Pulsmåling med belte eller optisk i håndleddet?

Testen stod også på trykk i Kondis nr. 2 - 2019

Den første pulsklokka med pulsbelte ble lansert av Polar i 1977. I 2013 kom Mio med første generasjon optisk pulsmåler i håndleddet. Dette førte til at mange nå har lagt bort pulsbeltet og foretrekker optisk pulsmåling isteden. Både pulsbeltet og pulsmåling i håndleddet har sine fordeler og ulemper.

I denne artikkelen var vi gjort en sammenligningstest for å finne ut om den optiske håndleddsmåleren er en verdig arvtager og erstatter for pulsbeltet.

Det må også legges til at det finnes et tredje alternativ for pulsmåling. Nemlig en optisk sensor som festes rundt overarmen og omtrent blir som en mellomting av pulsbeltet rundt brystet og den optiske håndleddsmåleren. Denne kom på markedet for et drøyt år siden, men er ikke inkludert i denne testen.

Fordeler og utfordringer
Det tradisjonelle pulsbeltet, som festes over brystet, måler de små, elektriske impulsene som kommer når hjertet slår. Dette i motsetning til pulsmålingen i håndleddet hvor målingen skjer ved hjalp av optiske sensorer som lyser gjennom huden for å måle hastigheten på blodgjennomstrømningen i årene. Felles for begge systemer er at de trenger god kontakt med huden. Huden må være fuktig for å gi god ledeevne av de elektriske impulsene som skal fanges opp av pulsbeltet, mens de optiske sensorene må ha minst mulig hindre og forstyrrelser av lyset de sender ut.

Alle faktorer som skaper forstyrrelser for disse avlesingen vil gi avvik på pulsregistreringen. Disse faktorene kan være mange, og også brukerens fysiologi kan påvirke resultatet.

Fordelen med håndleddsmålingen er åpenbar. Man behøver ikke lenger å huske på pulsbeltet som det i tillegg kan være ubehagelig å ha festet rundt brystet. Med håndleddsmåleren har man alltid pulsmåling tilgjengelig og kan i tillegg få målinger kontinuerlig gjennom hele døgnet.

En ulempe er at man ikke får noen pulsmåling dersom man på kalde dager foretrekker å ha klokka lett tilgjengelig og synlig utenpå jakka mens man trener.

Erfaringsmessig er også de optiske målerne mer ustabile og påvirket av flere faktorer enn tilfellet er for pulsbeltene. Pulsbeltet oppleves dessuten som «raskere i reaksjonen» ved pulsforandringer, slik som under en intervalløkt, enn det den optiske måleren er.

Plasseringen på armen kan være avgjørende for om målingene fra de optiske sensorene blir gode.
I tillegg finnes det også teorier om at følgende faktorer kan påvirke pulsmålingene:

• Om man fysiologisk sett har små og lite markerte blodårer i håndleddet kan dette være negativt for nøyaktigheten på målingene.
• Hårete underarmer/håndledd kan påvirke målingene og også forårsake at det lettere samler seg svette på de optiske sensorene utover i treningsøkta.
• Under kalde forhold kan blodårene i håndleddet trekke seg sammen og gjøre pulsmålingene i håndleddet mindre nøyaktige.

Testens gjennomføring
Vi var fire fra Kondis som deltok i denne testen. Disse var Janicke Bråthe, Runar Gilberg, Tim Bennett og Bjørn Johannessen.

Testen ble gjennomført ved at alle personene trente med to pulsklokker i bruk samtidig. På den ene armen en klokke med tradisjonelt pulsbelte. På den andre armen en klokke med optisk pulsmåling i håndleddet. Dermed fikk alle de fire forsøkspersonene ut to pulskurver hver som kunne legges oppå hverandre for å sammenligne.

Testingen ble gjort i form av ei intervalløkt da de store pulsvariasjonene som intervalløkta gir, setter pulsklokka på de største prøvene. Tre av oss som var med i testen, løp utendørs ei intervalløkt på 10 x 350 m med 50 sekunders pause. Den fjerde forsøkspersonen hadde 6 x 5 minutter på spinningsykkel.

Pulskurvene og vurderinger av disse ser du nedenfor.

Våre pulsmålinger
I alle grafene er pulsmålingene med belte markert med svart kurve, mens den røde kurven er for den optiske målingen i håndleddet. Kurvene er lagt oppå hverandre slik at de lettere kan sammenlignes.

Kurve 1: Etter oppvarming ble det gjennomført løpsintervaller på 10 x 350 m med 50 sekunders pause. I denne løperens tilfelle lå håndleddsmålingene stort sett langt høyere enn i virkeligheten og de verdiene pulsbeltet viste. I lange perioder viste håndleddsmålingen puls både 10 og 20 slag over utøverens makspuls og rundt 80 slag over reell puls. Etter omtrent fem minutter av oppvarmingen kuttet klokka med optisk måler dessuten helt ut, men den kom inn igjen etter noen minutter. Det går for den optiske måleren an å tyde at det har vært gjennomført intervaller med pulsvariasjoner, men målingene må i praksis sies å være ubrukelige. Men heller ikke målingene gjort med belte ble helt korrekte. Den sannsynlige årsaken er at selv om beltet ble fuktet før bruk, så rakk det å tørke litt opp under den rolige oppvarminga, og det er nok først på de fire siste intervalldragene at svetteproduksjonen ble så god at målingene med pulsbeltet er helt korrekte.

