Fredrik Fagerhaug løper for å få ro i livet

Saken har stått på trykk i Kondis nr 6/2025

Ikke langt unna de forhatte bakkene opp til St. Hanshaugen under Oslo Maraton ligger Livslosen, en avdeling under Lovisenberg Diakonale sykehus. Her valgte Fredrik Fagerhaug å legge seg inn i fem døgn i september 2023 da selvmordstankene ble mer og mer skremmende.

To måneder tidligere forestilte han seg å avslutte livet i et tjern, med en kettlebell og et tau. Slike tanker har han daglig, men de har aldri vært så detaljert som dette.

– Det er tanken på barna mine som får meg til å velge livet, sier Fredrik.

Til tross for alvoret fikk han seg ikke til å søke hjelp sånn umiddelbart.

– Jeg ble skremt og skammet meg over tankene mine, men jeg ville klare meg selv, sier han.

Et livslangt slit

Første gang Fredrik ble sykemeldt på grunn av depresjon var i 2006.

– Da ble vi foreldre for første gang. Jeg hadde i tillegg en krevende jobb som interiørdesigner med mye stress og overtid. I tillegg fikk faren min hjerteinfarkt. Vi hadde kjøpt ny leilighet og drev med oppussing. Da ble det rett og slett for mye for meg, sier Fredrik som husker godt den morgenen da alt startet, og han lå i senga uten å klare å komme seg opp.

– Jeg var helt lammet. Klarte nesten ikke å snakke og kjente på en helt meningsløs tomhet, sier han.

En tid før han møtte veggen fikk han opptil flere angstanfall på jobb.

– Jeg husker en gang jeg var alene i en leilighet på jobb. Plutselig stod svetten ut av panna samtidig som jeg skalv av kulde og kjente på et kvalmende ubehag. Jeg tenkte kanskje det var hjerteinfarkt, men det var det heldigvis ikke, sier Fredrik som etter disse reaksjonene fikk antidepressiva og sykemelding for utbrenthet av legen sin.

Det var da han fant ut at han måtte endre livsstil, begynne å trene og leve sunnere.

– Jeg startet med funksjonell styrke- og bevegelighetstrening på et treningsstudio, sier han.

Her stiftet han også bekjentskap med kettlebells, som han ble helt hekta på. Etter hvert ble han såpass god at han ble instruktør, og i dag leder han fortsatt timer på det lokale treningssenteret, Puls Langhus.

Nå i ettertid ser Fredrik at han egentlig har hatt angst og undertrykt seg selv hele livet, men han så det ikke før kroppen sa stopp.

17 år seinere

I flere år bedøvde han kroppen og hodet med fest og alkohol.

I tillegg distraherte han seg selv med en intens og brennende glød for ulike aktiviteter og kreative lidenskaper.

Først ut var tagging som etter hvert ble til graffiti. Han malte sine ulovlige mesterverk om natta. Hverdagene gikk med til å tegne skisser, planlegge og dyrke kunsten. Han fotograferte alle verkene og tok vare på dem i minnesamlingen sin.

Han fikk også en lidenskap for reptiler. Noe som resulterte i både oppdrett og omsetning av leopardgekkoer, som den gangen var ulovlig. Også dette ble en altoppslukende lidenskap – og snart ble den også viktigere enn graffiti og kunst.

Etter hvert valgte Fredrik å legge graffitien på hylla – i alle fall for en stund. Han kunne ikke risikere å få politiet på døra og dermed få reptilparken avslørt.

Seinere var det musikkproduksjon og DJ-ing som ble den store interessen. Dette resulterte i to EP-er og en albumutgivelse på vinyl i tillegg til flere utgivelser digitalt, samt spillejobber i helgene innen house- og technosjangeren.

Vendepunktet

Nå står han der, 17 år etter sitt første virkelige møte med veggen, som publikummer ved St. Hanshaugen og ser hvordan deltakerne sliter. Han ser de har det vondt, hvordan de lider seg gjennom det, og misunner dem.

– Det der skal jeg også oppleve, tenkte Fredrik og bestemte seg der og da for å melde på halvmaraton i Oslo Maraton året etter.

Fra før har han løpt litt i perioder til og fra. Nå går det med løpingen som det tidligere har gjort med kunsten, reptilene og musikken; det er «all in» fra første stund.

– Jeg elsket det, sier Fredrik og legger ikke skjul på at han liker å ta seg helt ut.

Han tar fram mobilen og viser meg en Tik Tok-video han lagde fra Blefjells Beste for et år siden. Den gangen løp han 10-kilometer. I år meldte han seg på halvmaraton.

Det er filmen fra 10-kilometeren han viser meg.

– Her har jeg det vondt, ler han.

– Det var helt forferdelig, men jeg presset meg videre, og da jeg kom hit, sier han og peker på et parti ut i videoen, da hadde jeg ikke følelse i beina lenger. Plutselig kjente jeg på noe magisk, og «fanden» i meg begynte å øke farten inn mot mål.

Hukommelsen sviktet

Fredrik merket at hukommelsen ble dårligere i takt med de mentale utfordringene. Han begynte da å dokumentere løpeturene som en form for terapi.

– Jeg filmet når jeg løp for å kunne se tilbake og huske følelsene knyttet til løpingen, sier han. Han startet i de små, og ikke lenge etterpå gikk det sport i dette også. Nå har han gått til anskaffelse av et Insta360 x4 kamera.

