Den kalde fine tiden

Den kalde fine tiden er her og jeg reiste til Spania for å løpe Valencia Marathon. Mine løp her nede de siste fire årene har ikke gått min vei. Det første året jeg løp blåste den «stiv kuling». Vannflasker og reklameskilt lå strødd, og kilometerpasseringene gikk fra 4.05 til 5 blank på et blunk. Slike tilbakemeldinger fra Garminklokka er det krevende å forholde seg til. Jeg klokket vel inn på 3.07 et eller annet det året. 

Året etter skulle jeg virkelig «reise kjerringa». Treningen gikk som smurt og alt av tester viste at jeg var i mitt livs beste form i 2022. Jeg postet side opp og side ned om at jeg nå gikk for sub 2.50. Det var derfor utgjort med en ruptur i leggmuskulaturen tre dager før start i Valencia Marathon. I 2023 løp jeg først London Marathon på våren, deretter mitt til nå beste løp i Chicago. Det løpet ble kronet med en 9. plass i veteran VM og personlig bestenotering på 2.55.32. Valencia kom nok litt for tett på Chicago, men jeg gav det et forsøk og løp inn til tiden 2.59.10. I år ble altså mitt fjerde forsøk i Valencia. 
 

Tilbakeblikk

Men selv når forholdene er perfekte må kroppen være preppet for distansen. For en maratondistanse er brutal selv for en trent kropp. Etter suksess-sesongen i 2023 har jeg hanglet mye. Høydeteltoppholdet var definitivt ikke noe for meg. En mann i sitt 63 år responderer annerledes enn en atlet på 23 år. Jeg ble rett og slett klassisk overtrent og alt stoppet bare opp.

Men med ny trener og et skikkelig nerde-opplegg fikk jeg ny giv. Kroppen «tinte» opp og jeg løp intervaller og langturer som jeg aldri før hadde gjort. Terskefarta ble bedre, og jeg begynte å trå på gassen for og komme i form til Valencia Marathon. København halvmaraton ble en opptur, likeså Hytteplanmila. Men som lyn fra klar himmel, da alt så ut til å stemme, sa hamstringen på høyre side ifra at nå var det nok. Da var det ingen bønn, ellipsemaskinen ble min venn. Med alternativ trening fikk jeg på plass hamstringen ti dager før Valencia Marathon, men mistet verdifull trening og langturene på asfalt. 
 

Vurderte å bryte

Jeg gjorde derfor opp status før løpet og kom frem til at det har vært for mye «rusk» i 2024 til at Valencia Marathon kunne bli noe mer enn ei god økt på vei mot Tokyo Marathon 2. mars 2025. På grunn av skaden som jeg heldigvis fikk kontroll på, kjente jeg litt ekstra etter i hamstringen da startskuddet gikk. Jeg lå godt «pakket» inn i ei gruppe som løp jevnt i 4.10-4.15 fart. Pulsen og pusten var der den skulle være, men da jeg kom til 10 km-passeringen, murret det litt for mye i hamstringen til at farten jeg løp i ville være bærekraftig helt til mål. Hva skulle jeg gjøre? 

Jeg besluttet for første gang i min løpskarriere å stå av etter 21 km. Jeg tok ikke sjansen på å rive opp noe i hamstringen, fordi det kunne ødelegge oppkjøringen til Tokyo. Derfor besluttet jeg å løpe frem til 21 km som om det var en langtur med litt fart. Selv om beina streiker, er en slik avgjørelse slitsomt for hodet. For lysten er jo der, men evnen mangler og jeg sto av halvveis. 
 

Veien hjem

Men hvordan skulle jeg komme meg tilbake? Retningssans har jeg ikke og løpskartet hadde jeg ikke «installert». Jeg tenkte redningen måtte bli en smålubben og uniformert politimann. Men da jeg spurte han om veien tilbake til mål, gav han meg en triade på spansk og et bredt glis. Så pekte han på 21 km skiltet og blåste i fløyta. Da var det ingen bønn, så jeg begynte å løpe slukøra videre mot mål. 

Jeg falt hele tiden bakover i «bussen», fullstendig tom for motivasjon. Beina var somt blylodd og hodet tomt for signalstoffer. Vinterdepresjonen la seg i frontal-lappen og jeg så for meg en tilværelse med dart og brettspill heretter. Samtidig var jeg glad for å ha fått i gang beina, for jeg har aldri brutt et maratonløp! På min lange ferd mot mål fikk jeg rikelig med tid til å betrakte de som passerte meg. Noen gråt og sjanglet, andre gikk i bakken og ble kjørt bort med sykebil. Det var altså mange som måtte stå av. Jeg løp, ikke fort, men jeg løp. 

Den første kjærligheten

Med ett ble jeg litt skamfull over meg selv. For det blir noe destruktivt ved løpingen min om jeg ikke kan løpe til mål fordi et eller annet dukker opp og ødelegger planen om å holde en bestemt fart som vil gi PB-notering. Slentrende mot mål kom jeg på sporet av det som fikk meg hektet på det å løpe. Da jeg som 40-åring endelig var i stand til å få til noen kneløft handlet løping om kvalitetstid til å sanse, om å være takknemlig for muligheten til og bevege seg, om løpsfellesskapet, om følelsen av livsmestring og om å transcendere utfordrende livssituasjoner. 

Med ett savnet jeg den følelsen. Dersom et nummer på brystet ødelegger for den følelsen og erfaringen, er ikke løpingen min bærekraftig lenger. For både med og uten nummer på brystet må løping for meg handle om helse, om å ha utsyn og vidsyn til det livet som er meg gitt i hvert steg jeg tar. Derfor blir jeg faktisk litt trist av mitt eget mas om rekordløp. For et slikt ensidig fokus frarøver meg det viktigste, gleden av å kunne løpe. Tidvis må jeg derfor stanse opp og justere, som i Valencia 1. desember.  På den måten er erfaringen fra løpet som jo ikke gikk som jeg håpet på, også en gave. For jeg gis en mulighet til å finne tilbake til den første kjærligheten, den lidenskapen som satte det hele i gang! 

I dag er det 2. desember og jeg har allerede «ruslet» meg i gang på min vei mot Tokyo Marathon 2. mars 2025. Nå skal jeg ha fokus på en bærekraftig treningshverdag slik at jeg forhåpentlig får lagt et godt grunnlag i en skadefri kropp. Målet er å få fine opplevelser på veien, og så får vi se hva det holder til i Tokyo.