Kondis-Norge ruller videre. Alt av konkurranser i vår har økt antall deltagere, og er jeg ute ser jeg alltid mange som sykler, løper eller går på rulleski. Selv kl. 6 om morgenen i Maridalen i Oslo treffer jeg på mange kondisjonerte. KONDIS vokser også. Det er veldig bra. Og til neste år er organisasjonen 50 år. Drømmen om å nå rekordhøyt medlemstall i jubileumsåret lever fortsatt. Så kjære medlemmer, – spre budskapet om KONDIS.

Sist lørdag løp jeg Nordmarka Skogsmaraton som kanskje er Norges beste maratonløp. Løypa kunne sikkert vært lettere, men Nordmarka ER kupert. Denne lørdagen var det rekorddeltagelse her også. 507 løpere sto klar til start. Jeg føler at dette løpet er et av de løp man går til med senkede skuldre. Arrangøren gjør alltid en bra jobb, servicen er upåklagelig og omgivelsene er de beste. Skogsmaraton er et av de løpene du bare må være med på. Jeg gleder meg alltid til det.

Jeg stilte meg bakerst i feltet og tenkte at jeg skulle få en rolig start i motsetning til alle løp ellers hvor jeg helt uten mål og mening løper for fort i begynnelsen. Det var i grunnen mye mer behagelig å åpne rolig. Kanskje jeg begynner å bli voksen og de verste harabikkje-tendensene er borte? Eller har jeg bare innsett min begrensning og er blitt avslappet når det gjelder tider og slikt!

Tråkket over
Denne lørdagen kunne (og burde?) egentlig løpet vært over allerede etter 2 km. Jeg tråkket over - kraftig, men fortsatte likevel. Og isteden for å øke farten, måtte jeg senke den. Da er det godt å løpe et løp som Skogsmaraton. Holdningen til de fleste er avslappet, og det er trivelig. Jeg kom raskt i prat med Rune Thorbjørnsen (hei Rune!), og i ca. 20 km løp vi sammen. Vi skravlet eller filosoferte over stort og smått.

Vi løpere er jo sosiale dyr på hver vår måte. Tiden går også fort i godt selskap og man hjelper hverandre fram. Og til neste år, Rune, tror jeg vi skal klare å få deg under 4 timer i Skogsmaraton. Jeg stiller i hvert fall gjerne opp som hare. Det er jo i skogen harene hører hjemme.

Pratetempo
Etter 23 km fikk jeg nok litt teft av harabikkja i meg og økte farten. En vond ankel er ikke god å løpe med, men det går, og jeg finner stadig nye løpere å prate med. Denne gangen ei dame som løp sin første maraton. Hun løp bra og vi løp bra sammen og diskuterte selvfølgelig løping. Når jeg etter hvert får haltet meg inn til mål, så har jeg faktisk snakket meg gjennom nesten hele maratonløpet. Å løpe en konkurranse i pratetempo ble i fin opplevelse. Sliten blir man uansett når distansen er så lang og løypa så hard.

Det er veldig givende å se så mange løpe ute i naturen. Alle gjør det på sin måte. Bare løpegleden er den samme hos oss alle. Den bidro denne gangen til at jeg klarte å løpe 40 km med en vond ankel. Og når en gammel kamerat, som jeg vel aldri ville ha trodd skulle løpe etter noe annet enn en fotball, smilende passerer målstreken, da er det ekstra godt å være Kondis-president.

Løpeturen, som strengt tatt burde vært over etter 2 km, ble likevel en solskinnshistorie selv på en regntung dag. Så slå gjerne av en prat med meg i løypa også når vi har startnummer på. Bare ikke når jeg neste vår enda en gang skal prøve å løpe på under 40 minutter i Sentrumsløpet. Da er pulsen langt over pratetempo allerede på vei oppover Slottsbakken

God sommer. Ta med deg KONDIS på ferie. Det finnes alltid noen som kan ledes inn i kondisjonistenes rekker!

Tim Bennett
Kondis-president

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr 5
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)