Duellen som det ble skrevet om på kondis.no fredag, ble akkurat så jevn som man kunne håpe. Bortsett fra at artikkelforfatter under nok kunne vært heldigere med skiene sine. Og dermed høyst sannsynlig blandet seg inn i kampen om å være  best av de 3. Tilslutt ble det altså undertegnede som gikk av med seieren, foran Kirsten med Silja som nr 3. Det skilte tilslutt 18 min mellom de 3. Ikke spesielt mye over 56 km .

Tim Bennett                              4.52.19
Kirsten Rakkestad                  4.56.46
Silja Svanstrøm Amundsen  5.10.44



AV SILJA SVANSTRØM AMUNDSEN

Jeg debuterte altså på turrenn med å gå Holmenkollen skimaraton. Jeg har altså ikke noen som helst erfaring med turrenn eller skismøring, og jeg var helt klart veldig urutinert! Jeg startet med glatte ski og gjorde ingenting med det underveis, altså gikk jeg 48km av 56km uten feste, noe jeg helt klart ikke er sterk nok til å gjøre! Hva kan jeg si annet enn at det vitner om en meget uerfaren og urutinert debutant!!!


Silja etter målgang. Egentlig ikke så sliten, mest irritert over å ha sloss mere med skiene enn noe annet underveis.
FOTO : Kjell Vigestad 

Forklaringen er todelt
Føremeldinga fra fredag tilsa at jeg pakket med meg gul HF. Ved start viste gradestokken -8C; mao ikke akkurat smørematch. Jeg fikk VR50 av Tim, men, i stresset som var før start så har jeg altså fullstendig glemt dette. I den tro at jeg kun har med gul HF så stoppet jeg derfor ikke underveis for å legge på smøring fordi selv jeg, som langt fra har doktorgrad i smørekunsten, forsto at gul HF neppe var riktig match. Resultatet var at jeg gikk nesten hele rennet uten feste uten å være klar over at jeg faktisk selv kunne ha gjort noe med det; urutinert!
 
Da jeg passerte swix smøreboden i de første verste bakkene, vurderte jeg å stoppe, men, på dette tidlige stadiet tenkte jeg følgende ”det er helt sikkert bare jeg som er dårlig til å gå på ski” og dermed ”omsmøring vil dermed neppe ha noe for seg”...... og jeg tenkte at det sikkert ble lettere på flatene lenger opp. Fullstendig feilvurdering som bare en uerfaren kan gjøre; generaltabbe! Utover i rennet blir mangel på fraspark samt dårlig kroppsholdning gradvis innarbeidet på lik linje som en dårlig rutine, og jeg hadde bare ett fokus: GÅ til jeg var i mål!
 
”Sprekken” kom etter 30 km
Tiltross for ”uforglemmelig raske ski” gikk jeg ikke så aller verst de første 30km, men etter passering 30km begynte det å tære på kreftene og jeg innså jeg at jeg hadde fått tildelt en temmelig umulig oppgave. Og det var her jeg virkelig gav fullstendig beng i absolutt alt, og spesielt i duellen! Faktisk gadd jeg ikke se på klokka underveis, ikke før etter passering 45km. Jeg hadde da gått fiskebein i små moter hvor andre bare føk opp i diagonal, og jeg hadde tråkket utenfor sporene i et desperat forsøk på å komme opp selv de minste moter.....jeg hadde så glatte ski at selv diagonalgang var en utopi og jeg turte rett og slett ikke se hvor lang tid jeg hadde brukt underveis for jeg var redd det ville ta fullstendig knekken på meg og håpet om en gang å komme til mål.
 

Analysen av resultatene etterpå viser at det er etter 30 km, den store forskjellen kommer. Som skyldtes det som Silja selv skriver - at hun gir opp.
Undertegnede (Tim) - hadde spikerfeste hele veien, stive bein og blodsmak i munnen. Og jeg så meg bakover mer enn en gang....
FOTO : Kjell Vigestad
 
Små tuer kan velte store lass
Utforkjøringer og matstasjoner ble mine oppturer! I utforkjøringene gikk det i raskeste laget – i venstresporet suste jeg forbi absolutt alle og jeg nøt å kjente adrenalinet strømme. Jeg er stødig i utforkjøringer og hadde bare en episode hvor jeg ble slengt ut av sporet som en bowlingkjegle og jeg trodde et lite øyeblikk det skulle gå fryktelig galt. Og her skal det legges til historien at dette var forårsaket av noe som lå i sporet.....noe som mistenkelig minnet om en tom maxim gelflaske! Jeg ble veldig overrasket over hvor enorm effekt en slik liten flaske kunne ha; det var med nød og neppe at den ikke veltet meg da jeg kom dundrende. Så ikke bare for sikkerheten, men også fordi det er unødvendig: et skirenn er ingen unnskyldning for å kaste søppel i naturen!! Og i den forbindelse, her kan du lese om hvordan løypa så ut dagen der på; ikke akkurat noe å være stolt eller hva??
 
Redningen kom etter 48 km
Da det gjensto 7km hørte jeg en kjent stemme ”Hei, der kommer Silja jo.....glatte ski???”. Det var Ole Andreas og co som sto klar med en aldeles vidunderlig trylledrikk til meg; redbull og cola! Oh lykke. Jeg var nå i tåkeheimen og Ole A. løper avsted for å finne smøring: ”Hva har du smurt med?” fikk følgende svar ”hakke filla peiling”. Han hjelper meg av med skia og utbryter ”ser ut som du har smurt med absolutt ingenting jo, her er det jo ikke noe!!”. Han kliner på smøring i racer-fart og var nok selv ikke helt fornøyd med ”hastverks”-jobben: ”kan hende du får litt problemer med gli i utforkjøringen nå men det får være” men var det noe som var kjærkomment etterlengtet akkurat da så var det DÅRLIG gli! Jeg hadde hatt mer enn nok gli hele dagen.... Endelig hadde jeg feste og jeg gikk som et lite lokomotiv siste biten inn; DEILIG!!
 
Målgang
Til å være mitt første turrenn, og det attpåtil med ski som helt klart var godt og vel i overkant raske for meg, ja så må jeg si at jeg er strålende fornøyd med sluttiden min!! Å tape duellen gjør meg absolutt ingenting, og mine duellanter fikk rett i følgende: ”Silja er nok bedre enn jeg selv tror!!” Og jeg fikk rett i at erfaring og rutine er alfa og omega!

Om jeg kommer til å gå Birken eller skimaraton til neste år? Vel, det eneste jeg med sikkerhet vet akkurat nå er: lenge før den tid skal jeg i så fall gå på mer enn ett smørekurs!!!


Kirsten Eline Rakkestad rett etter målgang. Veldig fornøyd med at skiene var såpass bra. Hun hadde smørt dem selv. Kom seg greit gjennom, men kjente til ryggproblemene sine. Kondisen holdt uansett bedre enn hun hadde trodd. Og lovet at hun skulle være enda bedre til Birkebeinerrennet
FOTO : Kjell Vigestad