Motivasjon i med- og motgang
Susanne Wigene hadde sitt idrettslige høydepunkt i 2006 da hun med fantastisk løping tok sølv på 10.000 m i EM. Halvannet år etter opererte hun hælen. Overgangen og kontrasten var stor: Fra den lettbeinte løperen som fløy lavt over tartandekket i Gøteborg, til ei jente som hinket rundt med beinet i gips.
Av Bjørn Johannessen
De fleste av oss opplever både motgang og medgang i løpet av livet. Og vi som bedriver idrett opplever det også på dette området. Desto høyere man befinner seg, desto større blir fallet. For toppidrettsutøvere er gjerne toppene høyere og dalene dypere enn for oss som befinner oss på et noe lavere idrettslig nivå.
I oktober holdt Susanne Wigene et foredrag om trening og motivasjon på Ås Ungdomsskole. Hun fortalte villig om både oppturer og nedturer gjennom sin lange idrettskarriere.
Jeg føler at jeg begynner å få ganske mye erfaring både når det gjelder medgang og motgang. Min beste sesong var i 2006, men etter EM-sølvet har jeg egentlig ikke hatt noen gode løp. Jeg har nå hatt to år med motgang, og jeg føler derfor at jeg har fått min dose. Motgang kommer bestandig i perioder, så sånn sett er idretten hard og brutal, innleder Wigene.
Sølvvinneren fra EM i Gøteborg for to år siden har vært et stykke bak formen hun viste den gang da hun løp 10.000 meter på 30.32. I februar i år opererte hun foten (Haglunds hæl), og kan fremdeles ikke trene så mye hun ønsker etter operasjonen.
I begynnelsen...
Susanne Wigene fylte 30 år i februar og har holdt på med friidrett omtrent hele sitt liv.
Jeg begynte med friidrett da jeg var 6 år, og har alle år siden den gang vært aktiv og medlem av en friidrettsklubb, forteller jenta som er oppvokst i Haugesund, men som nå er bosatt i Oslo.
Susanne Wigene har en storebror som er 4 år eldre enn henne selv. Han drev med friidrett, og som så mange andre småjenter ønsket hun å gjøre det samme som storebroren.
Egentlig måtte vi være 7 år før vi fikk begynne med friidrett, men jeg fikk lurt meg med da jeg var 6. Da jeg var 10 år begynte jeg å konkurrere, og også der fikk jeg mast meg til å begynne litt før vi egentlig hadde lov, ler Susanne.
I starten konkurrerte hun i alle friidrettsøvelser, bortsett fra kast.
I Haugesund har det alltid vært et godt friidrettsmiljø, og det gode miljøet er nok en av de viktigste grunnene til at jeg i alle år har fortsatt med friidretten, mener hun.
Selv om hun startet tidlig, så var hun aldri noen barnestjerne.
Den beste plasseringen jeg fikk var en 3. plass på 800 m i Donald Duck-lekene. Og selv om jeg var med i Haugesund fram til jeg var 20 år, så har jeg ingen klubbrekorder der, beretter hun.
Spesialisering
Fram til Susanne Wigene var 21 år hadde hun vekslende år med medgang og motgang.
Ofte får jenter litt motgang når de kommer opp i 16-17-årsalderen. Kroppen forandrer seg, og veldig mange slutter i den alderen. Jeg merket også at resultatene plutselig var dårligere enn året før, men det var ikke snakk om at jeg skulle gi meg av den grunn. Jeg tror det skyldes det gode miljøet i Haugesund, forteller Wigene.
Fram til Susanne Wigene var 15 år, konkurrerte hun i det meste. Klubben hadde to fellestreninger i uka, og Susanne trente sjelden noe mer utover dette. Først da hun var 15 år begynte hun å spesialisere seg.
Ofte er det sånn at en liker de øvelsene man gjør det best i. Det var på 800 m jeg gjorde det best, så da var det også naturlig for meg å velge de litt lengre løpsøvelsene, forteller Wigene.
Sitt første treningsprogram fikk hun da hun var 15 år, og det var Jon Udal som var treneren hennes. Udal har blant annet også vært trener for Karl Johan Rasmussen.
På mandagstreningene løp vi bestandig en langtur på 45 minutter, og hadde deretter sirkeltrening inne. Det var verken spesielt hard trening eller stor mengde, men jeg begynte tidlig med å løpe langturer og vendte således kroppen min til å løpe sammenhengende turer fra relativt tidlig alder. I Haugesund trente vi også litt med piggsko gjennom hele året, og jeg har vært vant med å løpe med piggsko helt siden jeg var 10-11 år. I tillegg har jeg hatt en del spenst- og drilltrening opp gjennom årene. Alt dette til sammen tror jeg har gjort at jeg ble sterk i beina fra tidlig alder. Langintervaller hadde vi ikke så mye av da jeg var 15 år. Vi løp aldri lengre enn 2-3 minutter på intervallene, forklarer Susanne Wigene og legger fram et utdrag av treningsdagboka si som 15-åring.
---------------------------------------------------
Les hele artikkelen i Kondis!
Bli medlem! Les bokomtaler og smakebiter fra kondisjonerte bøker Få 9 feite Kondisnumre hvert år!
