50 år etter Zatopek må det fremdeles løpes mye
Det er mange måter å trene på, men skal en løpe fort, må en løpe mye. Det var essensen i foredraget til Leif Inge Tjelta på det årlige seminaret til Friidrettens trenerforening på Norges idrettshøgskole sist høst.

Av Runar Gilberg

Temaet for Tjeltas foredrag var hva som skal til for å bli en god langdistanseløper. Den erfarne treneren og løperen fra Stavanger fortalte blant annet at han for ikke lenge siden hadde intervjuet en bonde på Jæren som på 1950-tallet løp 10.000 m på i underkant av 31 minutter. På spørsmål om han hadde drev med intervalltrening, svarte den gamle storløperen "ja".

- Hva slags intervaller da?

- Bare 200 metre, var svaret.

- Hvor mange repetisjoner løp du?

- 120 stykker.

Det kan være noe å tenke på når en har løpt 20 x 200 m og synes en har gjort unna ei solid økt. "Bare 100 repetisjoner til, så er en omtrent der Emil Zatopek og en sprek rogalending var på 1950-tallet." Zatopek var blant annet kjent for sine økter på 60 x 400 m.

160 km i uka
Tjelta la fram oversikter som viste hvor mye tidligere verdensenere løp. Nevnte Zatopek la gjerne bak seg i overkant av 8000 km i året. Det blir i gjennomsnitt – uten justering for eventuell sesongpause, oppladningsuker, skade- og sjukdomsuker – 155 km i uka. Lasse Viren løp ca. 7300 km i året, Ron Clarke lå på 160 km i uka, Henry Rono og Miruts Yifter på 150-170, Dave Morcroft på 150-160, Thomas Wessinghage 130-140, Grete Waitz 160 km i grunntreningsperioden, Ingrid Kristiansen 155 km i 1986, Olga Bondarenko 150 km i grunntreningsperioden og Sonia O’Sullivan på 160 km i grunntreningsperioden og 120 i konkurranseseongen.

De fire store norske langdistanseløperne på 1970-tallet – Per Halle, Knut Børø, Knut og Arne Kvalheim – løp 160-190 km i uka i grunntreningsperioden de årene de oppnådde sine beste resultater på 3000, 5000 og 10.000 m. I konkurransesongen var mengden redusert til 142-158 km. Ca. 27 av de ukentlige 180 kilometerne ble gjennomført med høg intensitet.

Bedret løpsøkonomi

Leif Inge Tjelta konkluderte med at de som har hatt suksess i langdistanseløping har alle trent forholdsvis mye. Dette skyldes først og fremst at de som løper mye, får bedre løpsøkonomi enn de som trener lite. Med god løpsøkonomi kan en til en hvis grad kompensere for et relativt lågt maksimalt oksygenopptak. Et eksempel på dette var Derek Clayton som med et maks O2 under 70 likevel var i stand til å løpe maraton på 2.09.

For å utvikle farten ved anaerob terskel (AT) – en størrelse som korresponderer veldig godt med konkurransefarten på distanser fra 5 km til halvmaraton – anbefalte Tjelta raske trekvartersturer, langintervaller i AT-fart (for eksempel 3-5 x 2000 m, langintervaller noe over AT-fart (for eksempel 6-10 x 1000 m og kortintervaller (for eksempel 20 x 1 minutt med halvt minutts pause).

Men noen anbefaling om å gjenopplive treningsmetoden 120 x 200 m ble ikke gitt.
 
Les mer i KONDIS!

Bli medlem i DNL og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende

Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
 
ÅRGANG 2002

KONDISARKIVET