Mosjonist syklet fort i Styrkeprøven

I mai bestemte hun seg for å sykle Trondheim-Oslo. En måned seinere stod hun og lagvenninnen som vinnere av Styrkeprøvens klasse 40-44 år etter en reise på 16 timer og 51 minutter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tekst og foto: Marianne Røhme/Kondis

Artikkellen er hentet fra Kondis nr. 6-2013

Litt gal? Nei, da. Bare litt ekstra glad i utendørsaktiviteter. Hedmarkingen Pernille Mengshoel reiser gjerne fra leiligheten i Oslo til ett eller annet fjell for å stå telemark og drive løssnøkjøring. Like gjerne setter hun seg på sykkelen for å trene teknisk stisykling eller for å sykle mil etter mil langs landeveien.

Treningskameratene på landeveien er gjerne fra sykkelklubben Rye, og like glade i sykkelsetet som henne selv.
– Rye er en utrolig fin klubb med tilbud for et hvert nivå. Klubben stilte med fire lag i «Den store styrkeprøven». De to første krevde kvalifisering for å delta, mens de andre var åpne. Jeg valgte å sykle på tredjelaget, Rye 16, som hadde som målsetning å sykle Trondheim-Oslo på 16 timer. Mye vind og regn gjorde at vi ble litt forsinka, sier Pernille.

Hun forteller at det var en todelt grunn for at hun valgte Rye 16 som sitt lag første gang hun syklet Trondheim - Oslo.
– Jeg ville sykle på et bra lag hvor jeg måtte strekke meg litt. I tillegg er jeg A-menneske og så mørkt på det å skulle sykle til langt på natt. 16-timeren skulle nemlig være inne på Økern rett før klokken tolv på kvelden, smiler hun og legger til:
– Så må jeg skryte litt av laget. Det er et stort lag med svært ulike mennesker som har det til felles at de vil sykle fra Trondheim sammen – i samme fart. De har en avslappet holdning og det var lett for meg å falle inn. I tillegg er de godt organisert, med flinke kapteiner. Det siste er ikke minst viktig i forhold til sikkerhet og for å klare å sykle på en god tid.

Ingen vei tilbake
På startstreken i Trondheim er det ingen vei tilbake. Sammen med 36 menn og to andre kvinner fra sykkelklubben Rye, fokuserer Pernille på arbeidsoppgavene.

Dagen før hadde værmelderne gitt været navnet «Geir». Det lovte ikke godt. Pernille vet at når været får navn, da er det alvor. Foran henne ligger 54 kilometer – og Geir: masse regn og vindkast som vil rive godt i de kalde sykkelkroppene. Pernille vet at nå er laget godt å ha, og at alle treningstimene på hjulet til lagkameratene vil komme godt med. I 16 timer skal hun sitte og stirre på sykkelhjulet foran seg, ja så lenge hun selv ikke er i front for å gjøre sin del av drajobben.

Pernille_Mengshoel_Rye_16_sykkel_Foto_Marianne_Røhme.jpg
Trives: Pernille Mengshoel trives på sykkelen og legger gjerne ut på treningsturer både alene og sammen med gjengen i Rye.

Godt grunnlag
Pernille har hatt litt bedre tid i år enn tidligere, og har klart å legge inn fem treningsdager i uka: To dager spinning, én dag styrke eller yoga og to dager langrenn eller telemark.
– Jeg liker å trene allsidig og varierer treningen gjennom sesongen. Du blir seig av å gå toppturer med 1000 eller 1500 fallmetere, og du blir sterk i bena av å kjøre telemark. I vinter registrerte jeg hvor mye vi kjørte noen av dagene. Etter en lang dag i Tottenskogen i Hemsedal, logget jeg 6500 høydemetre, sier hun.

Gjennom høsten syklet hun en del ute, i tillegg til å trene på treningssenter. Hun forteller at styrketrening er noe hun driver med for å bli sterk nok til å gjøre det hun har lyst til ute.
Siste treningstur på sykkelen var rundt 1. desember, men sykkel ble brukt som framkomstmiddel hele vinteren.
– Etter påske har jeg trent mest landevei. Da jeg begynte å tro at jeg var god nok til å sykle med laget, konsentrerte jeg meg om landeveisyklingen. Jeg var godt forberedt, selv om jeg meldte meg på sent, sier hun.

Totalt har Pernille tilbakelagt 350-400 mil på sykkelsetet gjennom våren og forsommeren, og mange av dem sammen med tredjelaget til Rye.
– På alle fellestreningene har vi trent på å sykle som lag. Vi har terpet og terpet på rullekjøring og å kjøre teknisk riktig. I tillegg har vi kjørt noen ritt, for treningens skyld, sier hun.

De forferdelige motbakkene
– Herlig, tenker Pernille når Rye 16 bikker kanten på Heimdalssletta og aksellerer ned bakkene mot Klett.

To rette rekker i draktfargene rødt, hvitt og blått suser av gårde på den grå asfalten, under jernbaneundergangen mot den store vide sletta langt der nede. For å nå målet om om å komme under 16 timer, må snittfarten være opp mot 34 kilometer i timen. Inntil videre er dette ambisjonen. Pernille er i sitt ess. Enn så lenge.

