Noen ganger gjør en ting en aldri hadde trodd en skulle gjøre. Som å gå 200 skøytekilometer på ikke alt for speilblank Mjøsis…

Av Gerard Cornelissen

Som liten gutt var jeg lynrask på sprint. Som 10-åring hadde jeg fylkesrekorden på 60 meter, og jeg klarte aldri å GÅ til skolen. Er du gal? Å gå eller å løpe rolig var for tullinger! Jeg sprintet hele den korte veien hver eneste dag!

Det var bare to ting jeg var fryktelig dårlig til. Det første var langdistanseløping. Selv tusen meter framstod som et uoverkommelig hinder, og som oftest tilhørte jeg baktroppen ved målpassering.

Det andre jeg var dårlig til, var kanskje enda verre: skøyteløping. Det var ekstra forferdelig siden jeg ble født i Nederlands største skøytefylke, Friesland, så å si i løypa til det berømte, 200 km lange Ellevebyersløpet, som er blitt arrangert kun tre ganger siden 1963. Friesland er også fylket hvor den hellige skøytebyen Heerenveen ligger. Det var også forferdelig å være dårlig på skøyter fordi jeg faktisk var og er veldig glad i å gå på dem!

Min største skøytebragd var imidlertid at jeg brakk armen under den viktigste brua i ellevebyerløypa, men ellers var det sprint som gjaldt!

Langdistansemosjonist

Men men, etter 25 år med sprint, hekk og 800 m hadde kroppen ikke lenger så mye lyst på fart, og dessuten gikk jeg fra dårlig til laber skøyteløper på de to årene jeg bodde i Stockholmstraktene. Der er ”skridskoåkning”, forbløffende nok, mye større enn skøyteløping i vårt nye hjemland Norge.

Til min egen forbauselse ble jeg en veldig glad og ganske kondisjonert langdistansemosjonist, og det resulterte i fem Vasalopp, en tjuekamp (alle friidrettsøvelser på én helg, inkludert alle lange distanser), Vätternrunden på sykkel og Nordmarka Skogmaraton (samt en mislykket Oslo Maraton).

Julen 2010 var jeg i Nederland og endelig, for første gang siden 1997, var det ordentlig skøyteis. Jeg hadde gleden av å gå lange turer med min nederlandske 400 m hekk-kamerat Lars.

Med tanke på Ellevebyersløpet var isen langt fra god nok, så løpet ble heller ikke arrangert i år, men vi hadde lange diskusjoner om hvor tungt det ville være å gå 200 km på skøyter, selve adelsdistansen på skøyter i Nederland. Dermed ble avgjørelsen fort tatt da jeg oppdaget at det ville bli arrangert 200 km skøyteløp på Mjøsa: Dette skulle de gamle 400 m hekk-guttene prøve seg på!

Jeg klarte dessverre ikke å trene mer enn 250 km totalt, og Lars som sliter med en kronisk lungebetennelse, hadde heller ikke det beste utgangspunktet. Dessuten koste jeg meg tre dager før løpet fortsatt med giraffer og sebraer på jobbtur i Zambia.

Likevel dro vi optimistisk stemt til Moelv dagen før løpet for å prøve den fantastiske Mjøsisen!

Sprekker og overvann

Det ble bokstavelig talt en kalddusj. Her var et fantastisk stort, varmt telt og fin musikk, men hva med isen? Den var ekstremt dårlig, dekket med snø og med store sprekker og overvann mange steder. Vi faller egentlig aldri på skøyter, men nå datt vi rett på fjeset hele ti ganger på 8 km, noen ganger rett i overvannet. Og verst av alt; det var ingen som arbeidet med isen mens det kun var 15 timer igjen til start! Vi gledet oss ikke lenger til løpet – vi grudde oss skikkelig!

Løpsdagen begynte i alle fall med veldig fint vær, vindstille og rundt 10 minus. Det var imidlertid ikke bare vinden som holdt seg rolig – det var ikke en sjel å se på isen ved Moelv da vi kom frem dit en halv time før start! Parkeringsvaktene fortalte, til og med med noe nøling og latter, at hele arrangementet var blitt flyttet til Lillehammer på grunn av den dårlige iskvaliteten!

