Svalandsgubben skauløp har satt tusenvis av løpere på tøffe prøvelser i den beryktede terrengløypa gjennom 46 år. Du skulle være tøff bare for å stille opp her, og under planlegging av løypa ble den vurdert som utenkelig for kvinnelige deltagere, de fikk derfor en halv løype fra løpets høyeste punkt til mål.

Nå er det 2019, alle vet at kvinner er om mulig enda mer utholdende enn menn, og innenfor ultraløping på ekstreme distanser hender det at man har en kvinnelig totalvinner. En slik superkvinne stilte til start på den 47. Svalandsgubben søndag 27. oktober. I fjor gjorde løp ultraløperen fire trunder. Men, da hun sto der på startstreken søndag formiddag sammen med 547 andre løpere, hadde hun siden fredag tilbakelagt 7 runder i den samme løypa, i ei våtere enn våt løype. Nå skulle hun løpe den 8. runden sammen med de tøffe deltagerne som løp 27-kilometeren i den beryktede Gubben. 53 timer og 30 minutter etter starten fredag formiddag var "prosjektet" fullført.

Se også: Eirik Gramstad vant Svalandsgubben for 7. gang, hans våteste​


Øyunn sjekker GPS'en, det er snart start for første av 9 Gubber, og NRK Sørlandet intervjuer ultraløperen. (Foto: Ivar Skåre)


Her kan du lese Øyunn's beskivelse av Svalandsgunnen x8:

Det ulmet av glede da det gikk opp for meg at jeg for svarte svingende kommer til å klare dette her

KLART JEG SKAL
De 4 store hverdagsplagene: Burde. Skulle. Måtte og Kunne. 
Fra første løpesteg bestemte jeg meg for at ingen av disse plagene skulle være i mitt vokabular etter endt løp. At jeg skulle (…) eller at jeg burde (…) . Nei, jeg SKAL. Klart jeg skal. Og ferdig med den saken.

FYLLINGSGRADEN I MYRENE VAR PÅ BRISTEPUNKTET
Jeg har på sett og vis glemt en god del av løypa fra i fjor, selv om jeg løp den 4 ganger. I fjor var det selvfølgelig myr og gjørme da òg, men i år har den sterke nedbøren fra september og oktober gjort jobben sin utmerket hva angår å gjøre livet surt for løperne. Fyllingsgradene til myrene var på bristepunktet.

Klokken 10 fradag formiddag startet jeg etter en flott avskjed fra mann, barn, flere tilskuere og den kjente og kjære Gubbeklanen.

NRK-video før start
TV-reportasje med Øyunn Bygstad den siste timen frem mot løpet.


Solen skinte blekt og jeg følte meg klar. Veldig klar. Klart jeg skal.

PLUMPET UTI TIL HOFTA PÅ FØRSTE STEGET
Vi starter rett på sak: Etter 2 km med kosejogging startet stigningen mot Svaland brått. Etter nattens skybrudd rant det strie bekker nedover stien av røtter og rullestein som skulle føre meg opp til myrene. Jeg ble dønn gjennomvåt på beina lenge før den egentlige moroa skulle starte. Etter 30 minutter med tung og gjørmete stigning var løpet for alvor i gang. Jeg skuet over denne såkalte moroa og plumpet uti opp til hofta på første steget.

Etter å ha fullført runde 1 hadde jeg noenlunde kontroll på løypa, og oppsummerte kort i hodet mitt hva jeg har i vente på runde 2.

LUREMYRA, SUMPHELSIKKET OG ANDRE FINE PARTIER
Svalandsgubben løype oppsummert med egenkomponerte stedsnavn:
Stigning, myr stigning. Deretter over «Luremyra». Den som ikke ser så dyp ut. (Hoftepartiet mitt mente den var litt dyp allikevel). Så er det det lange strekket over «Sumphelsikket» med flere stigninger. Ankommer så «Gjørmegryta» rett etter krysset som skiller Lang-og Kortgubben. Deretter «Død og pine» frem til en ankommer «Nakkeknekkeren». En bratt og glatt steinur. Fortsetter så i åpent kronglete myrlandskap frem til en ankommer den store rubinen: «Hølet». Hølet er den myren med varselskilt og redningsbøye. Der ble det fulltreffer på første forsøk. Opp til brysthøyde. Jeg noterte bak øret hvor jeg IKKE skulle tråkke ved neste runde. 

