Årets EM ble et knallhardt løp, der mange ikke klarte å fullføre alle hinderne, på tross av at man fikk flere forsøk. Ved start fikk alle deltakerne utlevert et armbånd. Dette ble du fratatt dersom du ikke fullførte hinderet, og du ville derfor ikke kunne konkurrere om plassering, men likevel fullføre. Statistikken ble som følger:
Menn: 471 deltakere (160 elite). 232 beholdt armbåndet (81 blant eliten).
Kvinner: 146 deltakere (71 eliten). 20 beholdt armbåndet. (Av disse 13 blant eliten).
Dessverre måtte alle disse fem gi fra seg det berømte armbåndet (Foto: Mari Weider)
Resultater
I kvinneklassen vant tsjekkiske Zuzana Kocumová som brukte 2:07:48. Beste mann, Michal Rajniak fra Slovenia, klarte løypa på bare 1:22:36. Vår svenske, men norskboende venn, Johan Ingemarsson kom inn på en fin 34. plass og brukte 1:49:35!
Her finner du resultatlistene over de som bevarte armåndet.
Gratulerer Erik og Kristian som klarte å forsere alle hinderne!
Nydelig innsats av Johan Ingemarsson (Foto: Johan Ingemarsson)
Beste norske kvinne
Hege Jeanette Henriksen kom lengst i løpet av de norske deltakerne. Vi er glade for at hun ønsker å dele sin reise med Kondis:
(Illustrasjon: arrangør)
EM er det tøffeste hinderløpet jeg noen sinne har løpt! Vi fikk også beskjed av arrangørene at de hadde økt vanskelighetsgraden på hindrene med ca 20 % for å kompensere for manglende bakker som vi finner i VM. Så kan man jo diskutere om det var riktig, ettersom VM i fjor nedskalerte sine hindrene, akkurat fordi kvinneandelen som fullførte var for liten første året.
Allerede fra første stund begynte folk å miste armbåndene sine, ettersom starten var å klatre over en over 2 meter høy vegg. En vegg man ikke kunne løpe og satse mot, da det var et platå foran veggen. Og med kombinasjonshindere som besto av både 3, 4 og 5 elementer var det tunge drag.
Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse, etter å ha forsert hinder jeg aldri har sett før, og uten særlig vanskeligheter. Det var først på siste hinder det stoppet opp. Her ble det dessverre kø og med en ventetid på 30 min og regn som plutselig kom dalende, kan det nok tenkes at det hadde sitt å si på resultatet. For det var her på dette siste hinderet jeg måtte gi tapt. (En type ”monkeybar”, der man skulle forflytte seg ved å henge i tresko. Se bilde). Med bare en tresko igjen, glapp jeg grepet, og falt ned fra riggen. Med det kom tårene rimelig fort da jeg oppdaget at dette var alt som skilte meg fra 1. plassen. Det var nemlig ingen på pallen i min aldersklasse.
Det siste kombinasjonshinderet, med treskoene som siste hinder (Foto: arrangør)
Men jeg ga ikke opp. I to omganger holdt jeg på, og erfaringen jeg tar med videre er at selv om man blir mer og mer sliten er kroppen skrudd sammen på en merkelig og sterk måte, for for hver gang jeg prøvde kom jeg nærmere målstreken.
Jeg ble første gang kastet av banen etter 3-4 forsøk. Da kom Sweeper (Sweeper løper hele banen etter at alle løperne er sendt ut i løypen, og stenger et og et hinder etterhvert som han forserer dem selv. Rekker du ikke å forsere hinderet før han stenger det, ryker armbåndet. Dette for at ikke løpet skal holde på i all evighet). Så da tuslet jeg trist over målstreken og tok i mot min medalje.
Etter bare 5 min kom en av den frivillige løpende. Jeg fikk beskjed om at Sweeperen selv hadde store utfordringer med å klare hinderet. Så hvis jeg klarte å passere Sweeper på hinderet skulle jeg få prøve igjen. Medaljen gikk i BHen og jeg kastet meg på banen. Hele tre ganger passerte jeg Sweeper i løypa, - jeg skulle tross alt klare det! Men nei, denne gangen ville det ikke bli sånn. På siste runde var jeg nesten i mål. Èn liten tresko ifra, og 1. plassen hadde altså vært min. Så da ble det å tusle rolig over målstreken igjen, der nok en medalje ventet for ekstraordinær innsats.
Jeg må si miljøet er fantastisk, for jeg føler meg litt som en vinner likevel. Alle de menneskene som har tatt kontakt med meg og fortalt meg hvilken inspirasjon jeg har vært for dem. Bare fordi viljen min er større enn styrken innimellom. Og det er en fantastisk følelse å kunne inspirere mennesker på denne måten. Har fått masse nye venner og møtt masse flotte sjeler.
Til slutt må jeg jo si at Stig fra Bootcamp Hønefoss sikkert er litt stolt av meg. For i bytte mot 20 ordentlige burpees fikk jeg nemlig med meg hjem den siste treskoen jeg manglet. Og pokker om jeg skulle gå tomhendt hjem. Så Burpees ble det og tresko like så. Med den skal jeg jobbe videre mot VM til høsten, og neste år skal jeg tilbake og da skal jeg pokker meg være sterkere og råere enn aldri før.