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
DESEMBER 2008
ÅRGANG
2008
KONDISARKIVET
oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år.
Av Bjørn Johannessen
De fleste av oss opplever både motgang og medgang i løpet av livet. Og vi som bedriver idrett opplever det også på dette området. Desto høyere man befinner seg, desto større blir fallet. For toppidrettsutøvere er gjerne toppene høyere og dalene dypere enn for oss som befinner oss på et noe lavere idrettslig nivå.
I oktober holdt Susanne Wigene et foredrag om trening og motivasjon på Ås Ungdomsskole. Hun fortalte villig om både oppturer og nedturer gjennom sin lange idrettskarriere.
Jeg føler at jeg begynner å få ganske mye erfaring både når det gjelder medgang og motgang. Min beste sesong var i 2006, men etter EM-sølvet har jeg egentlig ikke hatt noen gode løp. Jeg har nå hatt to år med motgang, og jeg føler derfor at jeg har fått min dose. Motgang kommer bestandig i perioder, så sånn sett er idretten hard og brutal, innleder Wigene.
Sølvvinneren fra EM i Gøteborg for to år siden har vært et stykke bak formen hun viste den gang da hun løp 10.000 meter på 30.32. I februar i år opererte hun foten (Haglunds hæl), og kan fremdeles ikke trene så mye hun ønsker etter operasjonen.
I begynnelsen...
Susanne Wigene fylte 30 år i februar og har holdt på med friidrett omtrent hele sitt liv.
Jeg begynte med friidrett da jeg var 6 år, og har alle år siden den gang vært aktiv og medlem av en friidrettsklubb, forteller jenta som er oppvokst i Haugesund, men som nå er bosatt i Oslo.
Susanne Wigene har en storebror som er 4 år eldre enn henne selv. Han drev med friidrett, og som så mange andre småjenter ønsket hun å gjøre det samme som storebroren.
Egentlig måtte vi være 7 år før vi fikk begynne med friidrett, men jeg fikk lurt meg med da jeg var 6. Da jeg var 10 år begynte jeg å konkurrere, og også der fikk jeg mast meg til å begynne litt før vi egentlig hadde lov, ler Susanne.
I starten konkurrerte hun i alle friidrettsøvelser, bortsett fra kast.
I Haugesund har det alltid vært et godt friidrettsmiljø, og det gode miljøet er nok en av de viktigste grunnene til at jeg i alle år har fortsatt med friidretten, mener hun.
Selv om hun startet tidlig, så var hun aldri noen barnestjerne.
Den beste plasseringen jeg fikk var en 3. plass på 800 m i Donald Duck-lekene. Og selv om jeg var med i Haugesund fram til jeg var 20 år, så har jeg ingen klubbrekorder der, beretter hun.
Spesialisering
Fram til Susanne Wigene var 21 år hadde hun vekslende år med medgang og motgang.
Ofte får jenter litt motgang når de kommer opp i 16-17-årsalderen. Kroppen forandrer seg, og veldig mange slutter i den alderen. Jeg merket også at resultatene plutselig var dårligere enn året før, men det var ikke snakk om at jeg skulle gi meg av den grunn. Jeg tror det skyldes det gode miljøet i Haugesund, forteller Wigene.
Fram til Susanne Wigene var 15 år, konkurrerte hun i det meste. Klubben hadde to fellestreninger i uka, og Susanne trente sjelden noe mer utover dette. Først da hun var 15 år begynte hun å spesialisere seg.
Ofte er det sånn at en liker de øvelsene man gjør det best i. Det var på 800 m jeg gjorde det best, så da var det også naturlig for meg å velge de litt lengre løpsøvelsene, forteller Wigene.
Sitt første treningsprogram fikk hun da hun var 15 år, og det var Jon Udal som var treneren hennes. Udal har blant annet også vært trener for Karl Johan Rasmussen.
På mandagstreningene løp vi bestandig en langtur på 45 minutter, og hadde deretter sirkeltrening inne. Det var verken spesielt hard trening eller stor mengde, men jeg begynte tidlig med å løpe langturer og vendte således kroppen min til å løpe sammenhengende turer fra relativt tidlig alder. I Haugesund trente vi også litt med piggsko gjennom hele året, og jeg har vært vant med å løpe med piggsko helt siden jeg var 10-11 år. I tillegg har jeg hatt en del spenst- og drilltrening opp gjennom årene. Alt dette til sammen tror jeg har gjort at jeg ble sterk i beina fra tidlig alder. Langintervaller hadde vi ikke så mye av da jeg var 15 år. Vi løp aldri lengre enn 2-3 minutter på intervallene, forklarer Susanne Wigene og legger fram et utdrag av treningsdagboka si som 15-åring.
---------------------------------------------------
Les hele artikkelen i Kondis!
Bli medlem! Les bokomtaler og smakebiter fra kondisjonerte bøker Få 9 feite Kondisnumre hvert år!
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
DESEMBER 2008
ÅRGANG
2008
KONDISARKIVET
oversikt over alle artikler siden juli 1998. Les smakebiter fra 2001 og alle senere år.
Siste medlemssaker
Annonse