Byen har de lagt bak seg. Nå er det kornåkre og beiter med hester som pryder landskapet. Hadde hun løftet blikket opp fra bakhjulet til mannen foran, hadde hun trolig skimtet Felleskjøpet i det fjerne, og rundkjøringa som nærmer seg der nede på sletta og varsler en retningsendring på turen til Oslo.

For Pernille er det dette som er livet. Det å sitte på sykkelen og oppleve naturen så tett på kroppen. Foreløpig har de ikke sett noe til Geir. Pernille har uansett vært ute i dårlig vær før, både på fjellet og på sykkelsetet. Hun velger å tenke på det hun skal gjøre, framfor å bekymre seg for været og nedoverbakkene.
Motbakkene derimot ... Pernille gruer seg til ferden opp til Dovre. Den blir tung. Det vet hun.

Pernille_Mengshoel_Rye_16_landevei_Foto_Marianne_Røhme.jpg Passer bra: Pernille trives best i flatt terreng, og mener hun ikke er bygd for klatreetapper.

Intervallene
Pernille er middels glad i å klatre, det samme gjelder løping.
– Løping er ikke en idrett, sier hun, og mener å si at løping ikke er noen idrett for henne.
– Hvis jeg løper er det for å trene intervaller. Til denne typen trening er løping svært effektivt, og det finnes vel ikke noe bedre, sier hun, og innrømmer at hun har løpt flere intervalløkter.
Likevel foretrekker hun å kjøre intervallene på spinningsykkelen, og disse har det blitt en del av gjennom vinteren.

Kanskje var det intervallene og styrketreningen som gjorde susen da hun og resten av laget startet stigningen opp mot Dovre. Frykten som Pernille hadde kjent på fra start, viste seg å være ubegrunnet.
– Stigningene opp til Dovre gikk utrolig bra, mye bedre enn forventet, og premien hadde vi på den andre sida av fjellet med nedstigning til Dombås og videre nedover mot Gudbrandsdalen, forteller Pernille.
– Dessuten var det en god stemning i laget. Jeg syklet sammen med en flott gjeng hele veien, sier hun.
Samtidig som de klarte å ta vare på det gode hummøret, hadde Rye 16 beinhard disiplin i forhold til de planene de hadde lagt på forhånd.
– Det måtte vi ha for å nå målet om å komme under 16 timer, sier Pernille, og legger til at de hadde planlagt fire såkalte «kassestopp». Dette var pauser på tre minutter hver. Her skulle de bytte ut drikkeflaskene, hamstre mat, gå på toalettet og det de hadde behov for å gjøre i en pause. Når de tre minuttene var over, dro laget videre.
– Da var det bare å hive seg på sykkelen hvis en ville være med videre. Det ble litt hektisk, men vi hadde gode rutiner på kassestoppene, og det var utrolig hvor mye vi rakk likevel, forteller hun.

Reisen sørover går over all forventning. Det meste klaffer, og Pernille som har bekymret seg for om hun klarte å konsentrere seg om bakhjulet til personen foran seg i 16 timer, er overrasket over hvor lett det går. Kroppen fungerer også bra, riktignok med ganske store mengder Cramp Fix mot kramper. Hun føler seg ovenpå, og mener hun har timet toppformen bra.

Pernille drar sin del av lasset. Det som svikter, er ekstremværet Geir som aldri dukker opp. Riktigknok blir det en god del regn og vind over fjellet og nedover Gudbrandsdalen. Her et sted på veien blir målet om å komme under 16 timer forlatt, for å ikke miste for mange på veien.

Når Rye 16 nærmer seg Minnesund er det mange som er slitne, ikke minst Pernille.

Nedturen
Det knyter seg i magen. Beina kjennes tunge, og det gjør vondt for hvert tråkk. Det er bare 74 kilometer igjen til mål, en middels lang treningstur, men det kjennes langt, og Pernille sliter med å huske hvorfor hun i hele tatt har meldt seg på.

Hun forsøker å holde de depressive tankene unna, og isteden fokusere på arbeidsoppgavene. Hun ligger i bukken og tråkker, men turene i rulla blir kortere og kortere. Snart er det kassestopp og det trenger hun virkelig nå.

I skumringen der framme ser hun to rette rekker med plastkasser linet opp på en parkeringsplass. Følgebilmannskapene løper rundt og fikser og ordner. Pernille kjenner hun blir både imponert og takknemlig for den jobben de gjør.

Aldri har potetgull smakt så bra.

Pernille bytter ut flaskene med vann og sportsdrikk og hamstrer geltuber. Hun kjenner at motet kommer tilbake med blodsukkeret, og når Rye 16 igjen legger seg ut i veibanen, er Pernille snart igang med å planlegge neste års deltagelse.

I løpet av de neste kilometrene går det med mange energituber. Pernille har fått energien tilbake, men merker at hun jobber for å konsentrere seg. Den ene vannflaska glipper ut av hendene og triller mellom hjulene til sidemannen.
– Unnskyld!

Glippen kunne vært farlig, men det går bra. Heldigvis! I mål føler hun seg litt tom, men likevel ikke mer sliten enn at hun kunne fortsatt noen mil til.
Om hun stiller til neste år?

Jo, da. Det gjør hun. Iallfall om hun får tid nok til å trene på forhånd.

SLIK GIKK DET MED DEM
Rye 16 kom i mål på tida 16:51. Flere av deltagerne på laget hevdet seg i sine respektive klasser: