Tekst og foto: Jostein Sand Nilsen
Vi begynte i Erfoud, sørøst i Marokko, etter en natt på et luksuriøst ørkenhotell. Det var ca. 40 av oss, de aller fleste franske, alt fra han med ni fullførte Marathon des Sables til han som opererte foten i fjor og som legen ga null sjanse til å løpe igjen. Selv hadde jeg en vond legg som kunne være alt fra forkrøplende til smått irriterende, jeg visste ikke helt. Men ut i ørkenen skulle vi alle.
Karim med noen siste formaninger. Første dagen er 46 km, sa han, den lange dagen. Men ta det med ro, dere kommer ikke til å løpe dere bort, og det er bare å nyte reisen. Klare? Og vi telte ned fra ti sammen, og på null stimlet vi sakte over den blå tidtakermatta, vekk fra hotellet og ut i noen meterhøye sandkassedyner og jeg tenkte med meg selv, hvis det blir en sandmaraton, kan dette bli en ganske interessant dag for leggen — og hvordan skal jeg komme meg tilbake eller videre eller hvor jeg nå skal om jeg må bryte?
Race Desert Marathon ble arrangert for tredje gang i 2019. Bak løpet står det legendariske marokkanske langløpere: Karim Mosta (ultraløper, 29 Marathon des Sables) og Abdelkader El Mouaziz (maratonløper, vinner av London Marathon). Legendariske, men langt fra oppesne. Jeg har aldri sett noen så engasjerte i et løp, så opptatt av at alle skulle ha det bra, så glade over alle bragder på alle nivåer. Spesielt Karim, som konstant snakket med løpere i forkant og underveis satt på med en buggy og tok bilder og filmet når han ikke stoppet på de få vannpostene for å heie.
(Teksten fortsetter under bildet)
Vi jogget opp og ned på brystvernhøye sandhauger og kom snart ut på åpne, endeløse, småsteinete sletter. Tempoet gikk opp på de beste og ned på de dårligste som ikke hadde våget å åpne så sakte som de visste de burde. Feltet sprakk opp i begge ender, og snart løp nesten alle helt alene og hørte bare seg selv og så knapt noen andre. Og rundt omkring var det flatt og flatt og enda flatere helt til noen små sanddyner og små åsrygger i horisonten, og det var alt. Blå himmel. Brun eller svart jord, alt etter området. Og det var alt.
Og det var mer enn nok.
Det var monotont, men det var ikke monotont. Man måtte lære seg å lese småsteinene for ikke å tråkke feil, og sanda for å finne den som ga mest fraspark, og uansett, når man kom inn i rytmen og begynte å se opp og rundt seg og så hvor mektig og vakkert det var, og så inn og merket hvor ett man ble med omgivelsene der man løp helt mutters alene i et endeløst pannekakelandskap — så senket det seg en ro, på en eller annen måte, en renhet i løpingen. Man løp, bare. Og det var alt annet enn monotont.
Hver tiende kilometer stod det en mann ved et respatexbord og delte ut vann fra plastflasker. Man drakk en slurk, utvekslet noen ord på fransk eller arabisk, og løp videre. En gang kom buggyen til Karim bakfra, som ut av intet, den sakket farten og du prøvde å løpe elegant og huske fransk grammatikk mens Karim intervjuet deg og du klarte ingen av delene. Og så var du alene igjen, og alt var øde, og du var en liten prikk og likevel (eller nettopp derfor?) verken engstelig eller agorafobisk. Du løp, bare.
Målgang første dag var ved hotellet vi skulle sove på. Teltleiren, egentlig — bivuac, kalte de det: Takene var av kamelskinn og veggene var tepper som syntes å forsterke heller enn dempe nabopromper og annet skrangel, men det var både do og dusj og lufta var ren ute i ødemarken, og fellesmiddagen var kongelig. Leggen var helt grei også. Og snart kollapset du inn i søvnen for andre gang etter å ha døst en time eller to etter løpet og drømte om uendelighet og den klareste stjernehimmelen du hadde sett noen gang.
(Teksten fortsetter under bildet)
Dag to og tre var henholdsvis 30 og 24 kilometer og mye av det samme. Steinenes palett pendlet mellom oker og lavamørkt, og en og annen busk og noen gule gresstrå dukket plutselig opp her og der, men ellers løp vi flatt og pannekake. Bortsett fra den ene takkete åskammen som stod opp som en sagtann. Og selvfølgelig, den instagramvennlige men stravafiendtlige avslutningen.
Bivuacen før tredje dag lå ved en mange titalls meter høy sanddyne, en sånn man ser på bilder fra Sahara: dyp gul, nesten oransje, milliarder av sandkorn som ga etter når man gikk og som hadde vært fabelaktige å rutsje ned på hadde man ikke vært så støl. Vi løp foran dem for å bli tatt bilde av — av Karim, selvfølgelig. Noen av oss gikk opp på dynene om kvelden for å se solnedgangen. Andre fikk låne en kamel som subbet rundt noen runder med sin ørkentypisk-kledde eier. Haha, tenk om vi skulle ha løpt opp her, humret vi da vi sovnet til lyden av nabosnorking og de siste samtalene rundt leirbålet.
(Teksten fortsetter under bildet)
Dagen etter var det nettopp det som møtte oss. En kontrollpost med litt vann, en formaning om at herfra og til mål var det åtte kilometer med dette — og en hand veivet i generell retning an ti meter høy sanddyne.
Jeg kan ikke påstå å ga løpt så mye. Ikke en meter, egentlig, i likhet med mange andre, kreftene ble sugd ut av oss på det løse underlaget. Men jeg kan påstå at det ble noen småpauser for å ta bilder. Og bildene ble nettopp så klisjé-Sahara og åndeløst vakre som man skulle tenke seg. Vi gikk opp dyner og ned dyner og de sluttet aldri, og en del av meg skrek om nåde, men en annen del ville at det skulle vare evig, men det gjorde det jo ikke, til slutt ble det målgang og klemmer og fem(!) mobiler som filmet min jubel og vaklende skritt, men stolte hode. For en opplevelse. For et minne. For et løp.
Vinneren brukte drøyt åtte timer. Jeg brukte fjorten og en halv time og ble nummer 9 av 20 menn og klarte på en eller annen måte dermed å få pokal som beste 40-åring. (Vant 500 kroner også, men det gav ikke mening, det er nok av mennesker her som trenger penger mye mer enn meg, så jeg gav dem tilbake.) De aller fleste fullførte — både den nyopererte (som aldri hadde løpt en maraton før!) og den MdS-erfarne. Og de som måtte bryte, ble plukket opp av buggyen og kjørt helt inn til hotellet, hvor vi om kvelden hadde en stor avslutningsseremoni og en makeløs buffetmiddag.
Jeg sovnet som en stein, igjen, med en helt grei legg, igjen, men med en viss stølhet og ett forsett: Neste år skal jeg ha trent mer og bedre så jeg kan klare å holde et visst tempo og unngå å bli så sliten at jeg stirrer på tåtuppene og mister horisonten av syne. For det blir nok et neste år. Og om noen vil være med, kan jeg ha blitt så mye bedre i fransk at jeg kan oversette de verste blødmene og beste skrønene rundt leirbålet på kveldene mens de siste solstrålene glir over toppen av sanddynene og stjernene danser sakte rundt.
Resultat menn
Resultat kvinner
Løpets heimeside
