Begivenhetsrikt 100 km-VM

Mens nattemørket ennå lå over Europas sørspiss, bare 7-8 minutter etter at startsignalet hadde gått, skjedde det som ikke skulle skje: Hele feltet ble vist feil og fikk ei ekstrasløyfe på 1,3 km. I forvirringa som oppstod da løypevakter og ledermotorsykkel ikke var enige om retningen, tapte løperne i teten en god del av den ledelsen de hadde opparbeidet seg til løperne lenger bak.

Etter ca. 5 kilometers løping kom imidlertid feltet inn i den runden på drøye 5 km som skulle løpes til 100 km var unnagjort. For å bøte på skaden som var skjedd ved feilløpinga, ble 12. runde endret slik at den ble tilsvarende mye kortere (1,3 km) enn det som hadde blitt løpt for langt i starten. Siden feltet hadde strukket seg ut over mange runder, var det et vanskelig arbeid for arrangøren å få gaida løperne ut på kortrunden til riktig tid, og den beste russiske løperen skal etter sigende ikke ha bli vist rett veg, og han fikk dermed drøye 5 minutts lenger løpetid enn de andre i teten. I og med at han var mindre enn 5 minutter fra bronsen, så kan han fort ha gått glipp av en medalje.

Feilløpinga i starten i kombinasjon med at km-skiltene inne i runden stod feilplassert, gjorde det også vanskelig for løperne å vite hvor mange runder de hadde igjen. Svenske Gloria Vinstedt som kom på fjerdeplass, var en av dem som ble skadelidende da hun ble vist ut på en runde mer enn hun skulle. Tida hennes på resultatlista er passeringstida hennes etter 100 km, men hun fortsatte en runde til i omtrent samme fart og gjorde altså unna over 105 km.

Vanskelig å vite farten

På forhånd fikk løperne beskjed om at de ikke fikk løpe med GPS, og når løypa bare hadde km-skilt for hver tiende kilometer, var det svært vanskelig å vite hvilken fart en la ut i. Enda mer forvirrende ble det når en kom til 10 km-skiltet og det stod helt feilplassert, også om en så bort fra ekstrasløyfa en hadde vært gjennom. Også resten av skiltene (20, 30, 40, 50 km osv.) var helt feil satt opp, og det eneste løperne hadde å forholde seg til var at runden var ca. 5060 m – dersom det var en opplysning de hadde fått med seg.

Dermed ble det å løpe på intuisjonen, og med mye adrenalin i kroppen, var det fort gjort å få en vel optimistisk start.

- Det gikk veldig lett, og jeg trodde ikke jeg løp i 3.40-fart, forteller John Henry Strupstad, som allerede etter 10 km hadde fått ei luke til resten av feltet. På det meste var ledelsen på mer enn 5 minutter, og John Henry passerte maraton på ca. 2.40. Halvveis var ledelsen i ferd med å bli borte, men Ren-Eng-løperen skal ha ligget an til ei sluttid på omtrent 6.24. At løpet seinere skulle bli vunnet på 6.43, forteller noe om den friske farten.

Gav mersmak

Kreftene tok imidlertid brått slutt, og fram til passering 60 km, var det en gående utgave av ”Strupa” som kunne observeres. Trass i forsøk på næringsinntak og oppmuntringer fra både tilskuere og støtteapparat var det ikke mulig å få beina over i løpemodus igjen.

- Jeg var rett og slett helt ferdig.

Den store smellen til tross, løpet gav mersmak for John Henry, og han håper å være med igjen neste år.

- Dette var utrolig lærerikt og inspirerende. Jeg innser at jeg var for dårlig forberedt både når det gjaldt lange treningsturer på forhånd og ikke minst disponering av kreftene underveis. Her har jeg mye å lære. Det er klart jeg skulle nøyd meg med å ligge i tetfeltet, og aller helst burde jeg nok ikke vært der heller, men i gruppe to, forteller John Henry dahan hadde fått løpet litt på avstand.

- Samtidig har det vært ei utrolig inspirerende helg og et artig møte med flotte langløpere fra hele verden. Jeg tror absolutt ultraløping kan være noe for meg, og jeg håper å stille bedre forberedt til VM i Winschoten til neste år. Før den tid må jeg prøve å få til i alle fall ett ultraløp, kanskje et 6-timersløp til vinteren eller våren.

”The crazy Norwegian” fikk mye oppmerksomhet både på pressekonreransen og ellers etter løpet, og det skal bli spennende å følge John Henry i nye ultraløp.
 

