Ni år er gått siden den første gruppen nordmenn løp Sahara Marathon. Vi har mottatt en velskrevet rapport fra Håvard Bø. Det virker som at dette kanskje var den varmeste utgaven av løpet på disse ni årene. De skandinaviske resultatene var ikke de beste, men løperene var fornøyd med å fullføre løpet, som ble arrangert mandag 24. februar..

Her ser vi Elsebet Øien fra Narvik nylig ankommet flyktningleieren Smara sør-vest i Algerie, som er base for løpet. Foto: Privat.
 

Les Håvard Bø sin artikkel som ligger under resultatene. Vi har bra bilder samt linker til blogger. 
 

Resultatlister:

Maraton menn

Maraton damer

Halvmaraton menn

Halvmaraton damer

10 km menn

10 km damer

5 km menn

5 km damer

Andre medier:

Se flotte tv-bilder med den spanske gigant sportsavisen AS
(Klikk på bildet som kommer opp.)

Fremover.no

Emmy Karneruds blogg 

Lone Lunemann Jørgensen blogg der hun skriver om hvordan hun fikk støtte fra fagforeningen til deltakelse ved Sahara Marathon

Video, Sahara Marathon 2014

Hjemmesiden

Svenske Adina Forsström med 42 km og mange timer under het sol foran seg. Foto: Emmy Karnerud

Noen kilometer etter start ser vi Bjørg Øie Aastorp  i orange trøye og hennes mann Jo Aastorp helt til høyre i bilde. Foto: Sahara marathon

Sahara Maraton av Håvard Bø 

Å løpe maraton er en god unnskylding for å besøke steder man ellers ikke ville kunne oppleve. Jeg mener – hvilken annen anledning samler en slik gruppe med sprekinger til en uendelig stor ørken i Algerie?

Bakgrunn

Etter å ha løpt litt rundt omkring i verden har jeg erfart at «Verdens Maratoner», en bok av Hugh Jones og Alexander James, er en god inspirasjonskilde. Boken klassifiserer Sahara Marathon som et krevende maraton (vanskelighetsgrad: 9/10), og gir følgende innledning:

«Å løpe i et så tøft terreng som Sahara er krevende, men langt fra så krevende som det var i det hele tatt å få arrangert et maraton her. Løpet ble etablert med et humanitært formål. Det skal lede verdens oppmerksomhet mot forholdene flyktningene fra Vest-Sahara lever under. Deltakerne, som i flere dager er innlosjert hos flyktninger, har rik anledning til å lære de hjemløse sahrawienes kultur å kjenne»

Høres spennende ut – synes du ikke?

• Ja, det er helt klart spennende, men tragisk er kanskje et mer dekkende ord. Tragisk, fordi nærmere 100 000 mennesker bor temporært (om nå 40 år kan kalles temporært?) i flyktningleire mens de venter på lov til å returnere til Marokkos okkuperte Vest-Sahara. Jeg skal ikke gå i detalj om problemstillingen, men oppfordrer deg til å sette deg inn i saken. Det er bemerkelsesverdig hvor lite som er skrevet om dette i norske media.

Turen

Fredag 21. februar

Klokken 04:00 er tidlig – alt for for tidlig. Heldigvis er jeg motivert for å dra på tur. Jeg spretter opp av sengen. Har jeg husket alt?. Turen (Stavanger-København-Madrid-Tindouf) gikk bra – rent bortsett fra noen større tekniske problemer i København. Vi måtte bytte fly. Det tok ikke lang tid for å skjønne at jeg var på tur med en fin gjeng. Fra Norge deltok:

• Elsebet  – en sprudlende dame fra Narvik, med stort engasjement for saharawienes situasjon. Deltar i sin første 10km.
• Bjørg – en eventyrlysten dame fra Trøndelag. Gift med Jo og bitt av maraton basillen. Stiller til start på helmaraton.
• Lone – en ung, morsom og snakkesalig dame.  Bruker 10km i Sahara som oppvarming mot Bergen halvmaraton.
• Jo – en kjernekar som med fullført Sahara Marathon med om enn knapp margin, når målet om sin første maraton før han blir 50.
• Håvard  –har planer om å fullføre Marathon Grand Slam (de syv kontinenter + Nordpolen) i løpet av året. Stiller til start på hel maraton.
• Håkon – en ung mann med et imponerende antall turer og meritter i forhold til sin alder. Har løpt flere maraton og ultra-maraton. Stiller til start på hel maraton.
• Willy – en frisking som har mange meritter på sin liste. Liker å løpe langt, og har gjennomført flere maraton og ultra-maraton. Stiller til start på hel maraton.
• Einar – en mann som har vært gjennom et stort antall interessante turer og spesielle opplevelser. Løper sitt første maraton og virker å være den av oss som er best trent for anledningen.