STJERNESMELLEN
Rett etter Hølet løper jeg videre inn i «Fandens korridor». Det er et langt strekk i sumpen der gubbefolket har lagt ut noe bjørketømmer her og der. Ikke hopp på dem. Verre enn bananskall. Bedre å vasse i myren ved siden av. På dette stadiet er jeg så dønn gjennomvåt at det spiller ingen trille. Deretter er det enda litt mere død og pine frem til jeg ankommer «Stjernesmellen». Stjernesmellen er Gubbens versjon av Stotzekleiven. Riktignok ikke sherpatrapper, men like bratt. Etter Stjernesmellen tar jeg en pust i bakken og blunker bort de svarte prikkene fra netthinnen før jeg jogger bort til Svaland Gård. Løypas høydepunkt og den store milepælen. Da er det kun12 km igjen, og løypa videre er fullt overkommelig frem til Sarons dal som skviser den siste saften ut av beina dine 1 km før mål.

Sånn. Ferdig oppsummert.

SUPPORT
Dag Ivar og co  (red.anm: Dag Ivar Skåre) så til at jeg hadde det bra da jeg tok en matbit og et kort skift før runde 2. Mannen min (og minstemor) skulle være support hele helgen, og vi fikk tildelt et lite rom i idrettsbygget. Mannen min var hjemom Arendal for å hente Synne på skolen, så jeg gledet meg til å se dem etter jeg har gjort meg ferdig med runde 2.

SJANGLING, KNALL OG FALL
Begge rundene tok jeg på 4 blank. Da jeg kom tilbake var det pepp-talk og varme nudler. Dag Ivar og Magnus sa det var meldt mye nedbør om få timer. Jeg kledde meg i ull og regntøy fra topp til tå og bestemte meg for å løpe motsatt retning i natt. Jeg ønsket nemlig ikke å klyve ned «Nakkeknekkeren» i tussmørket. Jeg ville heller klatre opp. Det var en klok avgjørelse, for da jeg ankom Svaland Gård åpnet himmelens sluser seg. Når det er kullsvart ute, samtidig som deg hagler ned, skaper det en særdeles uoversiktlig situasjon. Lyset fra hodelykten min skar ikke igjennom regnet, den lyste på selve regnet. Jeg så bare lynende spikere som falt foran meg. Jeg så knapt bakken. Det var dønn vindstille og dampen fra munnen min la seg også foran lyset. Det ble sjangling, knall og fall her og da.

UNDERKJØLT REGN OG SNØ
Det kom underkjølt regn på svabergene. Jeg kløyv ned Stjernesmellen med prøvende steg der jeg alltid holdt i en grein eller lyngkvast i tilfelle jeg plutselig skulle skli stygt. Og så kom snøen. Jeg ble kald, veldig kald og tenkte negativt. Det er ikke bærekraftig med 5 runder til. Prikken over I`en var «Hølet». I roting og halvblinde tråkket jeg selvfølgelig der jeg noterte bak øret at jeg IKKE skulle tråkke etter runde en. 0-gradersvann til brystet. Jeg pustet tungt. Jeg tok av meg hodelykten og holdt den i hånden som en lommelykt resten av turen. Utrolig keitete når jeg trenger å bruke begge henda, men det er tross alt viktig å se litt bedre.


Øyunn i "Hølet"... fra Lillesandsposten video.

DU SKAL VEL UT IGJEN? 
Midt på natta ramlet jeg inn i klubbhuset og Magnus stod klar. Jeg hadde ingen følelser i føttene mine. Det var så godt å ha han. Jeg har aldri hatt support før, og kjente på hvor uendelig deilig det var at jeg kunne sette meg ned på en stol mens han tok av skoene mine og sokkene mine, kokte nudler, varmet og motiverte meg. Synne sov søtt på madrassen sin i kroken ved siden av. Bamsen trygt til skinnet. «Du skal vel ut igjen?» spurte han. «Ja» svarte jeg. Jeg skal. Klart jeg SKAL. Glem skulle, burde, måtte og kunne. Bare glem det. De 4 hverdagsplagene er ikke i vårt vokabular i helga.

