Mari og Martin Weider klarte Hinderløp-trippelen Trifecta

Obstacle Course Racing (OCR) er for tiden verdens raskest voksende deltakersport, og har på få år gått forbi maraton og halvmaraton i antall årlige deltakere i USA. OCR er i de fleste tilfeller terrengløp, gjerne krydret med motbakker, og alltid krydret med hindere av ymse slag som armgang (“monkey bars”), tauklatring, diagnoale taunett, høye trevegger, osv.

I helgen som var gikk Spartan Beast av stabelen sør for London. Spartan Beast er halvmaraton-versjonen i Spartan Race-løpsserien. Spartan Race er et av verdens største OCR og består blant annet i Spartan Sprint (5-8km), Super Spartan (12-15km) og Spartan Beast (halvmaraton+). Både Super Spartan og Spartan Beast har blitt dekket av Kondis før.

Fullfører man alle disse tre Spartan Race-distanser i løpet av ett kalender år så får man den ettertraktede Trifecta (kan løst oversettes til trippel). Nå har, så vidt undertegnede vet, de første norske fullført en slik hinderløptrippel.

Foto: Privat 
Mari og Martin Weider, lykkelig gift med to barn, og henholdsvis sykepleier og brannkonstabel er mest sannsynlig de første fra Norge til å fullføre en Spartan Trifecta.

Som om ikke det var nok så er Mari og Martin, gjennom gode plasseringer i sine respektive klasser i Spartan Race, også kvalifiserte til deltakelse i OCR World Championships i USA allerede helgen 25. og 26. oktober. Der blir det dessverre ikke deltakelse med mindre reise og opphold blir sponset.

Dere er første nordmenn som fullfører en Spartan Trifecta - hva følere dere nå?

Mari:
Veldig stolt og føler meg veldig privilegert! En tur til Spartan Race var i utgangspunktet bare en gave til Martin, der vi skulle reise og løpe Spartan Sprint som jeg hadde fått anbefalt av en meget erfaren Spartan Race-løper. Da vi først var i Storbritannia fikk vi begge blod på tann, og løp dermed både Spartan Sprint og Super Spartan på samme helg. Vi bestemte oss der og da for å dra tilbake i oktober for Spartan Beast! Vi har små barn, og jobber begge i skift, så det å få til slike spontanturer er absolutt ikke noen enkel sak Det at vi fikk det til å klaffe gjør at jeg føler meg meget privilegert! Vi har gode venner og familie som stiller opp for oss og gjør dette mulig!

Martin:

Super happy!!! Trifecta var egentlig et mål lenger inn i fremtiden, så å klare det allerede første året vi prøvde et Spartan Race var en ren tilfeldighet. Når man først prøver OCR, blir man fort hekta! Dette var en flott reise gjennom Spartans OCRs verden. Etter å ha løpt 3 løp av ulike lengder og med økende vanskelighetsgrad på hinderne, var det en enorm mestringsfølelse når man sto der med gjennomført Trifecta, og den trippelfargede medaljen rundt halsen.

Mari, du fikk en meget respektabel plassering (12. plass kvinner av 433 fullførte, og nummer 235 overall av 2685 fullførte), er OCR noe du kommer til å statse på fremover?

Plasseringen er egentlig litt uvirkelig for meg, jeg er verken noen enormt god løper, ei heller noen supersterk jente. Likevel så er det kanskje et resultat av at jeg har klart å tilegne meg en balanse mellom både utholdenhet, løpskapasitet, styrke og smidighet. Jeg har gjort så godt jeg kunne denne sesongen, selv om jeg vet at ting ikke har vært 100% optimalt pga treningsskader, og kanskje nettopp derfor er jeg ekstra stolt av jobben jeg har klart å legge ned, og prestasjonene jeg har mine både i utlandet og hjemme i Norge. Jeg har folk som tror på meg og som står bak meg, og derfor betyr plasseringen ekstra mye for meg. Jeg har forsøkt meg på mange idretter, men aldri helt funnet min greie, men jeg tror nå virkelig at dette er det som gir meg 100% treningslykke. Jeg kommer nok til å fortsette å løpe så mange løp jeg klarer å kombinere med familie og jobb – og forhåpentlig gjøre det vel så bra neste år.

Hva er deres erfaring med tradisjonelle løp? Har dere for eksempel fullført et tradisjonelt halvmaraton før?