Ved ankomst til Tindouf/Algerie, får vi vårt første møte med en ny verden. Det er en stor flystripe med et eneste fly. Vårt fly. I imigrasjonskontrollen er køen lang. Når ble det vedtatt at imigrasjonkortene måtte være utfylt med store bokstaver?. Willy og jeg snek i køen - Elsebet fulgte etter. Vi tok innersving på hele gjengen. Tenkte et kort øyeblikk at dette kunne være en god strategi for løpet. Innså at løpet fortsatt ville være like langt. Vi flyttet bare to timer venting til utsiden. Der måtte vi vente på bagasjen. Venting – utrolig mye venting.

Rent bortsett fra at sjåføren skrapte opp hele siden av bussen mot en veisperring i betong, gikk turen mot Smara bra. Vi kjørte i kolonne, med det jeg tror var en slags militær eskorte. Smara er navnet på flyktningeleiren vi skal bo i.

I Smara sto vertsfamiliene og ventet på oss, og vi ble ønsket velkommen med «Hola». Jeg forsøkte å svare med «Hello», men ble avbrutt av en remse med ord som ble avsluttet med «Por Favor». Her er det tydeligvis spansk som gjelder. Hva skulle vi nå med tysk som tredjespråk?. Elsebet, Bjørg, Jo, meg selv, samt to spanjoler (Pablo og Juan) skal bo i sammen. Det tar ikke lang tid før Pablo påtar seg rollen som «limet i gruppen». Han er en utrolig trivelig kar, og fungerte som tolken mellom oss nordmenn og vertsfamilien. Rommet vi skal bo på er akkurat stort nok. Stort nok til seks senger, et spisebord, samt litt gulvplass for den «sovende vakten» fra vertsfamilien. Lurer på om denne «sovende vakten» er en kulturell greie for å vise gjestfrihet?. Sengene er godt brukt og litt skjeve. Det gjør ikke noe – klokken er snart 03:00, og vi sovner fort. Veldig fort.

Lørdag 22. februar

Våknet opp til frokost ca. klokken 09. Jeg var siste mann opp. Lurer på om jeg snorket?. Frokosten var enkel. Vi var sultne, og det var egentlig lite mat. Baguetter, syltetøy, og ost. Kaffen var god. Frysetørret Nescafe. Frokosten var ikke så verst likevel.

Etter hvert ble vi med vertsfamilien på omvisning i byen. Det var lite som skjedde – veldig lite. Var innom den lokale «Careefourén». Kjøpte en banan og fikk en bit av en baguette. «Careefour» fikk en ny betydning her. Tror ikke den europeiske stormagasin varianten trenger bekymre seg for konkurransen – utvalget kan ikke sammenlignes. Drakk vann – mye vann. Det er viktig å holde seg hydrert i varmen.

Vi gikk etterhvert «hjem» for å spise lunch. Det var masse mat og et fantastisk måltid. Nydelig løksuppe, fantastisk salat, godt brød, saftig kylling – ja til og med noe som lignet french fries. Her har vi mye lære.

Jeg blir slått ut av maten, og legger meg ned for en siesta. Det må vel være lov når kommunikasjonen foregår på spansk?

Våknet etterhvert til liv, og får mitt første møte med «te-seremonien». En te-seremoni er et daglig rituale. Jeg oppfatter det som et viktig øyeblikk. Under seansen er «hele» familien til stede og ting diskuteres i harmoni. Viktige – så vel som uviktige ting. Seremonien består av tre serveringer med ulik smak. Lærte etterhvert at den:

• første koppen er bitter som livet
• andre koppen er søt som kjærligheten
• tredje koppen er myk som døden

Vi går ut for å hente startnummer ved det lokale «gym-salen». Mange av de unge lokale guttene holder til her. De bokser og spiller fotball – virker som det er populært. De er flinke med det de holder på med. Legger merke til at ingen av de lokale jentene deltar på uteaktivitetene. Jeg fikk startnummer 47, og valgte en rød maraton t-skjorte. Jeg rotet masse. Folk kom springene med tingene jeg la igjen. Utrolig vennlige mennesker.

