Totalkollaps ble redningen for Mailinn Melling Hamre

Saken har også stått på trykk i Kondis nr 5/2025

Mailinn hadde forsøkt å slutte å drikke mange ganger, men klarte det ikke. Hun begynte alltid på igjen – hver gang. 

Hva var det så som gjorde at denne løpe- og treningsglade jenta kom seg ut av rushelvetet? 

Helsevesenet hadde iallfall gitt opp. Det å få henne rusfri så ut til å være en umulighet. De ble isteden enige med henne om å trappe ned på alkoholinntaket, og da Mailinn klarte å redusere til 18 halvlitere om dagen, var hun svært godt fornøyd. Kun 18 halvlitere, det var bra!

Alltid alkohol i veska

For Mailinn var det helt naturlig å ha alkohol i veska eller å ta med seg en pose med øl om hun skulle på besøk hos noen. Det var like naturlig som å ha ei eske snus eller sigaretter på innerlomma. 

– Jeg hadde stor toleranseevne og kunne ha promille på fire uten at noen så det på meg. Om jeg fikk under tre, begynte jeg å skjelve. Det måtte jeg unngå og drakk tett, sier hun. 

Stor kontrast

Det livet hun levde for fem år siden og det hun har i dag, kunne ikke vært mer forskjellig. Den gangen var hun en 165 kilo tung alkoholiker med dårlig lungekapasitet. I dag er hun 69 kilo og både løper og strener rundt på stolpejakt. 

Det er ikke bare det at hun har blitt rusfri, men Mailinn var lam i beina da hun våknet opp fra koma etter totalkollapsen. Fortsatt mangler hun noe følelse i beina. Hun kjenner ingenting under føttene og må se på bakken for å vite hvor beina er, og om de er i lufta eller har bakkekontakt. 

Ble mye festing

Som barn var Mailinn svært usikker, og de problemene hun hadde i barndommen, tok hun med seg inn i voksenlivet. I tillegg la hun et stort press på seg selv. 

– Jeg merket at ambisjonene mine stresset meg. Samtidig som vennene mine og jeg festet mye i helgene, begynte jeg å ta en øl i ny og ne på ukedagene. Jeg kjente hvordan det roet meg ned, sier hun og legger til at drikkingen fikk tankene til å stilne, og det ble fredelig rundt henne. 

Det ble etter hvert ganske mye festing, og siste året på videregående eskalerte det skikkelig. Det ble så mye at det gikk ut over skolearbeidet, og hun endte opp med å ikke få karakter i flere fag. 

– Disse skulle jeg ta opp igjen, men jeg klarte ikke det heller. Det var utrolig skuffende, sier Mailinn.

God oppfølging

Fastlegen til Mailinn ga henne hele tida god oppfølging. Han henviste henne til en spesialist som ga henne årlige kontroller av levra. 

– Spesialisten og jeg fikk god kontakt. Han pleide å prate mye under kontrollene og samtalen fløt lett. Da jeg kom til ham høsten 2019, sa han ikke stort, og det var et stort alvor over møtet. Da han var ferdig, sa han: «Du forstår at vi ikke møtes igjen til neste år?». Jeg nikket. Jeg kjente det selv. Vi mente begge at jeg trolig kom til å dø innen den tid, sier Mailinn som hadde følt lenge hvor svak kroppen var blitt. 

Hun hadde utviklet Guillain Barré, en autoimmun sykdom som angriper nervesystemet og som også førte til at hun fikk Cryptogenic Organized Pneumonia (COP), som er en lungebetennelse med ukjent årsak. Hun var derfor svært tungpustet. 

– På dette tidspunktet hadde jeg ikke mer pust igjen enn jeg trengte for å klare å løfte ølboksen eller spritflaska opp til munnen, sier hun.

Gradvis utvikling

Noen år tidligere var hun på en måneds ferie i Korea med ei venninne. Det ble mye drikking hver dag. Da hun kom hjem, ble familien overrasket over hvor opphovnet hun var i ansiktet og hvor usunn hun så ut. 

Selv om hun fortsatte å drikke daglig da hun kom hjem, var ikke Mailinn sikker på om hun var alkoholiker. 

Alt hadde skjedd så gradvis. Forbruket hadde økt litt etter litt. Dessuten var det helt naturlig at hun tok med seg noen øl når hun dro på besøk hos venner. Det var ingen som sa noe til det. Ølen var blitt en del av henne.

– Jeg tenkte likevel at det kom til å bli vanskelig å la være å drikke da jeg skulle ta mandlene, men det gikk greit. Jeg trodde jeg var alkoholiker, så mye som jeg drakk, men ettersom det gikk så greit å holde opp å drikke, var jeg kanskje ikke det likevel, sier hun. 

