Tidligere løp Merete for å bli best – nå er løpeglede viktigere

Til å begynne med drev Merete med både løping, kast- og hoppøvelser innen friidrett. Hun var en liten og lett jente som passet bra som løper, noe som også ble hennes spesialitet etter hvert.

– Jeg prøvde meg også på håndball, men der var jeg for lett. Det gikk bedre med langrenn og friidrett. Så da ble det slik jeg konsentrerte meg om det. Jeg deltok i klubbrenn i langrenn på vinteren og konkurrerete mellomdistanse på sommeren. To ganger var jeg med på Donald Duck-lekene som på en måte var et uoffisielt NM i friidrett for 12-13-åringer den gangen, forteller Merete, som også har en 2. plass i eliteklassen i Holmenkollstafetten med klubben Zenith på CV’n.

På slutten av videregående begynte ting å gå tyngre for Merete. Hun gikk opp i vekt og det gikk seinere på løpebanen.

– Jeg la på meg en del da jeg var russ, og jeg taklet dårlig at det gikk seinere på løpebanen. Jeg brøt flere 800 metere og fikk en kraftig psykisk knekk, sier hun.

Mistrivdes

Etter videregående ville hun til England for å bli flinkere i engelsk og jobbe som au pair.

– Mens andre reiste over for å passe barn, skulle jeg lage mat for en eldre, velstående mann. Det trivdes jeg overhode ikke med. Vi bodde også avsides og det var lite å foreta seg der.

Trening ble da friminuttene mine. Jeg pleide å sykle flere mil for å svømme i en svømmehall for deretter å sykle hjem igjen. Jeg gikk på skolen, men det var lite sosialt der. Jeg syntes også maten i England var rar, spise lite og da jeg kom hjem til jul, var jeg langt inne i spiseforstyrrelsene, sier hun.

Etter oppholdet i England dro hun til Kristiansand for å ta lærerutdanning.

– Her meldte jeg meg inn i en støttegruppe for folk med spiseforstyrrelser. Det var til god hjelp. Vendepunktet for meg ble da jeg møtte ei dame som hadde slitt med spiseforstyrrelser i 40 år. Da bestemte jeg meg for at det skulle ikke jeg, og sta som jeg var klarte jeg å komme meg ut av det på egenhånd, men det tok over 10 år, sier Merete, som i dag ser på seg selv som 100 prosent frisk fra spiseforstyrrelsene.

Løpegleden forsvant

Den løpegleden Mereten kjente på som barn, forsvant i ungdommen da hun merket at ting gikk tyngre.

– Nå har jeg funnet tilbake til den igjen. Nøkkelen for meg ble å være fornøyd med mindre. Nå er jeg ikke opptatt av å løpe raskest, men at jeg skal ut og trene to til tre ganger i uka. Jeg har også lært meg å like intervalltreninger igjen, sier Merete som er med på treningene til Kondistreninga Årnes hver mandag.

– Jeg tilpasser imidlertid tempoet til hva som passer for meg. Jeg trenger ikke ha blodsmak i munnen selv om jeg kjører intervaller, sier hun.

Dette samsvarer også godt med hva trenerne på Kondistreninga er opptatt av. Her blir deltakerne oppfordrett til å få opp pulsen, men ikke ta seg helt ut på treninga. Da bryter en ned så mye at det tar for lang tid å restituere godt nok til neste treningsøkt.

– I tillegg til å løpe med Kondistreninga på mandager, løper jeg gjerne en tur sammen med noen av deltakerne der på torsdager, og i helgene blir det ofte en skitur om det er vinter og mulighet for det, mens det på sommeren gjerne blir fotturer i fjellet. Jeg må ikke løpe når jeg er ute. Jeg liker godt å gå tur også, sier Merete, som har som mål å holde seg i form.

– Jeg har ei farmor som blir 100 år i år. Hun har vært aktiv hele livet og trente turn til hun var godt over 70 år. Målet mitt er å bli like sprek som henne om jeg når samme alderen, sier hun.

Så glad: Merete ble svært glad da hun klarte å løpe under én time på 10-kilometeren da Kondistreninga Årnes arrangerte Kondisløpet i august 2020. (Foto: Marianne Røhme)

På lærerutdanningen spesialiserte Merete seg innen idrett, og i dag er Merete spesialpedagog med idrett som favorittfag. Hun har også jobbet mange år som frivillig trener mens ungene var små, og har vært med på både allidrett, fotball, turn og som skitrener.

Idrettsgleden har kommet tilbake og i dag prøver Merete å legge opp til treningsøkter som skal opprettholde gleden.

– Jeg er glad i faste ting. Det å trene til faste tider og ha faste program og runder som jeg løper. Hvis jeg må tenke, er det ikke sikkert det blir noe av, ler Merete.

Skadehistorikken

Etter et langt liv med idrett har kanskje også Merete noen gode råd å gi til andre når det gjelder skader, det å forebygge disse og bygge seg opp igjen etter skade, men slik er det ikke.

– Jeg har aldri vært skadet. Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje fordi jeg alltid har vært flink til å tøye, lurer hun.