Etter en presentasjon om Vest-Sahara konflikten gikk turen «hjem». Familien samlet seg sammen med oss. Tatovering, te, masse prat og... venting på middag. Er sulten nå – tror jeg kunne spist en hel kamel. Middagen blir servert klokken 22, og vi går til sengs like etter.

Etter en dag i Smara, sitter jeg igjen med et inntrykk av at menneskene er utrolig hyggelige. Ungene er veldig glade. De setter stor pris på å få små ting. En karamell eller kjærlighet på pinne. Det skal ikke mer til for å få frem et smil og en latter. Hos vertsfamilien er levestandarden ganske enkel. Latteren sitter imidlertid løs. Jeg tar meg tid til å reflektere over at vi i Norge også burde ta oss tid til å smile og le litt mer...

Søndag 23. februar

Pre-race dag. Våknet opp ca. klokken 08:30. Ute er det sol og litt vind – omtrent det samme som i går.

Frokosten er grei, men det er litt lite mat i dag også. Tar frem reservebeholdningen. Smører meg to knekkebrød med Norvegia ost. Hmm – knekkebrød er også godt.

Kjenner på meg at det er gått litt lengre enn normalt siden forrige dusj – faktisk i overkant av to dager. Ikke ekstremt, bare ubehagelig. Er glad jeg tok med Summit-2-Sea dusjen. Fyller posen med vann, og henger den ut i solen. Gleder meg til en varm dusj i ettermiddag.

Vi venter – egentlig ikke veldig mye som skjer. Barna er på skolen. Jeg begynner å forberede meg til i morgen. Starter med å sy på buff´en bakpå capsen. Må beskytte nakken og ørene mot solen mens jeg løper. En av jentene fra vertsfamilien kommer inn. Hun overtar fort nålen. Likestilling er ikke helt som vi er vant til hjemme – jeg setter pris på hjelpen. Må innrømme at jeg liker sag og hammer bedre enn en nål.

Klokken ble 14, og vi tok turen til et infomøte. Er egentlig engelsk et verdensspråk?
Her er det i hvert fall spansk som gjelder. Skjønner litt, men ikke mye. Ikke nok til å forstå om det blir sagt «løp ikke, vent til jeg kommer» eller «løp, ikke vent til jeg kommer». Innser jeg må være forsiktig med å bruke informasjonen jeg tror jeg hørte. Heldigvis ble hovedtrekkene oversatt til engelsk på slutten. Jeg føler meg lettet.

Etter informasjonsmøtet besøkte vi veldedighetssenter i Smara. Et nytt flott bygg, som huser flere veldedighets prosjekter. Usikker på om jeg liker alt det jeg ser. Pasta senteret, biblioteket, internett cafeén og bakeriet virket delvis ut til å være en fiasko. Sløydsalen og det mekaniske verkstedet, derimot, virket ut til å fungere bedre. Veldedighetsarbeid er vanskelig, og det er viktig med indre motivasjon for at prosjekter skal lykkes. Ting blir sjelden bedre uten man prøver. Senteret sysselsetter tross alt 30 personer som alle bidrar med verdiskapning til det lokale samfunnet. Det bør man vel regne som en god start?

Vi er tilbake i huset. Har fått ladet pulsklokken, og er i ferd med å avkjøle kaffen jeg skal bruke i styrkedrikken min. Kullsyren fra colaén er allerede borte. Kaffe og cola er godt hver for seg. Det smaker ikke like godt i sammen. Denne blandingen er likefullt min favoritt styrkedrikk. Er det ikke utrolig hva vi spiser og drikker for å yte bedre når det gjelder?

Lunchen var bra i dag også. Utrolig bra. Kjøttsuppe av kamel. Hmmm...

Tok fram løpeshortsen, og fikk hjelp av jentene til å sy på et flagg på låret. Det store flagget er allerede hengt opp på veggen. Det er tid for å drikke te...

