Thomas Brager Olsen løper i mål på sin tiende fulldistanse triatlon (Ironman distanse) på 10 dager, med feber i kroppen - men med jernvilje klarte han som en av 6 å fullføre Deca Triathlon i Parco La Quiete i Lonato (Brescia, Italia)
Thomas fra Skedsmokorset har tidligere fullført trippel Ironman, nå var det snakk om enkel Ironman - til gjengjeld hver dag i 10 dager.
Kondis.no 2011: Thomas fullførte Trippel Ironman
NRK.no før årets Deca: Trebarnsfar skal delta i ti ironman-konkurranser på ti dager
NRK.no etter årets Deca: – Det er ikke ofte jeg har grått på sykkelen
Den mentale treningen, derimot, tar han aldri pause fra. – Jeg har gjort ting som gjør at jeg vet at jeg klarer å koble ut smerte ganske bra, sier han. Da ironman-deltakeren for noen år siden skulle fjerne en fettklump ba han legene operere uten bedøvelse. Han ville eksperimentere. Kvelden i forveien begynte han å forberede seg på smerten. Han forestilte seg en enorm smerte og fortsatte tankeeksperimentet formiddagen før operasjonen. Da legene startet å skjære lå han der tilsynelatende upåvirket og hevder han ikke kjente smerten. – Det sitter i hodet, sier han på en overbevisende måte. – Det er mange som kunne vært med på konkurransen i Italia, men de tør ikke. De fleste orker mye mer enn de tror. Med trening over tid kan du pushe smertegrensen langt.
Ikke noe A4-menneske
Økonomisjefen på Hotel Continental er ikke noe A4-menneske... det ser vi enten han konkurrerer for SK Rye i triatlon eller for Romerike Ultraløperklubb på ultraløp. Etter trippel Ironman i 2011 trodde vi han hadde fullført sitt livs utfordring... nå tror vi definitivt at han har gjort det, men sikre er vi slett ikke.
Nedenfor har Thomas delt opplevelsen i Italia med kondis' lesere
Etter en gjennomført ultrakonkurranse (11,4 km svømming, 540 km sykkel og 126 km løping) i 2011 var søken etter nye utfordringer i gang. Jeg ble høsten 2011 oppmerksom på en konkurranse som var under planlegging i Italia for 2013. Det skulle arrangeres en trippel deca og en enkel deca konkurranse. Med deca menes i dette tilfellet en fulldistanse triathlon (tilsvarende en Ironman) daglig i 10 dager. Påmeldinger kom raskt inn og mange av de «store» innen denne konkurranseformen var på listen. Jeg tenkte at dette var noe jeg hadde lyst til å få oppleve. Vanskelig å forklare eksakt hvorfor men det er en lyst som setter seg i kropp og sjel og som blir noe som må gjøres.
To års forberedelser
De neste 2 årene gikk med til jevnlig trening, styrke, løp, sykkel og noe svømming. Etter hvert som konkurransen nærmet seg ble detaljplanleggingen av ernæring, utstyr og mental trening viktig. Noen småskader rett i forkant reduserte løpsformen men etter en sesong med Rye Express sykkellaget var jeg i det minste trygg på sykkelformen. Jeg var likevel på ingen måte trygg på at dette var gjennomførbart. Utrolig mye skal klaffe for å nå målet. Det å holde seg frisk, skadefri og motivert helt frem midt opp i en hverdag preget av den daglige tidsklemma var en utfordring.
Selvsupport
En uke før start ble plutselig hele arrangementet flyttet til et nytt sted i Italia rett ved Gardasjøen. Fra et arrangement med flat sykkelløype og tilbud om massasje, fysio og og rikt utvalg av mat ble alt plutselig svært usikkert. Jeg måtte legge om planen for kostholdet og legge opp til at jeg må være selvsupportert på alt. Takket være de første deltagerne som starter på trippel deca’en retter mye seg frem til jeg kom ned. Jeg hadde avtalt å samkjøre med danske Christoffer Løvborg og møtte ham i Danmark for ompakking til hans bil og full fart i et strekk ned til Gardasjøen. Der ble vi innlosjert, fikk testet sykkelløype og sett basseng og løpedelen. Alt så faktisk ganske bra ut. Riktignok var ikke bassenget oppvarmet men det virker greit og solen skinte. Sykkelløypa var som nevnt ikke flat (ca 700 høydemeter), vindutsatt og ryttere konkurrerte også med hissige italienske bilfører. En dame i rosa fiat skulle skremme hele gjengen konkurransen til ende med hasardiøs kjøring. Løypa var ca 2,8 km hver vei og det var full stopp ved hver runding. Det går utover snittfarten. Løpsdelen skjer delvis på gress og delvis på steinbelegning med runder på ca 780 meter.