HALVVEIS
Etter 25 minutter dro jeg ut av klubbhuset på autopilot og toget gjennom pissværet. Tykkere lag av ull, votter og tørt regntøy. Runde 4 var av samme kaliber som runde 3, så da jeg på ny ramlet inn klubbhuset lørdag morgen kl 8, hadde jeg allerede sett ett reinsdyr, og det var strak ut på madrassen mens Magnus varmet meg opp med burger og blåbærsuppe. Jeg sov i 1 time. Og best av alt: Jeg var halvveis.

Runde 5 startet litt etter kl 10. Det var en bedre runde. Jeg var litt oppesen fordi jeg var over halvveis, og jeg hadde til og med fått selskap av Carl Christian fra Lillesansdsposten. Han løper også ultraløp, så det var en ypperlig anledning for han å strekke litt på beina samtidig som han loddet stemningen i løypa med kameraet. Vi hadde mye å prate om, og runden gikk kjapt.

Videoklipp fra Øyunns 5. runde. Tema; våtere enn våt myr (Foto:Lillesandsposten)



3 RUNDER IGJEN
Magnus og lille Synne stod klar med hamburger og kos vel tilbake til stadion. 3 runder igjen. Om 4 timer, lørdag kl 22.00 starter 100-km løperne Jakob, Erlend, Mari, Øystein og Roger. Det betyr at jeg treffer dem i løypa på vei tilbake. Mer enn nok motivasjon til å få seg ut i løypa igjen. Det var blitt fint vær også. Fremdeles bikkjekaldt og vått, men akk så deilig å ha klar sikt med hodelykten

LIKEGLAD
På runde 6 var jeg for lengst blitt likeglad. Jeg var så trøtt og lei at jeg kastet opp. Jeg sluttet å plassere føttene mine strategisk i myrene. Jeg har lært fra de 5 siste rundende at det på sett og vis ikke nyttet. Jeg ble uansett gjennomvåt fra topp til tå. Så jeg durte bare rett frem. Myr opp til lår både her og der, men heldigvis greide jeg å spare meg selv for Hølet. Der tok jeg en krapp høyresving etter å ha klatret noen meter langs fjellet. Orket ikke tanken på myr fra hofta og opp. Kroppen min begynte å bli tappet. 

FLERE HODELYKTER I MØRKET
På vei tilbake fra runde 6 skimtet jeg flere hodelykter i mørket. Der var de på plass! «Steike så fort dere løper» utbrøt jeg. Vi ga hverandre en klem og småpratet litt. Jeg forberedte dem på at de kom til å oppleve «en liten bit av himmelen» oppe på fjellet, og de gledet seg stort…

HUSKER NESTEN INGENTING AV RUNDE 7
Natt til søndag: Runde 7. Denne runden plager meg litt, fordi jeg husker nesten ingenting av den. Jeg hadde til og med sovet litt før jeg startet på denne runden. Jeg tror rett og slett hjernen koblet seg litt ut. Jeg kan ikke forklare det på en annen måte. Jeg husker jeg slo litt følge med Mari i 15 minutter etter ca 7 km, så slakket jeg akterut og begynte å vase.
Ca 5 km før mål «våknet jeg opp» fordi Jakob, Øystein og Erlend løp rett mot meg på deres runde nummer 3. (Vi løp i motsatt retning) Vi vekslet noen ord og jeg kjente meg til stede igjen. Jeg gledet meg stort til at det var så kort vei igjen til stadion. Jeg var også satt ut over at de siste par timene mine var helt blanke.


Øyunn blir møtt av datteren Synne etter runde 7, runden hun ikke husker mye fra. (Foto:Magnus Antonsen)

FANTASTISK VELKOMST
Søndag klokken 08.15: Jeg mottok en fantastisk velkomst på stadion. Fellesstarten går kl 11 og jeg hadde god tid på meg til å ligge strak ut og hvile hodet mitt før sjarmøretappen.
Jeg sov ikke. For det ulmet i meg. Det ulmet av glede. De gikk opp for meg at jeg for svarte svingende kommer til å klare dette her. Oppholdsrommet vårt var rett ved siden av startfeltet.  Jeg kikket ut vinduet og så på et folkehav av løpere som gjorde seg klar. På en skjerm på idrettsplassen var det et filmopptak på repeat av meg som svømte som en klovn i «Luremyren». (Runde 5) Til skrekk og advarsel. 