Kurve 2: Også her var det sannsynligvis for dårlig kontakt mellom pulsbeltet og huden i starten av treningsøkta. Dette gjorde at pulsbeltet viste for høye målinger. De optiske målingene var nok i starten derfor mer korrekte enn målingene med beltet. Men etter hvert som intervallene på 10 x 350 m kom i gang, så ble målingene gjort med pulsbeltet mest nøyaktig. De optiske målingene i håndleddet henger likevel brukbart med selv om det er en viss forsinkelse i reaksjonen på pulsvariasjonene.

Kurve 3: Verken på oppvarmingen eller på løpsintervallene er målingene gjort med belte og i håndleddet altfor avvikende. Målingene gjort med beltet ble likevel opplevd å være «fasiten». Vi ser at trenden er at håndleddsmålingene på intervallene ikke alltid henger så veldig godt med når pulsen endrer seg raskt. Vi kan på de optiske måleverdiene tydelig se at det er intervalltrening som har foregått, men målingene framstår likevel mer som indikasjoner enn fasit på hva pulsen til enhver tid var underveis i økta. En del vil nok likevel synes at disse målingene er «gode nok».

Kurve 4: Denne treningsøkta ble gjennomført som ei intervalløkt på 6 x 5 minutter på spinningsykkel. På oppvarmingen og de to første intervalldragene er håndleddsmålingen litt ute på ville veier i forhold til målingene gjort med pulsbeltet. Men fra det tredje draget og ut økta, har håndleddsmåleren stabilisert seg og viser ganske brukbare målinger – dog med avstikkere og feilskjær innimellom.

Konklusjon
Det er vanskelig å få en test av denne typen til å bli svært vitenskapelig. Til det måtte vi hatt adskillig flere forsøkspersoner. Men forhåpentligvis kan en slik test likevel gi noen flere svar enn om man tester et produkt kun som enkeltperson.

Siden antallet forsøkspersoner har vært ganske begrenset, og det vitenskapelige grunnlaget derfor er for dårlig, har vi valgt å ikke spesifisere hvilke klokker/merker vi brukte i testen. Tilfeldigheter kunne gjort at en klokke hadde kommet ufortjent dårlig – eller godt – ut av testen. Dette viste også testen da to av forsøktpersonene brukte samme klokkemodell, men opplevde ganske ulik grad av nøyaktighet på pulsmålingene.

Dette er derfor ingen «best i test» av klokker med optisk pulsmåling i håndleddet, men først og fremst en test av hvordan ulike personer fungerer sammen med ulike klokker. Og som det framgår av pulskurvene, så ligger de optiske håndleddsmålingene en plass mellom «ganske bra» til «helt ubrukelig».

Men det er verdt å merke at heller ikke pulsmålingene med belte er feilfrie. Årsaken er at kontakten med huden ikke alltid er god nok, og dette viser hvor viktig det er å fukte pulsbeltet godt før det tas i bruk.

Vi har også opplevd at pulsmålingen i håndleddet blir mer nøyaktig ved sykling enn løping. En av utfordringene er at klokka ikke sitter stabilt nok på håndleddet under målingene, men denne stabiliteten er lettere å oppnå på sykling enn under løping.

Konklusjonen vår når det gjelder nøyaktigheten på optisk pulsmåling i håndleddet er at kombinasjonen av klokkemodell og brukerens fysiologi er avgjørende. En klokke som fungerer for en person behøver ikke nødvendigvis å fungere for en annen. Så om du har mulighet, så anbefaler vi deg å teste selv på samme måte som det er gjort her; med en klokke med belte på den ene armen og en håndleddsmåler på den andre. Da kan du selv vurdere om målingene er nøyaktige nok for deg og ditt bruk, men ikke forvent at den optiske pulsmålingen skal bli like nøyaktig som med pulsbelte. Heldigvis går det for mange av klokkene med håndleddsbasert pulsmåling an å bruke pulsbelte isteden dersom man ønsker dette på enkelte treningsøkter.

Men hva sier vitenskapen?
Vitenskapelige studier av optisk pulsmåler i håndleddet er nok ikke det som er høyest prioritert blant forskere, men noen studier finnes likevel.

En undersøkelse gjennomført på Cleveland sykehus i USA lot 50 forsøkspersoner med normal helse teste fire ulike klokker med optisk pulsmåling i håndleddet. Forskerne fant ut at nøyaktighet blant de testede klokkene var variabel, men at ingen av dem var like nøyaktige som klokkene med pulsbelte. Generelt var nøyaktigheten til de optiske pulsmålerne best ved hvile og avtok ved økende puls. Altså motsatt av hva man normalt ønsker ved trening. Derfor konkluderte forskningsrapporten videre med at pulsbelte burde brukes, istedenfor optisk pulsmåling, om nøyaktig pulsmåling var ønskelig.