– Dette filmer 360 grader og selfiestanga blir usynlig, ler Fredrik, som gleder seg til å dokumentere sin egen reise mot det store målet om å bli ultraløper før han fyller 50. Godt for psyken

Da Fredrik begynte å presse seg selv på løpeturene, kjente han at det gikk bedre psykisk, og han fikk en indre ro samtidig som han fant ut at det å lide seg gjennom et løp gav ham en enorm mestringsfølelse.

– Tidligere drev jeg med lapskausløping. Nå har jeg en treningsplan og prøver å holde på kontinuiteten. Samtidig har jeg også fått mer orden på kostholdet etter å ha prøvd en rekke dietter, blant annet Grete Roede-kurs og utredninger for matintoleranser, uten hell, sier Fredrik som har slitt med fordøyelsen og IBS etter at de psykiske plagene meldte sin ankomst.

– Jeg har testa ut mye og har funnet ut at fasting og det med et spisevindu mellom klokka 12 og 20 funker best for meg, sier han. Trening ikke alt

Da Fredrik startet å trene på treningssenteret etter det første sammenbruddet, merket han at kroppen ble sterkere, noe som gjorde at det ble lettere på jobb. Det ble lettere å løfte tungt og være i aktivitet en hel dag, men det gjorde ikke noe med de dystre tankene som svirret rundt i hodet hans.

– Løpingen hjelper mer, men heller ikke den alene kan gjøre meg helt frisk, sier han og forteller at han går regelmessig til psykomotorisk fysioterapi.

– Det føles nesten som å gå til psykolog – bare at hun snakker til kroppen min. Hun hjelper meg å være åpen for signalene kroppen sender meg i stedet for å undertrykke dem. Vi jobber også med at jeg skal lære meg å kjenne etter og bli i stand til å sette grenser for meg selv, sier han og legger til at han har hatt god nytte av behandlingen.

– Jeg har tidligere gått i både gruppeterapi og kognitiv terapi for å bearbeide traumer fra oppveksten, men jeg syns ikke det har vært særlig til hjelp annet enn å gi økt kunnskap, sier Fredrik.

Ved siste utredning på DPS fikk han diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse, med hovedtrekk av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse – også kjent som borderline.

Tørrlagt for tredje gang

I dag er Fredrik tørrlagt alkoholiker for tredje gang, og han har ikke rørt alkohol på to år.

– Det er vanskeligere uten alkohol. Den gav meg en indre ro og mindre tankekjør. Jeg er bekymret for tilbakeslag hvis min mentale tilstand forverres, sier han.

Fredrik ønsker seg en videre utredning. Han har stor tro på at uroen han kjenner på, all aktiviteten i hodet, og sensitiviteten skyldes udiagnostisert ADHD og autisme, eller AuDHD som det kalles.

– Om jeg får diagnosen, finnes det medisiner som kanskje kan hjelpe meg. Det vil jeg gjerne finne ut av, sier han og poengterer at han er villig til å gå langt for å få det bedre mentalt.

Tanker om selvmord Det ble heldigvis aldri noe av kettlebellsturen til tjernet, men han legger ikke skjul på at han i alkoholrus har hatt ønske om å aldri våkne opp igjen.

– Jeg begynte tidlig å feste og anså helgene som bortkasta hvis jeg ikke dro på fest fredag og lørdag. Under koronaperioden kunne jeg ta meg én til fire pils hver dag. Det gikk helt over stokk og stein, sier Fredrik oppgitt.

På en telttur 14. april 2023 gikk han på tidenes smell.

– Jeg fikk en så heftig blackout at da jeg våknet neste morgen i mitt eget spy, inni et halvt oppslått telt, fikk jeg fullstendig panikk og gråt hysterisk. Jeg kom til meg selv etter noen timer og klarte ikke tenke annet enn «hva faen er det jeg holder på med», sier han og legger til at han har holdt seg unna alkohol etter dette

– Det var da jeg forstod at jeg hadde et avhengighetsproblem, sier Fredrik. Gjenopptok kunsten

I voksen alder har Fredrik gjenopptatt graffitien, men nå i lovlige former som ansatt i kommunen. Taggingen hans har blitt kunst, og han og en kollega har utsmykket mange steder i kommunen som en del av jobben sin. Han har også malt graffiti på events i Trondheim og Tromsø kommune, og flere andre steder – også utenlands.

Sammen med familien har han fortsatt reptiler; tre leopardgekkoer og en skjeggagam. Løpefeberen har ført til en beinhinnebetennelse som han prøver å bli kvitt med fysioterapi, økt styrketrening og litt færre kilometer i beina gjennom uka.

– Jeg driver nå med mye av det samme som før, men forsøker å redusere intensiteten for ikke å slite meg ut. Tidligere ble jeg lett oppslukt og gjorde for mye. Nå prøver jeg å finne balansen, sier Fredrik mens vi løper langs en skogsvei i utkanten av Langhus.

Han tar fram mobilen, filmer og tar bilder.

– Jeg håper det er greit at jeg filmer deg, sier han som om det er et spørsmål. Jeg aksepterer og kjenner at jeg gleder meg til å se det han lager.

Det var slik vi kom i kontakt første gangen. Jeg så en video han hadde lagt ut på Tik Tok som jeg likte, og da jeg hadde likt en video fra @fredrikrunslow, styrte algoritmene fra Tik Tok enda flere videoer fra ham i min retning.

Den ene var fra deltakelsen i Oslo Maraton ett år etter vendepunktet på toppen av St. Hanshaugen. Der forteller han sin historie. En sterk historie og en god løpsopplevelse.