Klokken var 10.50. 10 minutter til det knaller fra geværet. Jeg og resten av ultrabanden som har herjet i løypa gjennom natta vaklet lyssky ut fra det varme lune rommet. Erlend grå og haltende, Øystein overtrøtt og lattermild og Mari bestemt i blikket. Vi plasserte oss helt bakerst og geværskuddet jallet over idrettsbanen.

SISTE RUNDE VAR MAGISK
Siste runde. Vi knakk sammen av latter da alle fløy fra oss i en sky av røyk lenge før vi hadde greid å ta tredje skritt. Heldigvis myknet vi opp etter noen kilometere og begynte å løpe vi også. Og siste runde var magisk. Det var en sann fryd å halte ned «Nakkeknekkeren» en aller siste gang.  Ved Hølet stod flere barn og ropte «hopp hopp hopp». (I myra). Jeg var nesten fristet til å gi etter. «Dødens korridor» kjentes ikke like tung, og da jeg vaklet opp toppen av «Stjernesmellen» traff jeg på en løper som hadde ja…gått på en stjernesmell. Jeg fikk tilkalt hjelp. Etter saft og banan og 12 km igjen til mål begynte jeg å trappe opp turtallet. Og jeg holdt det gående oppover Sarons dal helt til jeg satte i gang sluttspurten mot mål. Sjefen sjøl, Kristian Jon Svaland fikk den første klemmen. 

Kjære birkeboere og gubbefolk:
Takk til du som løp ut av huset midt på natten for å gi meg en banan. Takk til du hyggelige dame som fredags ettermiddag stod langs veien og ga meg en nyplukket gulrot. Takk til dere som hadde pyntet gårdstunet med mangfoldige norske flagg fredags morgen. Takk for et tent lys og en kvikk-lunsj som var plassert på en stubbe i skogen natt til lørdag. Takk for at dere la ut farris, cola og sjokolade til meg halvveis i løypa fra fredags morgen av. Takk for enorm entusiasme og heiarop i bokstavelig talt 55 timer. Det er vanskelig å si om jeg hadde klart det uten dere lokale. Jeg gledet meg så stort til hver gang jeg skulle forbi et eller annet gårdstun. Der var det alltid motivasjon og god stemning å få.
Takk til arrangør for uvurderlig god service, entusiasme og omsorg. Nå skal jeg sove resten av uka.


 

Se omtale og video på NRK Sørlandet: Øyunn løper 55 timer i strekk
Videoen viser også bilder fra den ordinære Svalandsgubben.
 

Ingen Øyunn på Gubben i 2020?
Søndag 25. oktober neste år er det klart for Svalandsgubben for 47. gang.
Da løper neppe Øyunn Bygstad 8 runder: - Åh søren. Jeg kan ikke😔 Jeg skal mate gullfiskene den dagen. -Og bytte kattesand.

Det er kanskje like greit, Svalandsgubbens 27 km er for tøff for kvinner: Det mente man i alle fall i løpets barndom:
I historikken på løpets hjemmeside (mye moro der) leser vi bl.a.:
- Det var komplett utenkelig at noen dame noen gang frivillig skulle gi seg i kast med 27 km’en. Ei godt kamuflert Ingrid Hadler hadde nylig blitt smuglet inn på en nattetappe i Tiomila, - der var det damer forbudt! Skiskyting for kvinner var ikke oppfunnet, langrennsjentene gikk max 10 km og Grete Andersen (Waitz) sprang max 1500 meter! Det var totalforbud for damer i Holmenkollstafetten! Ingen hadde hørt om et så vanvittig langt løp for damer. Ja, alt dette er faktisk sant. Svalandsgubbens 12 km var den gang stygglangt for damene! På kanten til uanstendig, derfor var det formildende omstendighet at den skulle være (forholdsvis) lett.