Mari:

I mine yngre dager deltok jeg ofte i tradisjonelle mosjonsløp. Jeg har deltatt på 10k under Oslo Maraton flere ganger. Jeg har aldri løpt noe særlig lengre enn det, så det var virkelig en ny syreopplevelse å løpe halvmaraton i gjørme til knærne. Jeg har vel alltid hatt sansen for det å delta på løp, det er utrolig kult å kjenne adrenalinet som rusher gjennom blodet før start, og ikke minst det å bli båret frem av publikum. Mange synes det er galskap å betale penger for å løpe, men igjen så gir det en veldig god følelse, og man pusher seg alltid litt ekstra.

Martin:

Jeg har løpt Birkerbeinerløpet til merket, løpt Oslo Halvmaraton flere ganger og deltatt aktivt på mange andre tradisjonelle løp gjennom tidene. På Oslo Halvmaraton er beste tiden min 1 time og 31 minutter.

 Foto: Epic Action Imagery Spartan Race 

Hva er det som gjør OCR så appellerende?

Mari:

Jeg synes det gir mosjonsløp nye dimensjoner. I OCR gjelder det ikke bare å løpe fort, man er også nødt til å forsere hindre, og ha evnen til å jobbe hardt med høy puls. Man er også nødt til å ha en annen type fokus hele veien, det berømte ”10 000 meter-blikket”  å bare løpe i transe nytter ikke. Hinderløp er ofte lagt til kronglete terreng, og følger du ikke med hele tiden er det fort gjort å vrikke ankelen, eller brekke et ben. Når det kommer et hinder kan det tenkes du må gjøre en kjapp vurdering av hva du står ovenfor, hvordan du skal løse utfordringen, og ikke minst pushe grensene dine til høyder du ikke trodde du klarte. Under Spartan Beast fikk vi for eksempel beskjed om å bære et bildekk 1,6 km. Et regelrett teit hinder mener jeg - dekket var ikke så tungt, men det var klønete å bære. Likevel nytter det jo ikke å gå 1,6 km, så da gjaldt det å finne en løsning på hvordan få det med seg et bildekk raskest og på best mulig måte. En annen ting er teamubuilding-aspektet innen OCR. Selv om man klarer mange av hinderne alene kan det være godt å få hjelp på de største og vanskeligste. Eksempelvis var det å fullføre 10 km på Viking Race sammen med ei god venninne, det å løpe sammen og motivere hverandre absolutt hver meter av veien, kjenne på hverandres svakheter og styrker, og jobbe seg gjennom løpet sammen – og avslutte det hele med å hoppe over flammene inn i mål mens vi holdt hverandre i hendene – noe av det mest enorme jeg har opplevd og der rant det over med følelser!

Martin:
Alt! Spenningen og utfordringene underveis spesielt. I OCR blir man utfordret på kondisjon, styrke, koordinasjon, og man trenger en god porsjon “guts”, for å klare å forsere alle hinder. Det at folk er villig til å hjelpe hverandre hvis man står fast på et hinder er også en veldig bra ting ved OCR.

Dere har også deltatt i mange av de norske løpene, hvordan er disse sammenlignet med et globalt fenomen som Spartan Race?

Mari:

De to løpene jeg har mitt hjerte for er X-Run og Viking Race, der jeg har vært så utrolig heldig å bli kjent med ildsjelene bak løpene. Det er klart det preger min opplevelse, men jeg synes definitivt, nå som jeg kan sammenligne de norske løpene med de store utenlandske, at vi har noe meget bra på gang her i Norge. Det som selvfølgelig skiller seg ut ved å delta på løp i det store utland, er antall deltakere. Et stort deltakerantall gjør selvfølgelig opplevelsen helt rå! Det å stå i en mega startpulje og bli oppildnet til “kamp” av en gal spartaner er en kul følelse! Deretter å høre taktfast ”aroo, aroo, aroo” (kamprop kjent fra filmen 300, red.anm.) fra så mange mennesker gjør at blodet flyter enda litt fortere.

