turistreklamen. Jeg passerte forbi et av verdens mest fornemme hotell, The one and only Royal Mirage Hotel, på min vandring langs løypa. For langs veien var det ikke mulig å gå, så jeg havnet inn et flott parklignende område. Og så støtte jeg på et enormt hus som fra denne siden så flott ut. Som et konserthus eller en opera, bare 10 ganger så stort som operaen i Oslo. Vel forbi ser jeg at dette slett ikke er et kulturbygg, men et parkeringshus. Jeg spør de som passer på ved innkjøringen om hvor mange biler det er plass til. - 25.000, er svaret. For dette er det første forsøket på en kollektivsatsing i Dubai. Ut til den kunstige palmeøya The Palm Jumeirah skal man helst ta toget. Forbi parkeringshuset suser det en motorvei med biler tett i tett på vei ut til The Palm Jumeirah!

Første del av reportasjen fra Dubai Marathon finner du her

Forhåndsomtale om Dubai Marathon og møtet med Haile Gebrselassie