En maratonløpers betrakninger

Etter det siste maratonløp, 105,5 runder på Atlantens stadion, har han sendt kondis.no en oppsummering av sitt lange løperliv og mange refleksjoner i den sammenheng.

En løpers bekjennelse

Hvordan: 105,5 runder på bane.

Sted: Atlanten stadion, Kristiansund.

Tid: Sist lørdag, den 16. oktober, første pulje klokken 12.00 og andre pulje klokken 13.00.

En mental utfordring

style="margin: 0px; font: 16px 'Times New Roman'">Etter å ha svømt Sognefjorden, noe som hittil har vært min største utfordring mentalt og psykisk, hadde jeg lyst til å prøve meg på en annen mental utfordring, nemlig maraton med 105,5 runder på bane i Kristiansund. Jeg har løpt mange maratonløp, men aldri inne på en idrettstadion.

Jeg var spent på hvordan det var å løpe runde etter runde i nesten 5 timer. Vi var to deltakere fra Sunnmøre som dro sammen. I alt deltok 15 løpere på maratondistansen. Oslo maraton var bare tre uker unna, og lange arbeidsdager med innredning av kontorer til Rolls Royce var ikke den beste oppladningen.

Fredag morgen våknet jeg imidlertid etter tolv timers herlig søvn. Jeg hadde en lang og god frokost. Midt i måltidet kom minnene fra 40 år med løping og starten på det heile.

Mitt første løp
Stedet var Toronto stadion i Canada og året var 1970. For første gang skulle jeg være med på et løp, og det var 10 runder på bane. Emigranten i Canada, Peter Helset, hadde skifta navn fra Per Jan. (Bestemor Jensine Eidsnes sendte meg en bibel hvor hun mente Peter passa bedre enn Per Jan). Dessuten passet Peter-navnet bedre i "Junaiten". I regi av baptistkirken, hvor jeg også blei kjent med en annen nordmann, blei det i den tiden arrangert ulike mosjonsløp.

En av de engelske emigrantene spurte meg om navn og fødselsår: 22.11.44 sa jeg. Han ble straks interessert i tallene og sa det mangla bare to siffer på det fullkomne – Du vet vel hvor gammel Jesus ble… Jo, 33 år, svarte jeg. Dine tall er guddommelige og du vil få en god tid i Amerika, mente han. Han skulle få rett.

Etter å ha vært arbeidsløs emigrant en tid fikk jeg min første jobb som assisterende vaktmester med ansvar for tømming av boss og henting av flasker på et universitet i Winsor utenfor Toronto. For å gjøre historien kort – to år seinere arbeidet jeg som sjef for et innredningsfirma i Toronto – og etter det reiste jeg til Bahamas. Her ble jeg ansvarlig for Morvold Group, Nord-Amerika, og fikk anleding til å løpe i alle de største byene på dette store kontinentet.

Og min engelske baptistvenn fikk rett. I dag er det kommet en bok om løping med tittel ”Born to run”. Under alle mine besøk i Mellom-Amerika, USA og Canada hadde jeg med meg joggeskoene. Hver ny morgen i en ny by. Født til løping ble min livsstil og det blei 40 år med løping og det heilt uten skadeproblem.

Tunge skyer over Atlanten stadion
Tilbake til Atlanten stadion sist lørdag klokka 13.00. Tunge skyer trenger inn fra Norskehavet, og vi teller rundene. 8,9,10,… Et telt er kommet opp. Jan Billys tilhengerskare står langs gjerdet, roper og heier. Ellers er der ingen. Ingenting å feste blikket på. En sliten stadion med litt slitne og «galne» løpere som sleper seg rundt, runde etter runde. De venter bare på at regnet og vinden skal avta slik at det blir litt mer behagelig.

En gruppe funksjonærer står og heier oss fram og jeg noterer meg den første mila. 25 runder, tid 58,50. - Harald, sier jeg til min følgesvenn. – Dette går for fort. Du må bare løpe. Jeg roer ned litt.-

Så dukker den andre gruppen opp. De raser forbi oss i en misunnelsesverdig høy fart. Men heldigvis er vi 26 runder foran. De neste 25 rundene passeres på 65,30. Jeg er nå blitt litt tung i beina, og enda er jeg ikke halvveis. – Nå, Per Jan, er det på tide at du tar deg sammen, tenker jeg.

61 eller 62 runder
Ved den 62. rundepassering roper funksjonæren ”Da har du løpt 61 runder”. – Nei, roper jeg og løper inn i teltet hvor tidtakerne står i sine varmedresser. – Dette må være runde nr 62. Etter litt nøling svarer funksjonæren. – Unnskyld, du har rett. (Tenk at jeg skal passe på han, det var jo han som skulle passe på meg). Men det er ikke lett for de få funksjonærene å telle fortløpende runder på 20 løpere.

Lett deppa passerer jeg så 70 – 75 – 80 runder. Dette tar på. To løpere har fått krampe. En kvinnelig løper hinker inn på gressbanen og har det tydeligvis vondt. Jeg tror ikke hun er norsk så jeg roper til henne ”Keep going! Strech out”

Vinden og regnet har lettet noe. Jeg har derimot ikke lettet. Jeg passerer 90 runder – og begynner å miste oversikten over antall runder. Magen vil ikke ta til seg mat. En funksjonær ser at jeg sliter og løper mot meg med sjokloade og kjeks. Ære være henne. – Orker ikke mat, magen vil ikke. Jeg er kvalm og utkjørt, roper jeg. - Her er cola, sier hun og er velvilligheten selv. Jeg nærmest vakler der jeg passerer hundre runder. På siste mila brukte jeg nesten 75 minutter.

”Fem runder igjen” ropes det fra teltet. Jeg er iskald på overkroppen og må inn i teltet for å skifte trøye. En funksjonær drar av og på meg tøyet. Halvt liggende av stivhet og tretthet får hun på meg tørre og varme klær. Herlig! Men det blir ingen tid til massasje. Likevel, det føles som jeg er født på ny.

”Fire runder igjen” ropes det igjen. Min følgesvenn, Harald, som startet samtidig med meg passerer meg for fjerde gang og har et smil på lur. - I dag slår jeg deg - mener jeg han sier. Jeg har nå vært ute i 4,5 timer. Maratontiden i Oslo var på 4.47.30. Den tida skal være innen rekkevidde. Den siste maratonkvinnen har kommet i gang igjen. For en vilje. Hun løper, stopper opp for å massere beina, og så løper hun igjen.

En runde igjen

De fleste løpere har nå passert meg flere ganger. Jeg tar ut de siste kreftene og drikker nå kun cola. Jeg har mistet fullstendig kontrollen på rundene, men endelig hører jeg fra teltet ”en runde igjen”.

– Er det virkelig sant? sier jeg til meg selv. På siste runden har jeg endelig lettet fra bakken, mentalt sett. Jeg løper over målstreken etter 105,5 runder og blir liggende utmattet på gressmatta. Jeg er dyvende våt tvers i gjennom på grunn av regn og vind, men følelsen av å ha klart dette overskygger alt. Tida ble 4.48,00. Det er bare 30 sekunder dårligere enn maratontiden i Oslo.

Nå venter et av mine favorittløp – Vintermaraton på Jessheim den 21. november. Hjemme ble jeg spurt om jeg vil gjenta bedriften. Nei! svarer jeg. Ikke på bane. Beste maratonløype for meg er fra et startsted til et annet målsted. Men om ei uke kan jeg ha skiftet mening.

Maratonhilsen

Per Jan Helset

Harald Krøvel og Per Jan Helset (startnr. 2) under Atlanten maraton