Det var også morsomt å se i Spartan Race, som da altså er et av verdens største hinderløp, at de sleit med litt av de samme tingene som lille Norge gjør. Da vi spurte arrangørene hvor lang Super Spartan ble til slutt, var svaret vi fikk ”jeg vet ikke helt…den skulle bli 13 km…men så tok jeg en ekstra sløyfe og la på litt her og der, så kanskje rundt 14 km?” Alt sagt med et herlig barnslig smil om munnen, som igjen ga et tydelig bilde på at her var det fortsatt fokus på lek og moro, og at kanskje det største hinderet av dem alle er avstanden. Ingen vet hvor langt de skal løpe, og kanskje en gang ikke arrangørene vet helt sikkert hvor langt det til syvende og sist endte opp med…

Martin:

Først og fremst vil jeg takke initiativtakerne bak de norske løpene som rett og slett har åpnet en ny verden for meg!. Etter å ha prøvd dette i Norge måtte jeg finne nye utfordringer i utlandet. Jeg har deltatt på X-Run i og alle Viking Race løpene som er arrangert. Løpene i seg selv er veldig like det internasjonale Spartan Race i type hinder. Det er som Mari sier, veldig mange like hinder på alle løpene, men de er satt sammen litt forskjellig fra løp til løp, noe som gjør at ingen løp blir like. Viking Race er kanskje mest likt Spartan Race med sin filosofi om at man skal løpe minst mulig på grus- eller traktorvei. Disse løpene legger da løypa ut i marka hvor det ikke finnes noe sti, og utnytter samtidig skogen og de naturlige hinder den tilbyr. Det eneste som markant skiller løpene i Norge fra de i utlandet er som Mari sier, antall deltagere. Dette er noe jeg er sikker på vil ta seg opp i Norge også etterhvert. I tillegg er det å stå på startstreken i Spartan Race og kjenne på stemningen av å bli preppet som spartansk krigere før start helt rått! Dette gir meg et utrolig kick som er ubeskrivelig og må bare oppleves for å skjønne. AROO!

Foto:  Spartan Race 

Satser dere på Spartan Trifecta neste år også?

Ja, hvis det passer seg i forhold til jobb og familie. Det koster en del penger å reise, vi må ha barnevakt og vi må klare å få det til rent praktisk. I tillegg ønsker vi selvfølgelig i første omgang å støtte opp om de norske løpene. Det er helt uaktuelt å reise til utlandet for å løpe et løp som kræsjer  med et løp her hjemme. Men selvfølgelig – skulle det klaffe sånn, og vi får det til så har vi allerede mange drømmer og planer klare i hodet.

Har dere andre store internasjonale OCR på løps-ønskelisten deres.

Martin:

Helt klart. Tough Guy (alle moderne hinderløps bestefar grunnlagt i 1987, red.anm.), Tough Viking, Zombie Evacuation, Spartan Ultra Beast, Spartan World Champion i Vermont, og så drømmer man litt om å delta i Spartan Death Race, men mulig det blir med drømmen…

Mari:

Jeg er et voldsomt vanemenneske, og blir lett glad i steder og mennesker, så liker meg jo meget godt i Pippingford Park (stort området i East Grinstead sør for London der Spartan Race arrangeres, red. anm), men det er klart man burde vel teste nye løp også. Tough Mudder er jo et av de virkelig store. Tough Viking i Sverige ser kult ut, og på lik linje som Martin hadde det vært utrolig kult med Spartan World Champion i Vermont. Men ifølge Martin finnes det også steder i USA der man kan ta Trifecta i løpet av en helg, og det måtte jo virkelig være den store manndomsprøven!

Tror dere OCR er en trend som har kommet for å bli?

Det håper vi virkelig! Dette er knallbra trening, utrolig morsomt og virkelig en herlig utfordring!

Hva har dere lyst til å si til Kondis sine lesere som ennå ikke har deltatt i sitt første OCR?

Vi håper vi kan klare å kapre noen løpere fra de store mosjonsløpene rundt om i landet. Folk som kanskje har lyst på en ny utfordring og nye opplevelser. Ikke tro dere ikke er gode nok! Vi har ikke tall på hvor mange som har kommet bort til oss og sagt – ”så kult det ser ut, kanskje jeg skal bli med neste år – jeg må bare trene litt mer først!” Nå er snart den nye sesongen her, og vi forventer å se dere i løypa! Arooooooooooooooooo!

Mari har en treningsblogg du kan lese her!  

Der kan du lese mer om hennes erfaring med Spartan Beast og OCR generelt.

Trifecta-medaljen   Foto: Spartan Race