Andre artikler om Birkebeinerrittet på kondis.no

Aamodt knuste Kjus
Pia Sundstedt suveren
Kjell Karlsen først i mål
Kjell Karlsen kontrollerte
Glimt fra Birkebeinerrittet
Ultrabirken: Bilder fra Bringebu 
Ultrabirken - Kjøren kjørte kjappest
4338 startet i Fredagsbirken
Ultrabirken - ikke tøff nok?
Birkebeinerrittet - hvem vinner?
Ultrabirken innleder Birkebeiner-weekenden
Manengens tredje andreplass
To klasseseire til Follo i Birkebeinerrittet

Les reportasjer fra Birkebeinerrittet i fjor og tidligere år:
Samleside for artikler om Birkebeinerrittet

 

Fryserittet!
Av Tim Bennett, Kondis-president

Jeg har hele tiden sagt at jeg var smart som ikke kjørte i fjor og anså sjansene for at det skulle skje igjen som  mikroskopiske. Så derfor meldte jeg meg på i år - og regnet med sol, 25 grader og ny pers.  

Lørdag morgen slo virkeligheten inn og den sa regn. Greit - jeg tenkte ikke så mye over det for jeg har hatt en bra august med Norseman og nye erfaringer. Og de erfaringene gjorde meg offensiv, sikker og rolig. Kl. 09.00, akkompagnert av heftig regn, gikk starten i pulja mi. Jakten på merket og kanskje 3.40 kunne begynne. Jeg startet like offensivt som det året jeg tok mitt eneste merke sålangt. Beina var bra, hodet med riktig fokus og en sykkel som var nypusset og kjælt med. 

Etter planen

Så opp til Skramstad gikk helt som planlagt og jeg hadde merketiden inne. Men i første utforkjøring kom virkeligheten nok engang på banen og ga meg en punch midt in da face. Underlaget var vått, sleipt og gjørmete. Disse 3 ingrediensene har alltid vært negativt for meg og her krysset det negative, det positive og nedturen kunne begynne! Kom meg forsåvidt ned bakken, men ble frakjørt av mange i partiet ned mot trillestien. Jaja - tenkte jeg og hadde egentlig fortsatt litt vilje og inspirasjon i hodet og kropp. 

Jobbet bra opp trillestien - småløp gjennom hele det neste terrengpartiet før jeg igjen kunne sykle "ordentlig".  Du som leser dette lurer kanskje litt på hvorfor jeg ikke nevner navn på steder jeg passerer underveis ? Til det kan jeg bare si at jeg faktisk, selv etter 14 Birkebeinerritt fortsatt ikke vet hvor jeg sykler...Skramstadsetra, Kvarstaddammen og Sjusjøen er det jeg har lært på disse 14 årene. I år ble Kvarstaddammen stedet hvor jeg for første gang seriøst vurderte å bryte. Beina var iskalde, fingrene kjente jeg ikke og mat / drikkeinntaket var sørgelig.

Gjorde opp status
Så på Kvarstaddammen stoppet jeg - og stod stille i 5 minutter. fikk på meg nye hansker, tenkte litt på ståa og fortsatte allikevel. Hvorfor fortsatte jeg? Tja...Den eneste grunnen jeg kan komme på er at jeg som nybakt medlem i United Bakeries Team 2 ville vise at jeg var stolt av å være en av de - og som takk for tillitten faktisk kom meg til mål åkke som! Sikkert en rar tankegang, sikkert kommersielt veldig bra for teamet at jeg nevner det her, men allikevel det nærmeste jeg kommer et svar på HVORFOR jeg fortsatte! Jeg hadde jo tross alt den drakta på meg!

