De sa vi ikke kunne gjøre det

De sa vi ikke kunne gjøre det – så vi gjorde det! Slik innleder Arne Nåtedal sitt reisebrev fra noen som ville løpe - uansett!

Kondis.no har mottatt reisebrevet og bildene nedenfor fra noen som var mer enn middels skuffet over avlysningen av UltraBirken. Med bra vær de siste dagene viste forholdene seg å bli bedre i år enn de var i fjor.

På bildet til høyre ser du Arne Nåtedal og Kjetil Schonhowd under prøving av startnummer fredag kveld.

Om kort tid får vi vite hva som skjer med UltraBirken 2012 og senere. Det er av de tingene Birkenarrangørene skal ta opp i sin evaluering etter årets Birkebeinerløp.

Blir det UltraBirken?

• Blir det i tilfelle samme løype som hittil?
• Blir det ny løype og fortsatt start på Rena?
• Blir det ny løype og start på Sjusjøen?
• Blir det noe helt annerledes?

Svaret får vi i løpet av ganske kort tid.

Mens du venter, kos deg med Arne's reisebrev og kommentarer - som i sin helhet gjengis uredigert.

Trodde det var en dårlig spøk...

ULTRABIRKEN 2011
av Arne Nåtedal, Våle

De sa vi ikke kunne gjøre det –
så vi gjorde det!
Så stod vi der da, Kjetil Schonhowd og jeg, og småfrøs i halvmørket i skolegården på Rena Barneskole. Det var nok opptil flere kuldegrader og rim på bakken, og vi var klare for vår private utgave av Ultrabirken, etter at arrangøren feiga ut 1 uke tidligere.

Da jeg fikk mailen om avlysning fredag  9. september var min umiddelbare reaksjon at dette var en dårlig spøk, og jeg hadde ingen tro på forklaringene om ”enorme mengder vann i terrenget”, ”ikke mulig å passere Djupa”, “svært vanskelig å passere myrer” etc og bestemte meg for å løpe uansett.

Det bet godt om ørene i kulda
Heldigvis bet Kjetil på ideen, og vi gleda oss begge to til turen over fjellet i nydelig vær. Etter gjensidig avfotografering gikk startskuddet presis klokka 06:00, dvs vi innbilte oss at vi hørte det, og vi lunta oppover langs veien som utgjør de to første kilometrene av Ultrabirken, før løypa svinger inn på skitraseen som følges til Rostadsetra. Det bet godt om ørene i kulda, og super og jakke var god å ha, i motsetning til de to foregående årene hvor teknisk t-skjorte gjorde nytten mesteparten av veien.

Væsketapet var i år meget beskjedent, og det meste som ble sugd inn fra Camelbaken rant like fort ut igjen i motsatt ende.
Imaginær matstasjon på Skramstadsetra ble nådd på 1:18, 2 minutter etter fjoråret. Mesteparten av dette utgjøres nok av lavere tempo ut fra start, det er lett å bli dratt litt med når det er mange rundt. Opp bakkene kjentes ikke kroppen akkurat lett og fin, men foreløpig avskrev jeg dette på kontoen for ”vekking kl 04:30” og regna med at kroppen ville kvikne til etterhvert. Oppladningen trodde jeg ihvertfall var av det riktige slaget, med kun begrensa med trening siste uka.

Kl 06:53 åpenbarte ei kjempstor orange sol seg i øst, over tåka nede i dalen, et fantastisk syn som lovet en kjempeflott dag i fjellet. Det første som slo oss da vi entra terrenget etter Rostadsetra var hvor tørt og lite vann det var der, med litt tripping ville det vært mulig å komme seg nesten tørrrskodd til Skramstad. I 2010 var det bare plask fra første meter. Vi visste derimot hva som venta oss og gadd ikke bruke tid på å holde oss tørre. Nattefrosten hadde laget ei tynn isskorpe på myr og pytter, og det var faktisk så kaldt at tuten på Camelbaken frøs til et par ganger!

Den upasserbare Djupa
Svartåfloen ble forsert i bra flyt, før vi dukka ned mot den beryktede Djupa, som nå hadde status som ”ikke passerbar”... Som antatt var den bare en liten bekk vi spratt over i et par skritt. Det var heller ikke spor etter særlig stor vannstand, ikke noe grass som lå sleika langs bakken etter tidligere flom.

Bildet viser Kjetil som forserer en mye snillere Djupa enn i fjor.

Så entra vi Ultrabirkens tyngste strekning, terrengpartiet mellom Djupa og Bjønnåsberget. Løypa går her i småkupert terreng med stort innslag av myr, et underlag som favoriserer o-løpere og andre som er vant til å løpe på sugende underlag. Visst var myrene blaute og gjorde at marsjfarten ble meget begrensa, men det var nok enda blautere i fjor, da et skikkelig regnvær gjorde at terrenget var metta av vann.