De japanske lederne speider - foreløpig forgjeves - etter sine løpere. John Henry Strupstad har tatt teten, og luka var på det meste på mer enn 5 minutter. (Foto: Tommy Kristiansen)

I lagkonkurransen tok Norge en 13. plass av de 21 landa som klarte å få minst tre mann til mål. Flere store nasjoner, som Australia, Canada og Mexico er klart bak Norge. Japan vant herreklassen foran USA og Frankrike mens England var suveren vinner blant damene, foran Italia og Japan. 

Alle resultat 

Svenske Jonas Buud hadde is i magen, og etter et veldisponert løp kopierte han bedriften fra i fjor med sølv i VM og gull i EM. (Foto: Tommy Kristiansen)

- Før jeg kom hit ned hadde jeg som mål å løpe under 6.40, men etter at jeg og resten av det svenske laget hadde kjørt gjennom løypa dagen før konkurransen, justerte vi målsetninga til 6.45. Dette fordi løypa var mer kupert og uryddig enn vi hadde fått inntrykk av på forhånd, fortalte Jonas Buud på pressekonferansen etter løpet. Og nedjusteringa til 6.45 viste seg å være godt fundert. Jonas løp på 6.47.40, noe som var 6 minutter seinere enn tida hans fra VM i fjor.

Løpet ble til slutt vunnet av japanske Shinji Nakadai som åpnet forholdsvis beskjedent, men kom sterkt etter hvert. Tredjeplassen gikk til amerikanske Michael Wardian som ei tid var alene i tet.

Værforholdene under løpet må kunne karakteriseres som fine. Lenge lå løypa i skyggen av Gibraltar-klippene, og heldigvis skya det delvis til ikke så lenge etter at sola kom klar av fjella. Dermed ble det aldri plagsomt varmt, og den vinden som var meldt, ble heller ikke noen betydelig faktor.
 

Rita Nordsveen iførte seg norsk landslagsdrakt for første gang, og det ble en meget fin internasjonal ultradebut. 8.33.54 holdt til 25. plass i VM, og det var pers med om lag 50 minutter. (Foto: Tommy Kristiansen)

- Jeg åpna bevisst rolig, og klarte å holde nokså jevn fart gjennom hele løpet. Egentlig gikk det over all forventning, fortalte Rita som her har fått med seg flaska ut fra drikkestasjonen.

- De siste milene nøyde jeg meg med å drikke, og det gikk helt fint. Jeg er ganske vant med å løpe uten å spise noe særlig på trening, så jeg følte meg ganske trygg på at jeg ikke ville gå tom, fortalte Rita etter persen som gjør henne til tredje beste norske 100 km-løper gjennom tidene.

For de to andre på det norske damelaget, som også er de to foran henne på "alle tider-lista", gikk det ikke like bra. Begge stilte med en skadeprega sesong bak seg, og det er et dårlig utgangspunkt når en skal ut på tøft timilsløp. Margrethe Løgavlen har slitt med en hofte- og hamstringsplage hun ikke helt finner ut av mens Sharon enda er i en opptreningsfase etter en lårskade hun pådro seg i vår.

Trass i et forsiktig åpningstempo ble lårmuskulaturen til Sharon fort dårlig, og etter 6 mil ble hun omtrent tatt ut av løypa av lagleder Per Lind. Da hadde Sharon vært innom massasjeteltet, noe som hjalp for en stund, men så ble det fort vondt og vanskelig å løpe igjen.

- Jeg tror jeg med massasje for hver tiende kilometer kunne fortsatt til mål under maksimaltida på 11 timer, men kanskje var det like lurt å gi seg og ikke påføre det svake beinet enda mer belastning, fortalte Sharon etter løpet.

Margrethe Løgavlen var på forhånd veldig usikker. Etter et par rolige åpningskilometer løp hun på sin vanlige offensive måte. Likevel var alt på langt nær slik det skulle, og hun gav seg etter om lag 4 mil.  Da lå hun an han til drøye 7.20, men slike prognoser sier i grunnen fint lite om hva ei eventuell sluttid ville blitt.

- Nei, det har ikke fungert for meg i år. Jeg visste at det ikke var realistisk å tro at det skulle gå bra i dag, men jeg håpet likevel og prøvde så lenge det gikk. Nå bør jeg nok prøve å finne ut hva det er som er i uorden og få lega skaden før jeg prøver meg i flere løp, fortalte kvinna som har den norske rekorden på 100 km med 7.43.27.

Én seier - fire gullmedaljer

Vinnertida i kvinneklassen var på 7.29 og ble oppnådd av britiske Ellie Greenwood som kunne reise heim med fire gullmedaljer om halsen - gull individuelt i VM og EM og gull i lagkonkurransen i EM og VM. Terrengultraspesialist Lizzy Hawker endte på tredjeplass, og mellom seg hadde de to britene italienske Monica Carlin. Svenske Gloria Vinstedt overraska stort og tok en flott fjerdeplass.

Gloria Vinstedt overgikk både egne og alle andres forventninger under VM. Fra før hadde hun 2.56 som maratonpers og en fjerdeplass fra Swiss Alpine Marathon som sin sterkeste merritt. Før start håpa hun på ei tid ned mot 8 timer. (Foto: Tommy Kristiansen)

- Jeg tenker å åpne i 5 blank-fart, og så får jeg se om jeg eventuelt klarer å øke litt mot slutten, fortalte hun ti minutter før start. Det viste seg at det gikk ganske mye fortere enn 5 blank-fart hele vegen. 7.37.06 tilsvarer 4.34 per km, og attpåtil hadde Gloria krefter til en feil anvist ekstrarunde til slutt.  

Nå ble det ny svensk og nordisk rekord - etter å ha forbedret Margrethe Løgavlens gamle med drøye 6 minutter. Sveriges lille tropp på bare tre løpere bet uhyre godt ifra seg med en andre- og en fjerdeplass. Også deres tredjemann, Daniel Nilsson, var lenge med langt framme, men gikk på en "Brink" og kom inn på 8.25.07.

Gjermund Sørstad viser muskler foran krusskipet der alle løperne var innkvartert under mesterskapet. Gjermund har deltatt i VM 100 km flere ganger, og endelig ble det om ikke full, så i alle fall, god klaff og grunn til glede. 7.20.13 var pers med 29 minutter og holdt til en 27. plass i VM. (Foto: Tero Paivarinne)

- Dette var moro, og sjøl om jeg var dyktig sliten de siste to-tre milene, så klarte jeg å holde anstendig fart hele vegen, fortalte Gjermund . Han la seg et stykke bak teten ut fra start, men løp likevel så offensivt at han lenge lå an til ei sluttid under 7 timer. Dagen etterpå var han ikke mer påkjent enn at han (og en del andre på det norske laget) tok seg en 10 kilometers fottur opp i Gibraltarklippene for å hilse på apekattene.

Landslagssjef Per Lind var sammen med sine gode hjelpere på plass og serverte de norske løperne mat og drikke på best mulig måte. Her er det Runar Gilberg som får sin flaske levert. Trass i den gode forpleiningen fikk Runar en downperiode to-tre mil fra mål, og det gikk en god del saktere et par runder. Men påfyll av næring hjalp, og farten kunne igjen økes på de siste rundene.

Gilberg kom i mål på 7.48.42, og det er nokså representativt for det han har levert i VM- og NM-sammenheng de siste tre åra: 7.57.39 (NM 2008), 7.56.35 (VM 2008), 7.49,54 (VM 2009) og 7.46.59 (NM 2010). Persen er på 7.22.50 og skriver seg fra 2004.

- Jeg er mest fornøyd med at jeg klarte å holde meg løpende da jeg følte at jeg var helt sluttkjørt med fem runder igjen til mål, fortalte Gilberg i et intervju med seg sjøl etter løpet.

Tero Paivarinne hadde også et løp som ikke var aldeles smertefritt og lett. Ustabil mage førte til flere dostans og tap av tid. Når magen er i ulage, blir det også vanskeligere å innta mat og drikke, og dermed er det fortere å gå på en næringsbrist. (Foto: Tommy Kristiansen)

- Jeg hadde på forhånd håpa på ei bedre sluttid, men slik løpet utvikla seg, handla det mer og mer om å komme til mål, sa Tero som for andre gang representerte Norge i VM. Sluttida ble 8.17.36 mens persen er på 7.49.47 satt under NM i Bergen i vår.

Det er stas å representere fedrelandet, og her er de norske løperne klare for innmarsj dagen før de skulle holde seg løpende i Gibraltar-gatene i 7-8 timer i strekk. Fra venstre: Margrethe Løgavlen, Rita Nordsveen, Tero Paivarinne, Runar Gilberg, Sharon Broadwell, Gjermund Sørstad og John Henry Strupstad. (Foto: Tommy Kristiansen)

Fullstendige resultater for lagkonkurransen er ennå ikke å finne, men det norske herrelaget er helt sikkert ikke inne blant de fem beste. Trolig er de inne blant de ti beste, og tidsmessig løp de tre omtrent likt med det beste noe norsk lag har levert i VM tidligere.

Mer om mesterskapet hos IAU

Tråd om VM på kondisjonsforum