Fornebuløpet - ja takk! - KONDIS - norsk organisasjon for kondisjonsidrett

Overtidsjobbing i går, som innebar hardt fysisk arbeid i 10 flotte km!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Midtukeløp har aldri vært min greie. Sitte på jobben hele dagen å føle at man har vondt overalt er slitsomt. Og når man etterhvert beveger sin gamle slitne kropp mot Fornebu er nervene utenpå og pessimismen stor.

Også var det varmt, veldig varmt...Ergo, kunne dette aldri gå bra.

Varmet opp med presidentfrue Silja, som skulle løpe 5 km litt før meg og ble ikke veldig mye klokere av det. Beina var tunge - helt sikkert etter alt for mye sykkel i det siste - og jeg var nok ikke mye til støtte for henne der jeg mutt og matt jogget ved siden av.

Og hele oppvarmingen ble en døsig jogg fra min side. tuslet forsiktig bort til start og syns varmen var litt ubehagelig. Fikk opp humøret litt gjennom litt småskravling med ivrige løpere, men var totalt i villrede hvordan jeg skulle gripe dette an. Stod forrerst i starten, men når skuddet gikk var jeg ganske fort langt bak = slow starter!

Etter noen 100metre var det sving til høyre og inn på litt smalere vei, skjønte straks at jeg nok lå litt for langt bak og ble liggende litt i dødens, som man sier på travspråket. Ble liggende der å stampe i kanskje 2 km. Allikevel gikk første km på 3.44. Ok - det var jo ikke så dårlig tenkte jeg, mens jeg manøvrerte meg fremover.

Kom etterhvert ut av dødens posisjon og kunne strekke litt på beina. Selve løypa husker jeg lite av for jeg hadde mer enn nok med å holde tankevirksomheten i gang. Men det var stiløping, grusvei,svinger og lange fine asfaltsletter.

Følte hele veien at jeg løp på kanten av totalt havari - ingen god følelse og hadde mest lyst til å bryte. Husker spesielt en liten kneik somewhere hvor jeg ble fryktelig stiv - og trodde at nå var løpet over for min del. Men merkelig nok - beina frisknet til og det gikk rimelig greit. Etter 6 - 7 km ble jeg tatt igjen av en ung dame i rosa bekledning. Og sa til meg selv : follow the pink panther.

Gjorde så og vi hadde en kort liten samtale hvor vi begge konstaterte at det var varmt. På slutten syns jeg det gikk laaaang tid mellom km merkene, men jeg greide å holde sånn ca samme fart på rundt 4 min pr km. Med ca.1253 meter igjen kom hammeren. Jeg fikk hold...Voldsomt med hold. Det kjentes som nyrestein, brokk, gallestein og kniv i magen på samme tid! Og jeg begynte rett og slett å skrike HØYT! ikke noe brunsthyl, mere intens smertehyling som for en tilfeldig forbipasserende nok ikke virket særlig intelligent. Ved passering 9 km sto presidentfrua og heiet på meg. Jeg hadde bare vondt og trodde at nå kom alle bak meg kjapt og tok meg igjen. Prøvde febrilsk å holde en viss form for fart og klarte mirukaløst nok å holde beina i gang. Ikke kom det mange bakfra heller - så de siste par hundre metrene klarte jeg å få opp litt fart igjen. Og med målseilet i sikte presset jeg meg inn på 40.03.

Den siste km gikk på 4.17...Det sier noe om at jeg hadde det vondt og dermed vippet over på den gale siden av 40 minutter!

Totalt sett var jeg fornøyd uansett! jeg hadde klart å holde noenlunde samme fart hele tiden, klart å holde rimelig mange bak og klart å fokusere på det jeg skulle i varmen.

Snakket med flere i målområdet og fikk forståelsen av at alle var fornøyd med løypa, flere kommenterte også de lange fine slettene på asfalt hvor man kunne dra ut steget og få litt fart. Løypa er nok rask, men endel svinger og litt skifte av underlag gjorde nok sitt til at den nok ikke ble så rask som mange hadde trodd. I tillegg kom været, som langtfra var ideelt løpsvær.

Men totalt sett : Fornebuløpet var et glimrende arrangement og med noen små justeringer, kan dette bli en årlig happening med stor deltagelse og trøkk. Til sist lovet jeg ikke å nevne han karen fra Nike, som ble sittende for lenge på kontoret og beundre nye utgaver av running shoes. Vedkommende skal forbli anonym men løpe kan han fortsatt :) fort også.

Takk for en nydelig kveld, kjære arrangør - og vi sees igjen til neste år.