Løpecoach Per Gunnar Alfheim svarer Gular-løperne på bruk av biomekanikk i skadeforebygging

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Den beste måten å gjøre skaderisikoen mindre på, er å tilpasse spesifikk trening individuelt»

I artikkel på kondis.no publisert 19. april, hevder tre Gular-løpere at de kan bruke kunnskap om biomekanikk for å finne riktig treningsbelastning uten å bli skadet. Det er en interessant artikkel, og helt greit løst journalistisk. 

Jeg er selv løpecoach, og tar selvfølgelig biomekanikk med i betraktning, sånn rent generelt. Man vet jo for eksempel at løping i nedoverbakke fort kan gi skader i knær og tar hardt på forsidemuskulatur. Det jeg etterlyser hos de tre Gular-løperene, er at de ikke påpeker at biomekanikken må ses i sammenheng med individuell toleransegrense. Og den varierer enormt både på bakgrunn av treningsgrunnlag, genetikk, totalbelastning både fysisk og psykisk, og søvn i hverdagen. Derfor er det lettere å styre etter generelle biomekaniske prinsipper for eliteutøvere, men også der er det individuell toleransegrense som er avgjørende, samt daglig tilpasning til dagsform og formutvikling. 

Særlig når det gjelder mosjonister, har jeg erfart at det krever mye erfaring å tilpasse treningen mest mulig optimalt til enhver tid. Jeg har jobbet profesjonelt i over 10 år med mosjonister med svært ulike forutsetninger når det gjelder både alder, genetikk, totalbelastning, kjønn og treningsbakgrunn. Det er derfor mye mer krevende å finne en noenlunde lik oppskrift på mosjonister, som jeg har spesialisert meg på, enn på eliteutøvere, som er en mer ensartet gruppe, både hva angår alder, treningsgrunnlag, totalbelastning og genetikk. 

Som et godt eksempel på hva jeg mener, kan jeg bruke meg selv: Jeg har selv vært ultraløper på elitenivå i sin tid, og har, uten å bli skadet, taklet årevis med treningmengder opp og ned mellom 10 og 30 timer per uke. Og deltakelser i fra 30-50 konkurranser per år, fra 5 km til maraton og videre opp til 24 timers og 48 timers løp. Det hadde ikke vært mulig å styre min trening med biomekanikk. Slik jeg er skapt, og slik jeg gradvis trente meg opp, restituerte jeg lynraskt og tålte ekstremt mye. Selv i nedoverbakker kunne jeg løpe fort i timevis uten at knærne eller lårene ble rammet av generelle biomekaniske normer, og ble påført skade eller stivhet. 

De tre Gular-løperene kan kanskje på sikt tilby god løpecoaching, når de lærer seg å differensiere tilnærmingen optimalt. Men å komme på banen å tilføre god coaching umiddelbart med biomekanikk som verktøy, den kjøper jeg ikke. 

Den beste måten å gjøre skaderisikoen mindre på, er å tilpasse spesifikk trening individuelt. Skal man løpe skadefritt med for eksempel piggsko, må man venne seg gradvis til piggskoene på trening, og progresjonen må baseres på blant annet grunnlag og genetikk. Det er biomekanisk kunnskap, det at vi vet slike brå forandringer påfører uvant belastning som gir skaderisiko. Det er noe alle coacher vet, og det duger ikke som salgsargument for coaching.