Med min lånte Merida trygt pakket og polstret i etasjen under, så jeg frem til noen gode testdager i Frankrike. Været kan man aldri gjøre noe med, men håpet på det beste.
Merida er et terrengsykkelmerke, men satser etterhvert på landeveis segmentet også. Og med tysk presisjonsarbeid i bakgrunnen, ser det ut som de har noe bra på gang. Jeg har i min tid som landeveisrebell bare syklet på italienske sykler, så dette ville bli en ny opplevelse.
Vel fremme i Frankrike var det bare å dra ned glidlåsen på sykkelbagen - å håpe på det beste : at sykkel var hel..Jepp, den hadde tålt reisen. Nå skal det sies at jeg brukte en del tid på å pakke den godt nok inn – og kanskje overdrev litt! Men heller for mye polstring enn for lite. Sykkelen ble raskt skrudd sammen og en liten testtur stod på planen. Umiddelbart kjente jeg en god følelse. Den responderer bra. Og til å være min første tur på racer i år, så virket alt veldig bra.
Sykkelen er pen å se på – det er viktig. ”Image is everything” er det noe som heter – jeg er veldig på den pakken. Så denne jernhesten kan trygt vises frem i selskaper av ymse art, for den er pen. Linjer og alt er strøkent – hvitt sete og hvit styretape er også vakkert! Overrøret i sin utforming er også veldig stilig . Utstyrsmessig skal man heller ikke klage : karbon for alle pengene, aerodynamisk setepinne, vibrasjonsdempende element i sadelpinne og Dura – Ace gir og hjulsett. Intern kabling også selvfølgelig !
Merida er et terrengsykkelmerke, men satser etterhvert på landeveis segmentet også. Og med tysk presisjonsarbeid i bakgrunnen, ser det ut som de har noe bra på gang. Jeg har i min tid som landeveisrebell bare syklet på italienske sykler, så dette ville bli en ny opplevelse.
Vel fremme i Frankrike var det bare å dra ned glidlåsen på sykkelbagen - å håpe på det beste : at sykkel var hel..Jepp, den hadde tålt reisen. Nå skal det sies at jeg brukte en del tid på å pakke den godt nok inn – og kanskje overdrev litt! Men heller for mye polstring enn for lite. Sykkelen ble raskt skrudd sammen og en liten testtur stod på planen. Umiddelbart kjente jeg en god følelse. Den responderer bra. Og til å være min første tur på racer i år, så virket alt veldig bra.
Sykkelen er pen å se på – det er viktig. ”Image is everything” er det noe som heter – jeg er veldig på den pakken. Så denne jernhesten kan trygt vises frem i selskaper av ymse art, for den er pen. Linjer og alt er strøkent – hvitt sete og hvit styretape er også vakkert! Overrøret i sin utforming er også veldig stilig . Utstyrsmessig skal man heller ikke klage : karbon for alle pengene, aerodynamisk setepinne, vibrasjonsdempende element i sadelpinne og Dura – Ace gir og hjulsett. Intern kabling også selvfølgelig !
Jeg var skeptisk til setet ved første observasjon – det ser så tynt og lite behagelig ut! Men når jeg først kom oppå og fikk prøvd det, så var vi venner med engang. Jeg satt godt og fikk heller ikke vondt i baken. Merk at dette var mine første turer på racer siden oktober. Så setet duger. Om det skyldes setet + vibrasjonsdempende sadelpinne skal være usagt, men det er nok en kombinasjon.
Sykkelmessig så syns jeg Reacto 909 er en morsom opplevelse. Den er leken! Jeg prøvde sykkelen i alle faser : oppover, bortover, spurt og nedover. Min svakhet er utforkjøringer – jeg føler meg liksom aldri helt trygg på de syklene jeg har brukt før. På denne sykkelen følte jeg meg tryggere. Selvfølgelig har dette litt med min kjørestil å gjøre, som kanskje er litt feig, særlig når det er svingete og jeg ikke har helt kontroll på hva som lurer rundt neste sving. Men jeg syns jeg taklet svingene bedre nå.
Det jeg opplevde som mest positivt, totalt sett – er feedbacken fra maskinen. Kraften forsvant liksom ikke ut i det tomme intet. Kraften ble i sykkelen og jeg fikk utnyttet samspillet mellom min egen kraft og responderingen fra sykkelen. Jeg merket det veldig hver gang jeg bestemte meg for å trå til skikkelig – som for eksempel i spurter! Kraften ble der og jeg fikk kraft å jobbe med. Bånndraget ble mer solid og når jeg først fikk opp farten gikk det styggfort.
Det jeg opplevde som mest positivt, totalt sett – er feedbacken fra maskinen. Kraften forsvant liksom ikke ut i det tomme intet. Kraften ble i sykkelen og jeg fikk utnyttet samspillet mellom min egen kraft og responderingen fra sykkelen. Jeg merket det veldig hver gang jeg bestemte meg for å trå til skikkelig – som for eksempel i spurter! Kraften ble der og jeg fikk kraft å jobbe med. Bånndraget ble mer solid og når jeg først fikk opp farten gikk det styggfort.
Har jeg ikke noe negativt å si ? Nei – egentlig ikke. Og til den prisen så skal den egentlig holde mål. For 60 000 er mye penger – helt klart. Det eneste jeg sånn umiddelbart tenkte på underveis var at styret så litt pinglete ut, ikke maskulint nok liksom – i forhold til resten! Men dette er nok mer min egen mening om hvordan en sykkel skal se ut!
Alt i alt: en meget god opplevelse og Merida på landeveien er nok kommet for å bli. Denne sykkelen gjør jobben!