På kvelden er det fellessamling med pastamiddag. Kanskje ikke helt som vi er vant med fra andre arrangementer, men definitivt en energirik middag. Pasta, pommes-frites, tomatsaus, egg og appelsin. Samt vann – masse vann. Snakket masse med Bjørg og Jo om Himalaya. Bjørg og jeg deler en drøm om Everest. Informasjonsmøtet som fulgte i etterkant var bra. Lydanlegget var dårlig. Heldigvis satt vi helt fremme, så vi hørte godt. Det blir masse drikkestasjoner samt appelsiner og bananer siste halvdel av løpet. Det høres bra ut – jeg bestemmer meg for å løpe uten å ta med energibarer. Det er:

• 139 som har hentet startnummer til maraton
• 79 som har hentet startnummer til halvmaraton
• 67 som har hentet startnummer til 10km
• 75 som har hentet startnummer til 5km

Tilbake «hjemme» er det alvoret som tynger. Pakking, deling av siste råd, etc. Spenningen er til å ta og føle på. Vi legger oss tidlig – ca. klokken 22:30. Ligger våken en stund, men sovner godt gjennom natten. Kun avbrutt av et toalett besøk. Hydreringen ser bra ut. Magen er løs. Jeg legger meg til å sove igjen - føler meg litt bekymret. Har løpt maraton med dårlig mage en gang før – det gikk ikke bra.

Mandag 24. februar

Vi våknet tidlig - ca. klokken 05:45. Som bestilt, kommer vertsfamilien med kokende vann. «Real Turmat» er genialt. Bjørg og Jo velger «Frokost blanding». Selv tar jeg Pasta Bolognese. Tror dette må være en god frokost.

Magen er fortsatt urolig. Jeg frykter det blir et dårlig løp. Bjørg, Jo og meg selv gjør oss klar til å gå. De andre blir værende litt til – de skal løpe kortere, og har senere avreise.

Ved bussen møter vi de andre. Willy er opplagt, og ser godt ut. Håkon er som alltid smilende, og virker ut til å være klar. Einar er ikke helt i slaget – han har spydd to ganger gjennom natten. Jeg synes synd på ham; oppkast er ikke en god oppladning for et maraton... Bussen skulle kjøre klokken 07:30, men vi ble sittende å vente på en «late comer» til 07:50. Lurer på hva slags diesel bussen kjører på. Er det meningen at vi skal bli eksosforgiftet mens vi venter?

Vi kjører avgårde. Etter nesten 30 minutter passerer vi flyktningeleiren El Aoserd. Tar innover meg at et maraton er langt – skjønner nesten ikke hvorfor jeg frivillig legger ut på en slik tur. Vi kjører i ytterligere 20 minutter før vi ankommer flyktningeleiren El Aaiún. Vi stopper ved skolen, like ved startområdet.

Jeg får låne litt solkrem av Willy. Faktor 30 – det må være bra. Køen foran toalettet er lang, og beveger seg sakte. Magen er ikke helt som den skal være og jeg føler meg bekymret. Hvordan skal dette kunne gå?. Jeg ser på klokken.  Det er 5 minutter til start. Jeg rekker ikke å gå på do. Det er relativt varmt, men på ingen måte ubehagelig så tidlig på morgenen. Det vil bli varmere etterhvert.

Klokken 09:30 går startskuddet. Vi løper avgårde. Jeg ser på GPS klokken. Det var da voldsomt så fort vi satte i gang. Er vi i ferd med å gå i den klassiske fellen med å starte for hardt?. Den første kilometeren går unna med en snittfart på 14 km/t. Jeg gir beskjed til Bjørg og Jo om at vi bør roe tempoet. Terrenget er relativt flatt, og de neste kilometrene går unna i et mer passe maraton tempo. Etter nærmere 10 km kjenner jeg de første signalene på det jeg har fryktet. Jeg må på do.  Magen er ikke som den skal være. Sniker meg ut av løypen, og forsøker å finne meg et sted å gjemme meg bort. Det er lettere sagt enn gjort i et åpent ørkenlandskap. Jammen godt jeg tok med meg papir og våtservietter. Jeg forsøker å løpe videre, men må stoppe flere ganger over de neste 10km for å gjemme meg bort. Magen er ikke bra.

