April 1966. Det er mandag og Patriots Day. Rundt 400 mer eller mindre veltrente karer står på startstreken i småbyen Hopkinton, klare til å løpe de 42,195 kilometerne til Boston.


Av Per Lind

Noen meter etter starten står den 23 år gamle Roberta Gibb gjemt i buskene. Da omtrent halvparten av feltet har passert, hopper hun inn blant de mannlige løperne. For at ingen skal oppdage at hun ikke er mann, har hun kledd på seg en blå hettegenser for å skjule det lange, lyse håret, og brorens hvite bermudashorts over en hel badedrakt. På beina har hun et par joggesko i herrestørrelse 6. Det fantes ikke joggesko for kvinner i 1966.

Hun var livredd at noen skulle oppdage at hun var kvinne. Hun var sikker på at folk langs løypa ville pipe henne ut og fryktet å bli kastet ut av løpet.

Etter en stund begynte noen av løperne bak henne å skjønne at denne deltakeren i blå hettegenser neppe kunne være en mann, og en av dem spurte henne direkte: ”Er du jente?”

Hun måtte da innrømme det og ble både overrasket og glad over de positive reaksjonene fra de mannlige løperne: ”Så flott!”, ”Jeg skulle ønske min kone hadde løpt”, ”Veien er fri for alle”, ”Vi skal passe på deg”.

Dermed kastet hun genseren og oppdaget at tilskuerne heiet på henne og oppmuntret henne. Hun kunne senke skuldrene og konsentrere seg om å fullføre, for det måtte hun! For en hver pris!

Førstesidestoff

Ryktet om at det var en kvinne med i feltet, spredte seg raskt, også til målområdet. Da hun kom i mål på rundt 3.20, en bra tid for en maratondebutant, ble hun møtt med stormende applaus, og pressekorpset omringet henne. Guvernøren i Massaschussetts, John Volpe, tok henne i hånden og gratulerte henne. Riktignok var det noen av funksjonærene som mente at en kvinne umulig kunne ha fullført en maraton, men etter at atskillige tilskuere hadde bekreftet at de hadde sett henne i løypa, måtte de motvillig akseptere faktum. Dagen etter var hun førstesidestoff i avisene.

Men Roberta Gibb kom ikke på noen resultatliste; hun hadde løpt uten startnummer, og hadde derfor ikke vært offisiell deltaker. Først mange år senere ble hun oppført som vinner av Boston Marathon i 1966 (3.21.40), 1967 (3.27.17) og 1968 (3.30.00).


Hvordan hadde så Roberta forberedt seg?

Hun hadde vært glad i å løpe fra hun var ganske liten, og etter hvert oppdaget hun at hun kunne løpe lenger og lenger. Hun nøt rett og slett å være ute i naturen og kjenne at kroppen fungerte. Hun kunne ha treningsturer på 60-70 km.

Da hun i 1965 så Boston Marathon for første gang, ble hun så fascinert at hun bestemte seg for at hun skulle løpe der.

I god tid før løpet tok hun kontakt med arrangøren for å få tilsendt påmeldingsskjema. I sitt svar skrev løpsleder Will Cloney at kvinner ikke var fysiologisk i stand til å løpe maraton, og at internasjonale regler ikke tillot det.

Roberta nektet å gi seg. Hun bodde på den tiden i San Diego i California, og etter fire dager og tre netter på en buss med epler og chili som matpakke, kom hun til foreldrehjemmet i Winchester dagen før løpet. Hun spiste en solid middag, roastbeef og eplepai.

Om morgenen løpsdagen kjørte moren henne til Hopkinton, og hun jogget fram og tilbake et par tre kilometer i startområdet. Så gikk hun og gjemte seg i noen busker like etter start, klar for sitt livs eventyr!

 

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.2
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)