Kaldt i myra
Noe vi merka mer til var temperaturen i myrene...temmelig nøyaktig null grader, noe som gjorde at ihvertfall mine bein var følelsesløse på den første biten opp til Tingstadbua. Blodsirkulasjonen kom fort tilbake, og så var det tid for å dra fram første matpakka og få i seg litt næring.

Kroppen var fortsatt ikke særlig pigg etter 2 timers løping, og jeg spratt ikke akkurat mellom tuene, men tenkte at det kom seg sikkert...En liten feilløping kosta oss nok 5-10 minutter, vi fortsatte syd-vestover der løypa knakk 90 grader til høyre, men kompassløping og en sjekk av GPSen på telefonen fikk oss back on track.

Opp av skogen – til en helt fantastisk utsikt!
De slake myrene oppover mot Bjønnåsberget var i år lettere enn i fjor, og det var deilig å kvitte seg med granskogen og få utsyn mot bl.a. Snørvillen som venta i vest. Partiet over mot Stalsberghøgda og Nysetra er drøyere enn vi trodde, og etter en servicestopp på naturens vegne ankom vi Nysetra på 4.20, litt bak skjema.

Bildet: Arne på vei fra Tingstadbua til Bjønnåsberget.

Alternativ rute
uten elvekryssing ved Åsta
Nå var det tid for test av vår alternative rute om Øyungen – Kvarstaddammen -Kvarstadseterlia, en grusstrekning som  i motsetning til det rotete terrengpartiet øst for Åkersetra tillater rimelig rask forflytning, forutsatt at kropp og bein er ship shape.

Kjetil falt nok inn under denne kategorien, men det gjorde definitivt ikke jeg, beina var tunge og stive og jeg slet for å holde følge, selv om Kjetil som god kompis slakka av på tempoet i takt med mine gåpauser. Selv ikke et lite innhogg i reiseapoteket gjorde at det føltes nevneverdig bedre, og jeg begynte å tvile på at jeg ville orke hele løypa uten å gå fullstendig i kjelleren, og om det ville være verdt det.

Tusen takk Erik!
Ved brua på Kvarstaddammen stod som lovet en plastbakk med vann og sportsdrikk generøst utplassert av Erik Neby.

Nok en liten feilløping  kosta oss nye 5-10 minutter, jeg så for meg en skikkelig bilvei opp til venstre, ikke en kjerrevei, og dilta avgårde uten å følge med. Oppdaga det ikke før vi var noen hundre meter for langt, så var det å snu og løpe tilbake med 5-10 minutter til på tapskontoen. Bare tull og en smile pinlig for en o-løper, men ingen katastrofe.

Det ble med maraton for meg i år..men Kjetil ga seg ikke
Opp Kvarstadseterlia, der jeg så mang en gang har hatt en tung stund tredje lørdagen i  mars, diskuterte jeg videre framdrift med Kjetil og kom til at det smarteste jeg kunne gjøre var å stå av der og da etter ca maratondistanse, og jeg ringte min vert på Sjusjøen Axel Damgaard som var så snill og kom og henta meg med bil. Heldigvis var Kjetil innstilt på å fortsette, og la avgårde sydover til Ljøsheim og sin private matstasjon der, før Snørvillen og resten av løypa venta ham.

Bildet: Kjetil møtte barna ved Ljøsheim... derfra måtta han løpe alene.

På vei til senga og 2-3 timers søvn fikk jeg gleden av å se min kone Bjørg Marit og Tove halse forbi i det vanlige Birkebeinerløpet rett ved hytta på vei ned mot matstasjonen på Nybu.

Fullførte på 10:28
Slik endte altså Ultrabirken 2011 for meg. Kjedelig, men noen ganger må man bare akseptere at kroppen ikke fungerer. Hadde jeg hatt valget mellom å fullføre og bli skutt hadde jeg vel klart det på et vis, men fant der og da ut at å fortsette ytterligere 35 km ville kosta for mye.

Kjetil derimot, fullførte med stil på tida 10.28 og redda reisefølgets ære. Han anslår total distanse til ihvertfall 80 km, noe som er mer enn en real treningstur. Tusen takk for følget Kjetil, og tusen takk til din frue Gina for sekketransport fra Rena til Lillehammer!

En fantastisk tur – men for altfor få.
De ytre  rammene omkring denne turen var som sagt de aller beste, med et utrolig flott høstvær og så klar luft som man bare kan oppleve på høsten. Kjetil melder at man fra Snørvillen kunne se helt til Rondane.  Slike syn kan man leve på ei stund!