Etter drøyt 20km, begynner jeg plutselig å føle meg bedre. Ankommer El Aoserd, og føler en glede over alle menneskene som er ute for å heie på oss. Passerer startområdet for halv-maraton, og tar en kikk på klokken. Splitten er elendig. Over 3 timer på den første halvdelen. De neste 10 kilometrene er den mest krevende delen av løypa – men også den flotteste. Sanden er til dels løs, og vi løper over sanddyner. Jeg begynner å ta igjen løpere. Det virker ut som folk er slitne. Det er tomt for bananer på drikkestasjonene. Jeg angrer på at jeg ikke tok med meg energibarer. Det hadde vært godt med påfyll av energi. Jeg kjenner solen steker. Det ble sagt at temperaturen var opp i mot 40^oC. Det er varmt. Veldig varmt. Resten av løpet var krevende. Forsøkte å løpe 90% av tiden. Det fungerte tålelig bra.

Ved ankomst i mål viste klokken en slutt-tid på 5:51. En elendig tid som jeg faktisk er fornøyd med. Kroppen var ikke bedre denne dagen. Jeg er fornøyd med at jeg klarte å fokusere positivt når kroppen ikke fungerte. Willy fullførte på 5:17 og var den beste av oss fra Norge. Bak fulgte, Bjørg (5:23), Jo (5:24) og Håkon (5:41). Einar måte gi seg underveis på grunn av sykdom. Best var Østerrikeren Rainer Predl (2:50:06).

Av deltakerne på 10 km fullførte Lone på 1:17 og Elsebet på 1:42.

Sahara Maraton er krevende. Av 139 startende til maraton var det bare 116 som fullførte. 1 av 6 brøt underveis. Det er mange – veldig mange.

Tirsdag 25. februar – fredag 28. februar

Turen var på ingen måte over etter løpet var fullført, men denne rapporten går nå mot slutten.
Dagene gikk med til å drikke te, prate, le, shoppe, sove, vente og spise.

En delegasjon fra Sahara Marathon deltok, sammen med stolte kameler og dansende Saharawi kvinner, i en stor parade på nasjonaldagen (27 februar). Det var spennende.

Mitt inntrykk av turen er sammensatt. Trivelige, vennlige og smilende mennesker. Et spennende løp. En spennende tur. God mat. Venting er i hovedtrekk hverdagen til lokalbefolkningen. Selvrealisering virker ut som en fjern drøm. Jeg oppfatter det å leve i en flyktningeleir i en uke som lærerikt. Om jeg skulle bodd her lenger er jeg redd det ville bli for lite impulser. Tørr du tenke tanken på hvordan det ville være å bo slik et helt liv?

Adina Forsström . Foto: Emmy Karnerud


Adina og Emmy. Foto: Privat

Davia Njie og Julia Söder løper ut fra Auserd, i halvmaratonfeltet. Foto: Sahara Marathon

Einar Bjørkaas Helle i godt driv. Foto Sahara Marathon


Elsebet i hyggelig selskap i forebredelser til løpet. Foto: Privat


Flyktningene gjør det de kan for matauka. De lager små innhegninger av metalmaterialer for å beskytte buskapen mot sol og sandblest. Foto: Elsebet Øien

Så er man tent og spent på morgendagens løp. Foto: Privat.


Fra mønstringen ved nasjonaldagen. Foto: Elsebet Øien

Snart klar for feiring av nasjonaldagen. Foto: Elsebet Øien

Elsebet Øien og Valentina Bäckerstam i godt driv. Foto: Sahara Marathon


Emmy Karnerud i løs sand. Foto: Adina Forsström

Emmy og Adina nyter Sahara Marathon på dette tidspunktet. Foto: Sahara Marathon


En tur ut i sandynene på slutten av oppholdet er viktig. Her bare nordmenn. Foto: Einar Bjørkaas Helle


Håvard Bø: Foto Privat


Heldigvis er det nok vann på drikkesatsjonene. Foto: Privat

Håvard på betjent drikkestasjon. Foto: Privat

Opptog ved nasjonaldagsfeiringen. Foto: Håvard Bø


Og her er fortroppen. Foto: Håvard Bø

Tre beduiner. Foto: Privat

Skribenten, fotografen, og The Marathon Grand Slam Club rekrutten Håvard Bø. Foto: Elsebet Øie

