Hetebølgen er over oss i skrivende stund. Skrivende stund er i juli, noen uker før denne kommentaren blir publisert. Juli har alltid vært min favorittmåned for trening. Det er nok noe som henger igjen fra jeg var en liten syltynn pjokk som bodde på campingplassen i Fredrikstad i skoleferien. 

Fra dagen etter at skolen stengte for sommeren til dagen før den startet opp igjen var jeg på campingen. Der var det alltid bra vær. Det var liksom det da man var liten. Og jeg digget å løpe i det varme sommerværet. Ofte sammen med modern og fadern, men jeg løp kanskje aller mest aleine. På stier i skogen og på gloheit asfalt utover mot Hvalerøyene. Lite kan matche det å komme søkkvåt av svette tilbake til en campingplass som lukter grillmat, for så å spurte ned til havet og kaste seg uti. 

Uansett, jeg har alltid likt å løpe i varmen. Men løpingen liker ikke lenger meg. Føttene gjør et løpende liv verre og verre for hver måned og for hvert år som går. Det har gått jevnt nedover siden min første plantar fascitt-skade i 2016. Statistikken over aktiviteten min fra 2022 og fram til i dag er triste greier.

Det går nedover med aktiviteten.

Målet mitt i år var å ta det såpass easy på trening hele våren, slik at jeg skulle klare å holde meg løpende gjennom sommeren. Hvordan gikk det tror du? Vel, jeg tok det faktisk ganske easy, men det hjalp ikke særlig mye. Skaden jeg pådro meg i september i fjor blusser opp igjen hele tiden, og denne sommeren er det ille. Jeg klarer riktig nok å få meg en joggetur en gang iblant, men stort sett fører det bare til trøbbel. Det fungerer ikke med rulleski engang. 

 

Men nå, nå skal jeg faktisk komme til poenget. Poenget med å skrive denne kommentaren:  
Jeg har fått meg et par turer på sti i en nydelig grønnkledd skog her i Oslo denne måneden.  Helt fantastisk. De fleste er på ferie, så jeg har hatt stiene for meg selv begge ganger. Helt stille. Helt nydelig.  

Føttene har kranglet, det har dem absolutt, men på den siste av disse turene begynte jeg å tenke litt på alt dette. Tenke litt på hvor heldig jeg egentlig er. Ja, mange har vært ekstremt heldige med kroppen de har fått utdelt. De løper og setter rekorder, selv om årene går og skroget blir eldre. Men det er jammen mange som har vært mer uheldig enn meg også.  

Og på denne siste turen i skogen klarte jeg å sette alt dette i perspektiv. Da var det bare noen timer siden jeg leste om en tidligere alpinist, som jeg husker veldig godt, som hadde blitt offer for lynet. Helt forferdelig. Noen dager tidligere var jeg blitt opprørt av nyheten om at en populær influenser hadde omkommet mens han gjorde noe av det han satte mest pris på her i verden - mens han gikk tur i Norges nydelige natur. 

Dette er noe av det jeg tenkte på mens jeg løp der på stien. Der jeg løp og så på den fantastiske skogen, og samtidig kjente at føttene var i kranglete modus. Da skammet jeg meg faktisk ganske mye. Jeg gjør ofte det, når jeg setter ting jeg klager på inn i et annet perspektiv.  

Jeg vet ikke helt hva jeg forsøker å si til deg med dette, men jeg vet hva jeg sier til meg selv:  

Jeg må slutte å syte om at føttene og kroppen ikke alltid er prima.  
Jeg må slutte å syte for at jeg ikke kan løpe løp og jakte rekorder.  
Jeg må heller sette pris på at jeg faktisk i stor grad kan gå og jogge, og få nydelig opplevelser i naturen.