19 på start, under en tredel fullførte
Starten gikk lørdag 28/10 kl 0745. Det stod en gjeng på 19 til start, 18 menn og en «garvet» dame. Usikkerheten preget de fleste inkludert undertegnede. Været var fint og temperaturen grei. Jeg kom greit i gang med svømmingen. Kjente at det var litt brutalt for kroppen å komme i gang etter noen dager uten særlig aktivitet. Denne delene er likevel som oppvarming å regne. Jeg er ingen stor svømmer og bruker et sted rundt 1:19 uten at det koster spesielt mye. Sykkelen stod klar og jeg var nøye med å skifte til tørt og det gikk litt ekstra tid når svømmeutstyr måtte ordnes så det er klart for neste dag. Det er utfordringen med ikke å ha støtteapparat at alt må planlegges også for neste dag mens man holder på.
Syklingen gikk fint selv om pulsen var unaturlig høy. Har nok med at det er første dag uten aktivitet på nesten en uke å gjøre. Tenkte å kjøre på puls men ble liggende litt høyt. Formen var likevel bra så jeg prøvde å kjøre så billig som mulig og det betyr drøye 6 timer på sykkelen. Løpingen er utfordringen for de fleste. Det gjelder å ta det rolig, varierer løp og gange. Gressunderlaget var bra men er samtidig ujevnt og belaster ankler. Dag 1 ble en grei gjennomkjøring på drøye 13,5 timer. Det føltes sakte men så skal dette helst holde 10 dager.
Dag 5,6,7,8,9 var verst
Kvelden gikk med til å forberede til neste dag og fortest mulig i seng. Neste start var 0745 29/10. Noen av de store gutta kjørte beinhardt. Det ble blant annet kjørt på under 10:30 hvor sykkeldelen gikk på under 4:50. Det skulle også vise seg at var altfor hardt til å holde mange dagene. Etter hvert roet det seg. Dag 2 var tung å begynne. De erfarne kom med råd og tips og oppmuntringer. Noen påstod at dag 2 var den verste, noen at det var dag 3, noen at det var dag 4, men han som sa det var dag 5,6,7,8,9, han hadde rett J
«Can you take the pain».
«Yes I can»
Jeg sliter litt med å huske alle dagene eksakt og jeg husker heller ikke lenger hvordan de ulike delen av konkurransen føltes. Jeg husker likevel at dag 4 var beinhard. Da var jeg noen sekunder unna å kaste inn håndkleet. Utfordringen var betennelse i nedre skinnlegg dag 3 og 4. Jeg kom likevel i gang med dag 5 og da føltes det bedre igjen. Dag 5 løpingen ble igjen tøff for da kom betennelsen også på venstre ben. De erfarne sa at dette kom til å gå bra. Det var visstnok ikke farlig. Det var mer et spørsmål om «Can you take the pain». «Yes I can» sa jeg og fortsatte.
Isposer, isposer og flere isposer ti
l bein som helst skulle vært innlagt. Hvis du sparker skinnleggen i bordkanten så vet du hvordan det føles, bare at i dette tilfellet varte smerten i timesvis hver dag. En inspirasjon var en italiener ved navn Angelo som i 27 dager gikk med åpne sår under føttene og eneste han og jeg kommuniserte hver runde med hverandre var «Allez» som betyr kom igjen eller kjør på.