Start nr 047 ?, skaffet redaktøren hodebry. Damen bærer Håvard Bøs startnummer J . Foto: Haavard Bø


Her er en jente som har fått rosa ballong og kjærligheter på pinne. Foto: Håvard Bø

Enda en jente som har fått besøk av en norsk gruppe løpere. Foto: Håvard Bø

Håvard Bø har fått utsikt. Foto: Privat

Håvard Bø i svevet. Foto: Privat


Solnedgang: Foto Håvard Bø


Kommunerådsbygning e.l. Foto: Håvard Bø

Et lurt smil av ultraløperen Willy Steinskog. Foto. Håvard Bø

På vei til innlosjering til familiene den første natten. Alltid spennede. Fra venstre en spanjol i gruppen, Bjørg og Jo Aastorp. Elsebet i billedkanten. Foto: Håvard Bø


Endelig framme etter en lang, lang reise. Jo Aastorp liker bilkjøring. Foto Håvard Bø

Den lokale kjøpmannen i Smara leir. Foto: Håvard Bø

Et av de to norske gruppene inkl. to spanjoler. Stemingen steg fort i gruppa. Foto: Privat

Fotball er populært nær sagt hvor som helst. Dette er faktsik på et sportsenter for ungdom som er realisert av Sahara Marathon Prosjekt. Legg merke til lysstolpen. Bane, utstyrshus og inngjerding var byggetrinn I. Belysning var byggetrinn II. Om sommeren kan de kun spille om kvelden og natten. Det stiger temperaturen opp mot 50 grader C på dagtid. 10 grader svalere på natten. Foto: Håvard Bø

Ja, her har det vært utdelt flere gaver. Disse ser ut å komme fra Narvik. Foto: Håvard Bø.

Så var det tid for "tatovering". De bruker hennafarve. Foto: Håvard Bø

Her gjøres klar til en begivenhet. Premieutdelingen. Foto: Håvard Bø

Fra barneløpet. Foto: Håvard Bø


Om kvelden er det alltid stemningsfullt å pusse tennene under stjernehimmelen. Svalt drag i luften og stillhet i nabolaget. Foto: Håvard Bø


Hele gjengen er samkjørte og skal på utflukt. Foto: Privat


Håkon Lie. Foto: Sahara Marathon


Vel gjennomført. Foto: Privat


 Håkon Lie. Foto: Sahara Marathon


Dette er hva Nordmenn i blant møter, før innsjekking ved Terminal 4 ved flyplassen i Madrid, på vei til Sahara Marathon. Her ser vi et berg av medisiner som skal til flyktningleirenes sykehus. Ved omvisninger ved sykehusene er det som regel tomt for medisiner. Det er ulike grupper som medbringer medisiner. Røde Kors NGO, legestudenter m.fl. Foto: Håkon Lie


Et par jenter som flanerer i leiren. De kler seg inn bl.a. for beskyttelse mot sol, vind og sandblæst.
Foto: Håkon Lie

Det er ikke uvanlig å ta med flagg. I blant er det etterlatte flagg fra tidligere deltakere som blaffrer. 
Foto: Håkon Lie

Tidlig på morgenen. Målområdet under konsturksjon. Foto: Håkon Lie


Willy Steinskog er klar for løpet. Foto: Privat

På vei inn til det fjerne. Foto: Håkon Lie


Bjørg Øie Aastorp og Willy Steinskog får seg en matbit og puster ut i skyggen etter løpet. Foto Håkon Lie.

Lone Lunemann Jørgensen har gjennomført 10 km. Når hun kommer hjem forsetter forberedelser til halvmaraton under Bergen City Marathon. Foto: Håkon Lie


Ultraløper Håkon Lie fornøyd med gjennomført og en opplevelse rikere. Foto: Privat

Det norske lagbildet. Så er det klart for Sahara Marathon 2014. Willy, Elsebet, Jo, Håvard, Einar, Håkon, Bjørg og Lone viser smil, eventyrlyst og overskudd til utfordringen. Foto: Privat


Og eventyret bare fortsetter. Her er Lone og spanske Elena godt integrert i familien. Foto: Håkon Lie

Einar Bjørkaas Helle som også driver luftsport trives spesielt når har for litt oversikt. Her på utflukt til sandyner. Foto: Håkon Lie

