Turen ble startet på bryggen i Bergen mandag 22.07 klokka 09:30. Planen var i utgangspunktet å starte fredagen, men sykdom hos undertegnede gjorde at den måtte utsettes noen dager.

Med meg på turen har jeg pappa i følgebil som sørger for transport under transportetappene, og ikke minst tilgang på mat og drikke underveis. Ruten blir gjennomført med løping alle veiene postmennene brukte på den tiden postveien ble brukt til å frakte posten, og så er det transport med bil der de brukte båt (med unntak av broene over mot Knarvik der jeg løp over i stedet).

Ruta byr på idylliske stier, og med godvær i tillegg økes trivselen. (Foto: privat) 
 

Som smurt

De to første dagene av turen gikk som smurt, med unntak av at de tok noe lenger tid enn først antatt. Læringskurven på hvilken fart jeg kan forvente å holde på et løp som går over dager og i så varierende terreng har vært bratt, og drømmen om å ha en ettermiddag/kveld på overnattingsstedene til å slappe av, har med tiden gradvis forsvunnet, til fordel for å holde planlagt tidsskjema.

Allerede første kveld ble det en kamp for å rekke siste ferje over fra Nordgulen til Leirvik i Sogn, og pappa måtte kjøre ved siden av meg de siste fire kilometerne (det var heldigvis ingen trafikk) mot ferja slik at jeg kunne hive meg inn i bilen dersom det skulle vise seg at jeg ikke kom til å rekke den til fots. Jeg kom frem 5 minutter før den gikk.

Men det norske sommerværet kan skifte fort, og det er også tilfellet for underlaget det løpes på. (Foto: privat) 
 

Stor smell

Etappen fra Leirvik mot Førde gikk mer eller mindre som planlagt bortsett fra at jeg gikk på det som har vært turens største smell så langt, ca. en mil fra mål. Da gikk jeg helt i bunn energimessig. Ettersom dette var i terrenget, var det ikke mulig å få bistand før jeg faktisk var fremme i mål. Dette er antakeligvis den seigeste milen jeg noen ganger har løpt/gått.

Tredje dagen fra Førde til Stryn gikk vesentlig bedre igjen, men da jeg ikke hadde studert løypen godt nok, innså jeg ikke før vi kom frem til siste deletappe (Reed til Utvik) klokka 19:00 på kvelden, at jeg hadde en fjelletappe foran meg. Vi valgte å utsette denne til neste dag. Dette i tillegg til noen andre uforutsette saker underveis har ført til at turen har blitt forlenget til ti dager, i stedet for 9 slik planen i utgangspunktet var.


Løping på asfaltert vei er det også blitt en god del av på John Henry Amlien på ferden mellom Bergen og Ålesund. Stort sett tilbakela han pluss/minus 60 km per dag. (Foto: privat)
 

Flott utsikt

Fjerde dagen ble da fjelletappen fra Reed til Utvik og fra Faleide utenfor Stryn til Hornindal. I dag gikk turen fra Hornindal til Stranda og da over det høyeste punktet på postveien – Brekkeskaret, mellom Hellesylt og Stranda. Denne delen byr kanskje på den fineste utsikten på ruten, med dalen mot Stranda på den ene siden og Geirangerfjorden på den andre.

Tilstanden for kroppen har selvsagt hatt bedre dager, og det er store variasjoner i løpet av dagen på hvordan jeg føler meg, men annet har egentlig ikke vært å forvente.

Jeg har fem skopar som jeg veksler mellom, og jeg har vært innom massasjestudio for en lengre sportsmassasje underveis. Enn så lenge er jeg fortsatt optimistisk til at jeg skal klare å komme meg i mål.

Fortsettelse følger …

Vestlandet byr på storslagen utsikt over fjord og fjell. (Foto: privat) 

Heiagjengen var på plass, men noe tilbud om rideskyss skal ikke ha blitt gitt (Foto: privat) 

Å løpe gjennom vakre bygder og kulturlandskap er en stor opplevelse i seg sjøl. (Foto: privat)

En pause for å nyte turen og naturen hører også med. (Foto: privat) 

Posten skulle fram også i brattlendte strøk. (Foto: privat) 

Den Trondhjemske postvei er av stor kulturell og historisk betydning, og John Henry Amlien håper at hans løptur kan inspirere andre til å løpe hele eller deler av den, eller andre lignende historiske ruter. (Foto: privat)