Vignett-kondiskommentaren.jpg

 

«Det er så absolutt mulig å bytte ut et onde som tuller med belønningssystemet ditt.»

Siden da har jeg løpt.

I flere år var jeg «festrøyker». Det vil si at jeg røykte i helgene og ikke på hverdagene. Jeg var ikke noen festløve. Jeg var mer av den hjemmekjære typen, men tillot meg likevel å kalle det «fest» da jeg satt om fredagskveldene under vifta på kjøkkenet og dro giften ned på lungene.

Etter hvert klarte jeg også å slutte som festrøyker, og jeg ble 100 prosent avholdende fra kullos og tjære. Nikotinen var imidlertid med meg i mange år gjennom daglig tygging av nikotintyggegummi.

Så et år – på langfredag, selve lidelsens dag – klarte jeg å slutte med nikotintyggegummi også. Det var helt utrolig. Jeg hadde forsøkt å slutte også med nikotintyggegummi mange ganger tidligere uten å lykkes, men den siste gangen klarte jeg det faktisk. #stolt #kjempestolt

Godrøyken

Fortsatt så husker jeg hva det var som gjorde at jeg røykte den ene sigaretten etter den andre den gangen jeg var vanerøyker. De fleste sigarettene gav meg ingen spesiell glede. Det var bare noe jeg gjorde av gammel vane, men innimellom fikk jeg den helt store godfølelsen av sigaretten. Det var da jeg kjente at det rev i lungene og en behagelig følelse bredte seg i hele kroppen. Det var denne følelsen jeg jaktet på, men som jeg svært sjelden opplevde. Likevel bare fortsatte jeg å røyke og røyke i håp om at den neste sigaretten ville være en godrøyk.

Da jeg sluttet å røyke og begynte å løpe, så byttet jeg ut røykingen med løping. Hvis jeg tok i skikkelig på ei treningsøkt, kunne jeg kjenne at det rev i lungene akkurat som det hadde gjort da jeg røykte godrøyken. Og etter treningen spredte godfølelsen seg i kroppen.

Men akkurat som med røykingen er det heller ikke alle løpeturene som er like gode. Det er ofte at jeg løper av gammel vane og på ingen måte finner godfølelsen verken underveis eller etterpå. Likevel merker jeg at forventningen om igjen å få kjenne på godfølelsen, er en sterk drivkraft for å fortsette løpingen.

Planla dagen etter sigaretten

Som storrøyker planla jeg dagen etter sigarettene. Jeg måtte sette av tid til en sigarett etter hvert måltid og til faste tider gjennom arbeidsdagen og utover kvelden. Innimellom kunne jeg ikke styre røykingen helt selv, men ble påtvunget å utsette den til en mer passende anledning, som for eksempel hvis jeg var i selskap med mange talere. Da kunne jeg ikke gå ut å røyke etter hovedretten, men måtte vente til talerne var ferdige.

Litt det samme kjenner jeg på nå. Jeg har vent meg til å løpe til faste tider, og blir fort litt stresset og utålmodig om det dukker opp ting i hverdagen som gjør at jeg må utsette løpeturen. Det er nesten slik at løpingen går foran det meste innimellom. Det utgjør jo ikke så store deler av døgnet. Kanskje en time eller to. Resten av tida er jeg svært fleksibel, men treningstida er hellig.

Kanskje har jeg blitt avhengig?

På Wikipedia skriver de at diagnosen avhengighetssyndrom kan stilles om tre av følgende kriterier er oppfylt:

  1. Sterk lyst, eller følelse av tvang, til å innta substansen.
  2. Problemer med å kontrollere inntaket av substansen når det gjelder både å starte inntaket, å avslutte inntaket eller å begrense mengden som inntas.
  3. Fysiologisk abstinens-tilstand som opptrer dersom bruken av substansen opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinenssyndrom for den aktuelle substansen, eller gjennom bruk av samme eller beslektet stoff for å lindre eller unngå abstinenssymptomer.
  4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere.
  5. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Økende tid brukt på å skaffe seg substansen, på å bruke den, eller på å komme seg i form etter bruken av den.
  6. Adferden og bruken fortsettes selv om det tilkommer åpenbare tegn på skadelige konsekvenser.

 

Tja, jeg kan vel svare «ja» på både nummer 1 og 5, og om jeg hadde brukket beinet og ikke kunnet løpe, så hadde jeg nok også kjent på nummer 3.

Selv om løping, og nå i de seinere åra også langrenn, opptar store deler av livet mitt, føles det litt feil å skulle si at det er et avhengighetsproblem. Det er folk som sliter med langt verre ting enn meg. Treningen min opptar jo uansett bare en liten del av døgnets 24 timer. Det er sjelden det utgjør et problem for meg og mine omgivelser at jeg setter av denne tida til trening. Det er når jeg ikke får gjennomført treningen til disse fastlagte tidene at det blir ubehagelig for meg, og litt for omgivelsene ved at jeg blir utålmodig og fraværende. Jeg skulle jo helst vært der ute og ikke her inne eller på dette kjøpesenteret.

Belønningssenteret

På psykologforeningens nettsider kan vi lese at det er et sted i hjernen som kalles nucleus accumbens som er med og skaper avhengighet hos enkelte. Dette er belønningssenteret vårt som til vanlig egentlig fremmer overlevelse ved at det gir oss gode følelser når vi gjør ting som øker evnen til å overleve som når vi spiser mat, har sex, drikker eller er sosiale. Når noe føles godt, så øker sjansen for at vi gjentar handlingen.

Det finnes også skadelige stoffer som påvirker belønningssenteret vårt som for eksempel røyking. Nå forstår jeg hvorfor jeg fortsatte å røyke selv om det bare var et fåtall røyk i uka som virket positivt på belønningssystemet.

Jeg er også ganske sikker på at det er jaget etter godfølelsen som er årsaken til at jeg trener så mye som jeg gjør. Det kan være jeg kjenner på dørstokkmila innimellom, men selv om jeg synes det kan være tungt å komme meg ut en dag, så vet jeg at når kroppen våkner, så er det en sjanse for at godfølelsen kommer, og den vil jeg ikke gå glipp av.

Det finnes ikke noe bedre enn å kjenne at jeg kan gi alt og likevel ha overskudd i kroppen, og når en kommer hjem så ser en på pulsklokka at turen resulterte i rekordtid og «ekstrem økt». Og det selv om den ikke føltes ekstrem i hele tatt. Den var bare deilig.

Jeg vet ikke om jeg er avhengig av trening eller ikke.  Så langt har det ikke vært noe annet enn bra for kroppen og jeg tror heller ikke treningen har ikke gått for mye ut over omgivelsene. Jeg tenker som så at så lenge omgivelsene ikke klager på aktivitetsnivået mitt, så rammer iallfall ikke avhengigheten min noen andre enn meg selv. Og da er det vel greit, eller? Jeg velger iallfall å fortsette treningsturene mine og letingen etter godfølelsen som innimellom dukker opp underveis.

Til dere som vurderer å slutte med en avhengighet: Lykke til! Det er så absolutt mulig å bytte ut et onde som tuller med belønningssenteret ditt, med noe som er bra for kroppen og som kan gi deg den samme godfølelsen. Det er bare å ta fram løpeskoa og vær tålmodig. Plutselig får også du kjenne på den gode løpefølelsen. Du trenger ikke være sprek en gang. Belønningssystemet i hjernen belønner både spreke og de som så absolutt ikke er det. Godfølelsen er for alle.
 

Marianne Røhme (53) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.