Treskoen ble en fin trøst å ta med hjem (Foto: Hege Jeanette Henriksen)
Jeg må berømme teamet fra Norge, der alle gjorde en strålende innsats. Mari som holdt på på Flying Ragnar igjen og igjen og plutselig fløy gjennom luften i perfekt stil. Martin som med sin rå muskelkraft flyr opp tauene med bare armer. Mona som med stå-på-vilje pokker ikke ga opp Gunnors Struggle, stokken vi alle elsker og hater. Og Camilla som av gjengen ble erklært den beste motivatoren, hjelper, og gledesspreder. Hun dro frem næring fra bukselommer og sprang frem og tilbake med vann til de som trengte det.
Hindere
Det var totalt 40 hindere. Og med alle de naturlige hinderne, regner de et antall på 80. Her er noen av hinderne, som er verdt å nevne:
Hele løpet startet med en vegg man skulle over.
Tauklatring.
Større partier med ekstreme mengder gjørme.
Mindre hindere som krabbing og vegger.
Ingen tvil om gjørmenivået like før (Foto: arrangør)
”Storm the castle” – rampe med tau, for de som trengte det.
UFO – et tauhinder der man skulle klatre opp tauet, over en ”ufo”/et brett som tauet gikk igjennom, deretter videre opp og over en stokk. Se bilde.
Gøy med nye kreative hindere (Foto: arrangør)
Videre svømte vi ut til Flying Ragnar, en trapes som svingte oss ut over åpent vann, hvor man skulle treffe en bjelle før man kunne slippe seg ut i vannet og fortsette videre. Det var langt opp til trapesen, så høyden min var til fin hjelp.
For de som ikke er av den høye sorten, gjaldt det å ta skikkelig sats, for å komme opp og frem til trapesen (Foro: arrangør)
Kjapp tur i isvann.
Første kombinasonshinder som besto av monkey bar, dype tauløkker og så opp i monkeybar igjen. En gjenganger var nok her at hadde man verken armstyrke eller låsemekanismen inne i beina så kom man pokker ikke opp til siste monkeybar.
Nede på stranda løp vi så i flere omganger rundt med sandsekker, bare kort avbrutt av sklia som gikk så det suste.
Martin Weider fortsatt med armbåndet på. Ikke rart han er glad! (Foto: arrangør)
Denne sklien er av de virkelig bratte! Og man får skikkelig fart på seg ut i sølevannet. Bare se under (Foto: arrangør)
Suste? En underdrivelse (Foto: arrangør)
Så ble vi møtt av et av de største kombinasjonshinderne, opp en stokk, ikke èn men to taulengder bortover. Deretter ned ett nett og under stokk for så å forsere et godt stykke litt opp og ned på undersiden av et nett. Videre opp i nytt nett og avslutningsvis armgang på nok en taulengde.
Hege i sitt ess! (Foto: arrangør)
Litt vegger før vi hoppet i sjøen.
Videre i løpet hadde vi Strongwall, en plate uten feste nederst, med grep på midten, så får man dra en skikkelig pullup for å komme seg opp på toppen.
Tau over elva som var såpass langt at vaktene hadde begynt å vedde om hvem som falt ned eller ikke. Da faller man bare ikke ned.
Så fikk vi et relativt nytt hinder for meg. Man skulle transportere kroppen fra den ene loddrette stokken til den andre. Det var bare å klamre seg fast. Dette var et hinder som i utgangspunktet ble presentert som ekstremt vanskelig, men som var lettere enn jeg trodde.
Så hadde vi nok et kombihinder der man henger på undersiden av en tømmerstokk bort til skråstilt nett, over og ned under nok en tømmerstokk.
Big rope som er et ekstra ekstra tykt tau, igjen låsing med bena hvis ikke armene alene holder
Aller siste hinder besto av vegg, ut på tau, opp fra tau og i nett høyere oppe, over tømmerstokk og ned i nettet igjen, ned nettvegg til ringer og da aller, aller sist, de fordømte treskoene. Dersom man ikke klarte treskoene, var det bare å begynne på nytt, fra starten igjen, på veggen. Dette gjaldt alle kombinasjonshinderne.
Takk for en fantastisk reise!
Hege Jeanette
Gjennomtenkt eller flaks (Foto: arrangør)
Det måtte jo bli en restitusjonsøkt på damene dagen etter (Foto: Camilla Raade Paulsen)
Hvordan måle de beste hinderløperne
Det kan diskuteres hvordan man skal måle hinderløpere, og hvordan man skal straffe dem. Hvordan hadde resultatene blitt dersom man i stedet fikk en straffeøvelsene, fremfor å miste armbåndet og ikke fikk en plassering. I mange hinderløp er kanskje straffene for milde, slik at det i noen tilfeller kan lønne seg å droppe hinderet og heller gå for straffeøvelsen. Dette er uheldig. Men hvis straffene er ekstra harde, kan det kanskje være med på å gi riktigere resultater. Eller er det meningen at en hinderløper MÅ klare alle hindere? Når kun 14 % av kvinnene klarte å bevare armbåndet, er det kanskje noe som bør revurderes. En oppfordring til EM og VM-arrangører.
Line Hofoss Holm
Resten av familien Weider (Nora og Karoline) og Mr. Mouse, var selvsagt også tilstede (Foto: Hege Jeanette Henriksen)