Etter operasjonen, måtte hun re-opereres. Operasjonene og rehabiliteringen førte til at hun ikke drakk på to måneder. 

– Jeg konkluderte da med at jeg ikke var alkoholiker, at jeg hadde full kontroll, og gjenopptok like godt drikkingen, sier Mailinn.

Det skulle hun ikke gjort. Etter dette eskalerte inntaket mer og mer fram mot besøket hos leverspesialisten høsten 2019. 

Mailinn som var innstilt på at det nå var slutt, satte seg ned og skrev avskjedsbrev til venner og familie. Brevene skulle de finne etter at hun var død. Her tok hun farvel og forklarte dem at det ikke var deres skyld. Ingen skulle ha dårlig samvittighet den dagen hun gikk bort. 

Ble innlagt

Ikke lenge etter besøket hos leverspesialisten ble hun innlagt på Haraldsplass diakonale sykehus. Dette skulle egentlig bli redningen for en skakkjørt og alkoholisert kropp, men kong alkohol ville det ikke slik.

– Jeg fikk ikke ha med meg alkohol på sykehuset. Jeg skrev meg derfor ut igjen ganske fort slik at jeg kunne drikke. Den tredje gangen jeg ble innlagt, ble jeg advart mot å skrive meg ut. Om jeg gjorde det, kom jeg til å dø. Jeg skulle derfor få lov til å ha alkohol med meg på rommet, sier hun.

Det utradisjonelle vedtaket gjorde at Mailinn var på sykehus den dagen kroppen ga opp og stengte ned. Hun fikk organsvikt og ble lagt i kunstig koma. Dette skjedde samtidig med at koronaepidemien kom til Norge. 

Oppvåkningen

Da hun våknet opp fra koma, hadde immunsviktsykdommen ført til at hun var blitt lam i beina. Hun lå fortsatt i respirator, var våken, men for syk til talekanyle. 

Mens hun lå der kunne hun høre helsepersonell snakke om et ølvirus som hun aldri hadde hørt om før. Ettersom hun hadde respirasjonsslange ned i halsen, klarte hun ikke å spørre om hva det var, men hun skjønte at det var alvorlig. Mailinn syntes det både var skremmende og forvirrende. 

– Jeg var svært syk da jeg lå på Haraldsplass, og hallusinerte mye. Det var en forferdelig tid, sier hun.

I begynnelsen av mai ble hun flyttet til Haukeland. Her ble hun mer og mer seg selv, men fortsatt hadde hun en uvirkelighetsfølelse i kroppen. 

– Jeg visste ikke om jeg drømte eller om det jeg opplevde rundt meg var sant. Det var utrolig ubehagelig. I tillegg var det restriksjoner på besøk på grunn av koronaepidemien. Jeg følte meg både redd og alene, sier hun.

Våknet til liv på Nordås

Den 1. juni i 2020 ble hun overført til Nordås for rehabilitering. 

– Her våknet jeg mer og mer til liv. Det var koronarestriksjoner her også, men ettersom jeg hadde ligget så lenge i koma, og egentlig følte at jeg hadde vært borte fra verden i mange år, fikk jeg unntak fra reglene, og jeg kunne ta imot så mye besøk jeg ville, men kun tre av gangen, sier hun. 

Mailinn var på Nordås i fem uker. Her satte hun seg sine første mål. Hun skulle fortsette sin rusfrie tilværelse, komme inn i bunaden sin til 17. mai to år seinere, og slå broren sin rekord i Stoltzekleiven Opp. 

Legen hennes lo og advarte henne med at lungene hennes var svært skadde etter COP-sykdommen, og at det skulle mye til for at hun skulle klare å slå en sprek bror med friske lunger. 

– Jeg hadde delirium og var fortsatt sterkt forvirra da jeg satte meg disse målene, men jeg klarte å komme meg inn i bunaden i løpet av de to årene, og jeg har vært med broren min og gått opp Stoltzen. Det er jeg godt fornøyd med, sier hun. 

Den største gleden var imidlertid 19. mars i år. Da feiret hun 5-årsjubileum som rusfri. Fortsatt kan hun ta seg en fest, men da uten alkohol.

– Noe av det gode med dette er at jeg har klart å skremme vennene mine. Det er ikke bare jeg som har blitt rusfri. De drikker vesentlig mindre de også. Det er heller ikke uvanlig lenger at de drar på fest uten å drikke, sier en smilende Mailinn, som ser fram til å kunne feire mange rusfrie jubileer i åra framover.