De nye hanskene var veldig gode i ca 5 min før fingrene igjen var vonde. Fokuset og ståpåviljen fra Norseman var long gone og alt dreide seg om å prøve å fryse minst mulig. Hele tiden spurte jeg folk om det var verre i fjor - og de aller fleste sa at i år var det verre. Jeg syklet forsåvidt greit bort til Sjusjøen, alle bakkene opp dit gikk egentlig helt ok - men jeg manglet totalt guts'en, iveren etter å ta igjen folk og tankene mine var helt andre steder. Tankene mine gikk mest på det med frysingen. Vel på Sjusjøen fikk jeg litt fast grunn under sykkelhjulene. Asfalten var noe positivt oppe i alt det våte og kalde. Men gleden ble kortvarig - for på asfalten nedover kom skjelvingen. Jeg frøs nå så mye at det å holde sykkelen oppreist ble det eneste jeg tenkte på. Men nedover de siste 20 km ble jeg helt sikkert forbikjørt av 1456345 stk. Og ballettbakken - ble forcert gående. Hadde 0 følelse i fingrene og turde rett og slett ikke å sitte på sykkelen ned der.

Heldigvis var det flere av oss, så jeg følte meg ikke som en taper der jeg trillet ned med sykkelen ved min side. Her luktet det svidd gummi og annet rart, støynivået var ekstremt på grunn av all bremsingen til de rundt meg. Rett og slett slitsomt var det å høre på. Men jeg kom da til mål på et vis og tiden ble 4.29.40. Det tenkte jeg ikke over engang - jeg ville bare inn i varmen, få meg en varm dusj og reise hjem til Oslo.
 

HVORFOR GIKK DET SLIK?
4.29.40 er en dårlig tid. Min nest dårligste tid på alle de årene jeg har syklet birken. Dog var været spesielt i år, men jeg burde allikevel ha syklet fortere. Jeg hadde en sykkel som var i ypperste klasse for hva som kan kjøpes : en fulldempet Merida Ninetysix - 5000. Og den har i hele år vist seg å være verdt det en sånn sykkel koster.

Nå er det alltid slik at det er figuren OPPÅ sykkelen som teller, og det har jeg alltid sagt når sykler kontra pris diskuteres. Allikevel må jeg innrømme at pris nok betyr noe. For jeg hadde en perfekt sykkel hele veien uten snev av tekniske problemer av noe art. De som kjenner meg vet også at jeg ikke er den som tilbringer tiden i kjellern og pusser på strategiske sykkeldeler. Så sånn sett har sykkelen ikke vært pleid mer enn høyst nødvendig - så  utstyret funket.

Mat og drikke fungerte derimot ikke. Med hodet mitt fullt av kalde tanker ble mat glemt. Drikkesekken min viste sannheten - jeg drakk max 0,5 l på hele rittet...Og spiste en liten fikenbar på 25 gram. Alt jeg lærte i Norseman var totalt glemt og det skylder jeg på konsentrasjonen eller mangel på sådan. Men allikevel noe jeg burde ha fikset på noe vis.

Til sist så kan noen si at - "ja Tim, at ting ikke går som det burde skyldes jo at du aldri lærer det med trening kontra hvile" Jeg løp nemlig 28,5 km 3 dager før rittet og trente to 2 økter 2 dager før. Men jeg vil alltid gjøre ting på min måte, jeg vil alltid gjøre de tingene jeg har lyst til.

Samtidig så har jeg følt meg litt udødelig etter Norseman - og trodd at jeg hadde kontroll og var blitt litt SuperTim. Ergo - 28,5 km løping noen dager før var bare peanuts. Men det sliter selvfølgelig på beina. Allikevel så var den famøse ( i manges øyne) - løpeturen verdt noe. Jeg fikk løpt en lang fin tur sammen med en god kamerat. Og gode venner kommer alltid høyere på min liste enn merket  - Så hvis den løpeturen ødela  mine sjanser enda mere så er det greit nok for meg.

Jeg er og blir en amatør som mosjonerer mye fordi det er gøy. Noen dager er jeg SuperTim, andre dager er jeg bare amatørTim - som gjør alle de feil som kan gjøres i følge den kondisjonerte læreboka. I går var en sånn dag, onsdag var sikkert også en sånn dag! Trøsten er dog at i en nær - eller fjern fremtid blir jeg igjen SuperTim for en dag eller 2. Kan godt bli i august neste år det !

Kondis-president Tim Bennett mens han ennå lå an til å ta merket (Foto: Per Inge Østmoen)

FOTO : Per Inge Østmoen