Ja vel! Kunne de ikke ha bestemt det litt tidligere (isen hadde jo vært dårlig helt siden desember), og kunne de ikke ha sendt oss SMS om dette…

Men men, etter litt råkjøring på E6 var vi tre minutt før starttidspunktet på Lillehammer. Alle de andre deltagerne, som faktisk hadde fått SMS, ventet 10 minutter på oss, og så var vi i gang. Bare 20 deltakere skulle gå 200 km, og 16 av dem var nederlendere! Tretti runder på den rundt 1 m tykke isen ventet oss.

Været ble nydelig etter noen timer med fallende snø, damene ved drikkebordet var kjempehyggelige, forpleiningen fra min 7 måneder gravide kone Meike (ellers teknisk en mye bedre skøyteløper enn meg) var fantastisk og isen var hard og grei, bortsett fra et parti med overvann hvor man måtte gå på planker. Det siste var greit for oss fordi planke-/teppegåing på skøyter også hører med i det ekte Ellevebyersløpet. Det har til og med et eget ord på friesisk: kluunen! Kanskje syntes ikke mannen som datt rett i overvannet på runde nummer én at det var så morsomt – han ga seg i alle fall 194 km før mål.

Men for oss var dette i ferd med å bli bra! Snart ga snøfallet seg, og mer og mer folk kom for de andre distansene. Særlig var 20 og 50 kilometeren populære med hundrevis av deltakere. Vi fant ut at 200 km ikke har samme status i Norge som i Nederland.

Sola tittet også frem, og skøytene funket. Med et stort smil gikk vi runde etter runde, og jeg begynte egentlig å tro at det var helt OK å gå 200 km på skøyter selv om man ikke er så god til det.

Kald kveld

Men 200 km er langt og en norsk februardag kort. Etter 140 km forsvant sola bak de flotte Mjøsåsene, og det ble kaldt, forferdelig kaldt. Min kamerat Lars var ikke sliten, men turte ikke fortsette med sin slumrende lungebetennelse og ga seg etter 150 km, likevel fornøyd.

Nummer tre i konkurransen ble tatt ut av løpet og fraktet til sykehus med skumle andregrads forfrysninger. Ansiktet hans blir neppe noen gang det samme igjen…

De siste milene og timene ble blant de lengste i livet mitt. Alle andre deltakere var enten i mål, eller hadde gitt seg, eller blitt tatt ut med forfrysninger. Bare 10 av 20 startende på 200 kilometeren kom faktisk til mål, og den eneste nordmannen som ikke ga seg, vant løpet!

Temperaturen falt til under minus 20. Det begynte å bli mørkt. Kuldetåken la seg. Drikken hadde vært kald i timevis. Arrangørene hadde til slutt stukket av og satt seg i pizzeriaen. Flere runder var jeg redd for at hele konkurransen (som bare bestod av meg de siste 45 minuttene!) ville bli stoppet på grunn av den lave temperaturen. Og jeg hadde ikke lyst til å stoppe etter 170 km med slit på isen!

Rot i rundetellinga

Bare Meike og Lars sto og heiet på meg. Utrolig hvordan hun, to måneder før termin, klarte seg med sin thermarest og vintersovepose! Den eneste i tillegg som var igjen på isen, var Emit-mannen. Med én runde igjen var det blitt minus 25 grader, og jeg tok kontakt med Emitmannen for å forsikre meg at han ikke ville dra før jeg var kommet i mål. Da fikk jeg høre at jeg ikke hadde én, men TO runder igjen! Hjelp!

GPS-en min anga imidlertid at bare én runde gjensto. Jeg er dessuten ganske flink til å telle, og etter en kort diskusjon fant heldigvis mannen ut, i løpet av min siste runde, at det faktisk var Emit-brikken som hadde svikta.

Likevel var jeg svært glad for at tidsmannen ventet på meg i slik en temperatur, og strålende fornøyd passerte jeg mållinjen, rett under ti timer, etter det kanskje mentalt tyngste løpet i livet. Dette var faktisk verre enn Vasaloppet, Vätternrunden og Nordmarka Skogmaraton til sammen! Grunnen var kanskje ikke at det virkelig var så ille, men kulda og ensomheten holdt på å ta knekken…

Så ja, et Ellevebyersløp, det står det stor respekt av. Likevel er det en ting det står enda større respekt av, og det er å sitte høygravid på isen i ti timer, i slik temperatur, og fikse mat og drikke hele tiden. Meike var dagens helt!

 

 

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.2
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)