Mange fantastiske mennesker i støtteapparatene, hos arrangøren og blant konkurrentene gjorde smertene greie. Alle som en har sine utfordringer og da vet man også å støtte hverandre. Det er som en stor familie som vil hverandre godt. Dag 6 var nok en dag som var kritisk. Spørsmålet dukket gang på gang opp, «Thomas, er det verdt det og er dette helsemessig forsvarlig?». Svarene forble «ja». Isposene dempet smertene og i bassenget og på sykkelen var det delvis smertepause.
17 grader i vannet
Etter hvert ble det ikke helt smertepause på svømmingen heller. Det føltes sinnsykt kaldt. 17 grader i vannet skremmer normalt ikke en nordmann men dette føltes som tortur. Kroppen var nedkjørt og kald i utgangspunktet. Kulda krøp inn i marg og bein og ut av bassenget ble det bare verre med lufttemperatur på 11-13 grader. Det var forferdelige skjelvinger som ikke stoppet før det var gått 20-25 minutter. Det ble kjørt hardt på sykkelen den første timen for å få varmen i kroppen igjen og takket være en del timer med Rye Expressen i år ble sykkelen på sett og vis et «pauserom» for dagen.
Svømmingen ble etter hvert enda verre for mange. Noen måtte melde pass etter hvert pga temperaturen. Det preget vel alle å se voksene erfarne utøvere nærmest står der med frykt og tårer i øynene. Flere og flere falt de neste dagene og etter dag 8 var det kun 6 stykker igjen. Jeg fant en løsning på kulden i bassenget. Løsningen var 2 våtdrakter (5mm og 3 mm drakter), vaselin, handsker, neopren hette og sokker og varmt vann ned i drakta underveis. Svømmingen gikk ikke akkurat fort men det var en løsning for å klare hver dag.
«...but please keep on talking»
Dag 9 var dagen min eldste sønn hadde bursdag. Jeg skulle så gjerne vært hjemme hos ham og feiret og denne dagen markerte jeg som hans dag. Dagen ble lang og min kanadiske venn Tony ble en god følgesvenn den natten. Feberen satt inn og Tony pratet med meg på inn og ut pust time etter time. Jeg var så sliten etterhvert at jeg sa følgende til Tony «Tony I am too tired to answer you, but please keep on talking». Jeg var i seng kl 3 med høy feber og var sikker på at jeg ikke kunne starte neste dag. Likevel satte jeg vekkerklokken på 0615. Etter dobesøk kl 0410 besluttet jeg at nok fikk være nok. Feberen var for høy og jeg følte meg mer død enn levende. Verkende bein klarte knapt å gå frem og tilbake til senga. Kl ble 0615 og klokken ringte. Automatisk la jeg beina ut av senga og merkelig nok føltes kroppen noe bedre.
Den siste dagen var min.
Jeg tenkte at siste dag er siste dag og jeg ombestemte meg og la en plan om å prøve å lande den siste dagen likevel. Alle dagene jeg kjørte dedikerte jeg til mennesker som har betydd eller betyr mye for meg. Den siste dagen var min. Jeg svømte og syklet greit i regnet. Første halvdel av løpingen gikk ganske greit. Jeg fant en teknikk og flyt som fungerte. Siste del ble laaang. Smertene var verre enn før og jeg måtte «safe» dette inn. Følte meg ikke trygg før jeg hadde noen få km igjen. En av konkurrentene måtte legges ned og massør måtte nærmest knekke ham opp men gledelig nok kom alle seg gjennom dagen. Jeg krysset etter en lang dag og kveld/natt målstreken i et krampaktig forsøk på løping. Lettelsen og gleden var fullstendig. Det ble en lang reise med mange opp og nedturer. Menneskene jeg møtte gjorde dette mulig kombinert med en indre lyst og vilje til å klare det.
Dagene som har gått har vært flotte selv om smertene fortsatt er godt merkbare. Jeg er hjemme igjen og har ikke ord for hvor godt det har vært å se igjen ungene. Nå går livet videre med hverdag med familie, venner og utfordrende fine dager på Hotel Continental sammen med fantastiske kolleger.
Kan jeg anbefale en slik konkurranse til andre? Ja det kan jeg. Det finnes mange ulike ultra konkurranser og normalt er det både fantastisk godt arrangert og menneskene som driver med dette er nesten grunn alene til å være med.