Willy snart klar til å ta bølgen med alle detakere og arrangører. Foto: Håkon Lie

Bjørg fanger solen, før den blir borte. Foto: Håkon Lie

Håkon har ingen språkproblemer, og trives i familien. Foto: Privat

Å komme ut etter med bagasjen etter kontroller og finne lastebilene gir en eksotisk velkomst til Sahara.
Foto: Jo Aastorp
Oppmøte i leiren ved ankomst om natten. Gruppene blir forent med et familiemedlem som guider deltakerne til familiene hvor de skal bo. Foto: Jo Aastorp
Neste dag ble det tid for teseremoni i familien. Det blir et første møte der alle hilser og ser lurt på hverandre. Denne gruppen var heldig og få to spanjoler med. Saharawienes andre språk er spansk. Barna er i snitt flinkere enn voksne i språk. Men i blant kan man også påtreffe noen som kan flere språk. Foto: Jo Aastorp
Jo Aastorp først i bildet. Foto: Sahara Marathon.

Bjørg Øie Aastorp. Foto: Sahara Marathon

Løperne på vei inn mot målområdet. God kontakt med barna er gjensidig stas.  Foto: Sahara Marathon

Jo på vei inn i terrengdelen. Her ca. 24 km inn i løypa. Foto: Sahara Marathon

Det tunge partiet er utfordrende under ettermiddagssolen. Det nærmer seg 40 grader C.

Samme temperatur for Bjørg. Her er det det løs sand. Foto: Jo Aastorp


Klarte det! Jo har fått medalje som er laget av flyktninger. Et jobbprosjekt for flyktninger som noen Italienere satte i gang for 5 år siden. Det er flott å representere Norge. 

Enda en opplevelse. I blant er premieseremonien innendørs. Det flotteste er når det er utendørs. Antaglig har det med vind og være å gjøre. Det er veldig spennende når så mange ulike grupperinger stiller opp. Inkl militære og ikke minst er det jevt når President Mohamed Abdelaziz kan delta. Foto: Jo Aastorp

Bjørg lar seg intervjue. Medier fra Algerie, SADR og Telemadrid pleier å være tilstede. En gang dukket også STV opp. Foto: Jo Aastrop
Sahara Marathon deltar ved Nasjonaldagen 27. februar. Både i opptoget og som publikum. Foto. Jo Aastorp.

Lone Lune Jørgensen til mål. Foto: Mustafa Said/Sahara Marathon

Småjenter i familien til Lone. Foto: Lone Lunemann Jørgensen

Bjørg og Lone. Foto: Privat


Bjørg t.v. med spanske venner. Foto: Lone Lunemann Jørgensen


En ukes opphold gir mye sol, løping, nye venner fra inntil 20 land, i blant fra 5 verdensdeler, innsikt i situasjonen til Vest-Sahara og deres flyktninger, og mye mer. Foto: Privat

Målområdet ved Protocollo,hovedkvarteret, i flyktningleieren Smara, som er oppkalt etter byen Smara, som ligger i det okkuperte Vest-Sahara. Leirene var opprinnelig oppdelt etter hvor flyktningene sognet til. Foto: Lone Lunemann Jørgensen


En glad dame fra Bergen. Enten hun visste det eller ikke, hun elsker sol. Foto: Privat


Her er mye sant. Faktisk båser mengder sand over til Europa. Flott bilde.
Foto: Lone Lunemann Jørgensen


Her ser vi Bjørg under solen på blå himmel. Hjemreisen nærmer seg.
Foto. Lone Lunemann Jørgensen

To spanske venner på under feiring av nasjonaldagen. Foto: Lone Lunemann Jørgensen

Lone kan litt av hvert. Her har hun fått fatt i en kamel. Det ser ut til å være på nasjonaldagen. Foto: Privat


Håkon er blitt en del av familen. Foto: Lone Lunemann Jørgensen


Lone må også ta sin del av kosen. Foto: Privat

Solnedgang i sandynene. Foto Willy Steinskog


«ingenting bedre, avsluttet en maraton, slappe av på sanddyner med stillheten av solnedgangen i øynene dine ..» Foto: Sarhara Marathon/Rubens Noviello


Foto: © Sahara Marathon/Óscar Carrascosa