Med litt bange anelser stod jeg på startstrek kl.12.30 på Føyka i Asker. Jeg hadde kikket på diverse videoer på nettet tidligere i uka, som ikke akkurat ga meg en god følelse. Men med min hingst av en jernhest – min Merida sixty-nine, som redskap følte jeg meg bra allikevel. For jeg stilte jo med den beste sykkelen i feltet – garantert!
Starten var jo grei nok, slak motbakke på asfalt – jeg la meg pent og pyntelig bakerst og fant min egen rytme. Men hadde dette vært bakken opp mot Skramstad, så hadde jeg stukket av med en gang! Beina kjentes såpass gode J
Etter noen km kom første lille sti...ooops tenkte jeg og steg av sykkelen og trillet opp bakken, og verre skulle det bli. En arbeidskollega som starta 5 min bak, tok meg igjen inne i skogen her. Heldigvis kom det svart, fin asfalt snart. Her satset jeg selvfølgelig det jeg hadde for å ta igjen arbeidskollegaen min...Og det klarte jeg greit. Dro forbi han med engang og holdt farten – slik at det ville ta litt lenger tid før han tok meg igjen.
Og i neste terrengparti kom han igjen! Nå hadde jeg også mista drikkeflasken min, var tørst og grådig sulten og holdt på å gå skikkelig på trynet. Det hele gjentok seg igjen – jeg tok igjen Brede for 2 gang. Det viste seg at det skulle bli siste gangen...
For nå ble det mye terreng, røtter, steiner og andre ting som ikke finnes på asfalten...Jeg gjorde alle de feil jeg kunne gjøre : tverstilte sykkelen i nedoverbakkene, valgte konsekvent feil spor og bremset – MYE - . Prøvde å roe nervene ved å puste riktig og tror det hjalp.
Og det ble litt løping også. Og hele tiden var det opp og ned. Minnet meg mye om vinterns Vestergyllen på ski helt sikkert fordi vi antageligvis syklet i samme løype tidvis.
Klokka gikk fort og mitt håp om 2.5t ble bare med håpet. For terrenget tok jo aldri slutt!
Men de siste 8 km var morsomme, fin sti, grus og litt asfalt. Her syklet jeg endelig fort og fikk litt utløp for innestengt energi – som det kanskje ikke var så mye igjen av uansett. For jeg kjente at jeg ikke hadde drukket siden start.
Med 3 km igjen raste jeg forbi en gående artsfrende ( United Bakeries syklist) – viste seg at det var monsieur Goulignac, bollesjefen himself, som gikk / løp de siste 11 km pga punktering. Men jeg hadde ikke akkurat tid til å stoppe å utveksle bolleoppskrifter - og fortsatte nedover mot målet. Etter mye kryss og tvers i området rundet Føyka var mål innen rekkevidde. Og etter 2t 45 min kom en sliten og møkkete Tim inn i goalen!
Tiden kunne vært bedre men jeg er alt annet enn bra i terrenget og taper mye der. Det positive var at min Merida var akkurat så bra som jeg håpet den skulle være. Og med Birkebeinerrittet 2 mnd unna, ser jeg positivt på fremtiden. For birken er langt i fra så teknisk som Vestmarkrittet.
Til sist noen ord om Vestmarkrittet generelt – teknisk løype, veldig variert underlag, opp og ned hele tiden men fantastisk morsom. Godt merket, mange vakter og veldig godt arrangert.
Såpass fornøyd er jeg med arrangementet at jeg faktisk vurderer å kjøre igjen til neste år, selvom terrenget egentlig ikke passer meg!
Vel blåst
Alle bilder tatt av Silja Svanstrøm Amundsen
(med et kamera som nok lider litt av fuktighet...)
Om noen år stiller denne karen også! Og da blir det uten støttehjul. Godt mulig artikkelforfatter kunne ha trengt de i dag...
Dagens skilpadde i skogen. Her er undertegnede relativt fattet og noe blek før start.....
Kanonfotografen tar bilde fra bilen. Her ca 1 km etter start
Og etter 45 km kommer de som perler på en snor
200 meter igjen
Og noen kommer litt mere alene. Men smilet er der uansett!
Koldtbord etter målgang. Nydelig å bare kunne fråtse i boller, lefser,potetgull og bananer
Alternativ sykkelvask...Køen foran høytrykksspylerne var stor, så noen valgte en litt annen løsning!
