Gode turkamerater!! | ||||
| ||||
|
Birkebeinerløpet -terrengløpingens Rolls Royce!!
Som sikkert mange vet så er undertegnede som Bambi på isen når det kommer til løping i ulendt terreng! Og i disse valgtider er det fristende å dra fram paroler som : Nei til stein i skauen, Svart asfalt er bedre enn røtter på rot og Legg myra i rør.....
Men som de siste 7 årene stilte jeg også opp i år!! I fjor var det ribbeinsbrudd som var "unnskyldninga" hvis jeg løp dårlig, i år var det lysken som har krangla helt siden Norseman som skulle brukes. Magan var veldig ugrei, og 8 min før start satt jeg på utedass de luxe og lurte på hvordan dette skulle gå. Reisefølge Maria og Guy, som stiller i juniorklassen hadde allerede startet og snart skulle jeg ta opp jakten på dem, hvis jeg kom av potta i tide!
Men jeg rakk da starten og satte avgårde. Ikke i rasende tempo, men helt greit. Beina kjentes bra, magan overraskende bra og lysken stod til off foreløpig! Egentlig hadde jeg tenkt til å trene i løypa uka før og angret etterhvert på at jeg ikke gjorde det. For så fort vi kom inn på sti gikk ikke terrengløper Tim Bennett ned for telling. Hva jeg egentlig snublet i er ikke godt å si, men ned på kne gikk jeg og traff en stein.
Men jeg var raskt oppe igjen og bannet stygt mens jeg tenkte at nå var løpet satt. Vondt i kneet gjorde det også! Som vanlig satte det en støkk i meg, steget ble deretter og stilen kan best sammenlignes med en hinderløper, typ stiv som skal passere de siste hindre før mål, så trippende fortsatte jeg videre.
Min "taktikk" i dette løpet har alltid vært å løpe hardt der det er flatt, og ditto tregt der røtter og steiner gror! Så etter passering Sjusjøen fikk jeg endelig fast grunn under beina og kunne sette opp farten. Etter å ha passert asfaltveien fra Nordseter var det igjen på med håndbrekket og la alle løpe forbi meg igjen.
Nå kom den bratte slalombakken før gjørme og myr ventet. I dette partiet løper jeg ikke bare tregt, jeg løper rett og slett veldig sakte og blir igjen passert av alt for mange...Ikke veldig gøy, noe som en stakkars uheldig løper får litt føling med! Jeg blir rett og slett usportslig i det en kar passerer meg og gir han en liten albue. Her burde jeg fått smekk på fingern og rødt kort. Så kjære ukjente løper ta herved i mot min unnskyldning.
Etter 15 km. ser jeg på klokka og til min skuffelse viser den at jeg nok engang har løpt som en skilpadde i skauen.....Etter mine beregninger ligger jeg nå ca.2 min etter å klare merket for 5 gang. Jeg bestemte meg for å øke farten drastisk. Lysken begynte å våkne til liv, men ikke verre enn at jeg kunne gi jernet og satse alt. Nå fikk jeg betalt for lange og vonde 4 x 4km.intervaller rundt Østensjøvannet med min gode venn Arild Tveiten. De intervallene gjør meg nesten til en grønnsak resten av kvelden, hver bidige gang!
Farten var høy og jeg øket fortsatt farten, tok igjen veldig mange og følte meg som en VINNER. Herlig følelse å bare rase avgårde å kjenne at det bare er å øse på! jeg fantes ikke sliten og det var berre lekkert å passere mål. Det var nesten leit å stoppe når jeg var sånn i dytten, jeg kunne jo ha løpt helt til Oslo kjentes det ut som. En kjapp kikk på merketavla viste at jeg klarte GULLmerket med en margin på ca.1 min.YES, dagen var reddet,husfreden sikret og jeg kunne spise godterier med god samvittighet.
En kar fra Røde Kors kom bort og ville se på kneet mitt! Hvorfor det tenkte jeg før jeg kikket ned......Masse blod og en liten hevelse! En vakker dag så tror jeg mine knær melder flytting til en liten bedre terrengløper enn meg, og knemodell blir jeg i hvertfall aldri......
Heldigvis er jeg i Berlin for å løpe på svart asfalt, neste gang det er ett håpløst terrengløp i umiddelbar nærhet(Nordmarkstravern......)! Men om 1 år så er jeg garantert tilbake på Sjusjøen, like naiv og blåøyd. Og hadde jeg vært deg kjære leser så hadde jeg ikke giddet å satse mye på om jeg går på tryne da også! For det kan jeg nærmest garantere, snublefot Bennett strikes again!