Samtidig er det mer enn beklagelig at de 78 andre påmeldte ikke fikk oppleve denne turen, på grunn av at  arrangøren avlyste kun 1 uke på forhånd. Turen vår bekrefta det vi har antatt hele tida, nemlig at det ikke var noe ved forholdene i fjellet som ga grunn til avlysning.
 
Det skal litt til for å overgå UB’ 2010
Djupa er som sagt bare en bekk, og ville selv ikke på maksimal vannføring volda noe problem ved passering i tau. Myrene var som sagt gode og blaute, men likevel tørrere enn i fjor. Dette varierer selvsagt med nedbøren, men det finnes likevel grenser for hvor mye vann det kan stå i terrenget, det renner jo unna etterhvert. Og det skulle litt til for å overgå UB’ 2010, da det regna like til natta før. Det var da ikke på noe punkt vanskelig å ta seg fram, det var bare tungt.

Riktig ikke å krysse elva ved Åsta?
Kryssinga av Åsta i tau ved Åkersetra kan være et problem ved veldig stor vannføring. I 2009 var vannføringen iflg NVE 5m3/s ved Kvarstad, da vassa vi til knes. I 2010 var den 13 m3/s, da nådde det til livet. I år var den 2 dager før løpsdagen 20 m3/s, noe som antakelig ville gjort kryssing i tau uforsvarlig på det tidspunktet, men utfra vi så i går, etter flere dager med pent vær, er det ikke grunn til å tro at den var større enn i fjor. Arrangøren visste heller ikke mer i fjor enn i år om hvordan vannføringen ville utvikle seg i dagene fram mot løpet.

Enkel løsning
Uansett ville det vært null problem å bruke omleggingen om Øyungen-Kvarstad som vi valgte i år. Dette alternativet  tok det meg ca 2 minutter å finne på kartet på nettet, mens arrangøren skylder på at det ikke var tid til å finne alternative traseer så kort tid før løpet. Bortsett fra et korrigert kart kan jeg ikke skjønne annet enn at det ville vært minst like enkelt å arrangere med denne traseen. Matstasjonen skal uansett rigges opp og ned, og skilting/merking kunne vært foretatt fra bil.

Grunn til å føle seg snytt!
Det er vanskelig å ikke mistenke arrangøren for å ha en annen agenda for å avlyse. Da Ultrabirken kom som et friskt pust inn på den norske terrengultra-kalenderen som et prøveløp i 2009 – permanent fra 2010 – anslo arrangøren at de trodde på 300 deltakere på sikt. 1 uke før løpet i år var påmeldingen kun 80 deltakere, mot ca 140 i 2010. Det er klart dette gjør det økonomisk mindre interessant å arrangere, men for at et slikt løp skal få fotfeste er det viktig med tålmodighet og forutsigbarhet. 

Bildet: 80 var påmeldt, 2 startet og én fullførte UltraBirken selv om det var avlyst. Her en fornøyd Kjetil Schonhowd i målområdet.

Avlysning på 1 ukers varsel med tvilsom begrunnelse gir et useriøst inntrykk og gjør at folk etter hvert ikke gidder å melde seg på, og istedet finner seg andre løp. Birkebeinersirkuset fremstår år for år som stadig mer kommersielt, det ser vi på utviklingen i hva det i sum koster å delta. Nå er det jo høyst frivillig å delta, og Birkebeinerrennet AS står selvfølgelig fritt til å avgjøre om Ultrabirken passer inn i deres portefølje. Men en eventuell beslutning om nedlegging må tas for kommende år etter avviklet arrangement, og ikke ved avlysning pga dårlig påmelding  1 uke før løpsdato, det er rett og slett å holde folk for narr!

Vi snakker tross alt om 80 deltakere som har trent og forberedt  seg i måneder, som har satt av helga og gleda seg til turen over fjellet. De har god grunn til å føle seg snytt. Det kan godt hende de kan selge inn forklaringen om vann i terrenget og fremkommelighet over myrer til "mannen i gata", men Kjetil og jeg gikk ikke på den. Og lørdag fikk vi bekrefta at vi hadde rett!

Arne Nåtedal

Red.anm.: Arne's reisebrev og kommentarer er i sin helhet gjengitt uredigert med unntak av uthevinger og titler.


Andre kondis.no-artikler fra årets Birkebeinerløp:
Roger Aa Djupvik første vinner av Motbakkebirken
Høy stemning i målområdet - Halvbirken
Myhre og Post trippelvinnere
750 løp og fightet i BarneBirken
676 løp fra 12 til 16 år løp UngdomsBirken
Jon Almaas-show på Stampesletta
Afrikansk duell i Birkebeinerløpet
Mange løp og mange løpere i Birkebeinerløpet - forhåndsomtale
Les om Birkebeinerløpet tidligere år