Alle resultater
Bilder fra Birkebeineren skistadion
Bilder fra premieutdelingen i Håkons Hall
Flere bilder fra Birkebeinerløpet på Opplands-sidene
Mere om løpet på Opplandsidene:
Artikkelen fortsetter under annonsen
Men som de siste 7 årene stilte jeg også opp i år!! I fjor var det ribbeinsbrudd som var "unnskyldninga" hvis jeg løp dårlig, i år var det lysken som har krangla helt siden Norseman som skulle brukes. Magan var veldig ugrei, og 8 min før start satt jeg på utedass de luxe og lurte på hvordan dette skulle gå. Reisefølge Maria og Guy, som stiller i juniorklassen hadde allerede startet og snart skulle jeg ta opp jakten på dem, hvis jeg kom av potta i tide!
Men jeg rakk da starten og satte avgårde. Ikke i rasende tempo, men helt greit. Beina kjentes bra, magan overraskende bra og lysken stod til off foreløpig! Egentlig hadde jeg tenkt til å trene i løypa uka før og angret etterhvert på at jeg ikke gjorde det. For så fort vi kom inn på sti gikk ikke terrengløper Tim Bennett ned for telling. Hva jeg egentlig snublet i er ikke godt å si, men ned på kne gikk jeg og traff en stein.
Men jeg var raskt oppe igjen og bannet stygt mens jeg tenkte at nå var løpet satt. Vondt i kneet gjorde det også! Som vanlig satte det en støkk i meg, steget ble deretter og stilen kan best sammenlignes med en hinderløper, typ stiv som skal passere de siste hindre før mål, så trippende fortsatte jeg videre.
Min "taktikk" i dette løpet har alltid vært å løpe hardt der det er flatt, og ditto tregt der røtter og steiner gror! Så etter passering Sjusjøen fikk jeg endelig fast grunn under beina og kunne sette opp farten. Etter å ha passert asfaltveien fra Nordseter var det igjen på med håndbrekket og la alle løpe forbi meg igjen.
Nå kom den bratte slalombakken før gjørme og myr ventet. I dette partiet løper jeg ikke bare tregt, jeg løper rett og slett veldig sakte og blir igjen passert av alt for mange...Ikke veldig gøy, noe som en stakkars uheldig løper får litt føling med! Jeg blir rett og slett usportslig i det en kar passerer meg og gir han en liten albue. Her burde jeg fått smekk på fingern og rødt kort. Så kjære ukjente løper ta herved i mot min unnskyldning.
Etter 15 km. ser jeg på klokka og til min skuffelse viser den at jeg nok engang har løpt som en skilpadde i skauen.....Etter mine beregninger ligger jeg nå ca.2 min etter å klare merket for 5 gang. Jeg bestemte meg for å øke farten drastisk. Lysken begynte å våkne til liv, men ikke verre enn at jeg kunne gi jernet og satse alt. Nå fikk jeg betalt for lange og vonde 4 x 4km.intervaller rundt Østensjøvannet med min gode venn Arild Tveiten. De intervallene gjør meg nesten til en grønnsak resten av kvelden, hver bidige gang!
Farten var høy og jeg øket fortsatt farten, tok igjen veldig mange og følte meg som en VINNER. Herlig følelse å bare rase avgårde å kjenne at det bare er å øse på! jeg fantes ikke sliten og det var berre lekkert å passere mål. Det var nesten leit å stoppe når jeg var sånn i dytten, jeg kunne jo ha løpt helt til Oslo kjentes det ut som. En kjapp kikk på merketavla viste at jeg klarte GULLmerket med en margin på ca.1 min.YES, dagen var reddet,husfreden sikret og jeg kunne spise godterier med god samvittighet.
En kar fra Røde Kors kom bort og ville se på kneet mitt! Hvorfor det tenkte jeg før jeg kikket ned......Masse blod og en liten hevelse! En vakker dag så tror jeg mine knær melder flytting til en liten bedre terrengløper enn meg, og knemodell blir jeg i hvertfall aldri......
Heldigvis er jeg i Berlin for å løpe på svart asfalt, neste gang det er ett håpløst terrengløp i umiddelbar nærhet(Nordmarkstravern......)! Men om 1 år så er jeg garantert tilbake på Sjusjøen, like naiv og blåøyd. Og hadde jeg vært deg kjære leser så hadde jeg ikke giddet å satse mye på om jeg går på tryne da også! For det kan jeg nærmest garantere, snublefot Bennett strikes again!
Alle resultater
Bilder fra Birkebeineren skistadion
Bilder fra premieutdelingen i Håkons Hall
Flere bilder fra Birkebeinerløpet på Opplands-sidene
Mere om løpet på Opplandsidene: