I legendenes fotspor
Av Henrik Lund Jensen
Maratonløpets historie er lang og fascinerende. Det er beretningen om en feil distanse, om en som jukset allerede i det første olympiske løpet og om mange heltemodige prestasjoner.
De olympiske maratonløpene 22. og 29. august i år avvikles i den samme løypa som under de første lekene i 1896. Maratonløpet har en historisk og mytisk opprinnelse.
Vi skal en tur tilbake til antikkens Hellas, til år 490 før vår tidsregning, altså for 2494 år siden. Atens hovedfiende på den tiden var perserkongen Xerxes, og atenerne kjempet mot perserhæren på slettene ved Maraton, ca. 40 km nordøst for Aten.
Atenerne greide å slå fiendens hær tilbake, og myten forteller at en profesjonell løper - en hemerodromoi, eller budbringer - ved navn Feidippides løp tilbake til Aten for å bringe det lykkelige budskap om seieren. I følge legenden skal den utmattede løperen ha sagt: "Gled dere, vi har seiret!" for så å falle død om.
Den tilgjengelige litteratur nevner flere steder en løper ved navn Feidippides, og han løp sannsynligvis langt for å be om forsterkninger. Forfatteren Plutark nevner en løper ved navn Eukles, og det kan ha vært han som skal ha løpt til Aten denne dagen. Legenden om Feidippides har imidlertid levd videre i over 2000 år og har dannet bakgrunnen for maratonløpet.
De første maratonløpene
Franskmannen Pierre de Coubertin planla i 1890-årene de først moderne olympiske leker, og en av hans gode venner, landsmannen, professoren og språkforskeren Michel Breal, gjorde ham oppmerksom på historien. Breal foreslo at man til minne om begivenheten skulle legge inn et langdistanseløp på den klassiske strekningen mellom Maraton og Aten.
Ideen om et langdistanseløp var ikke helt fremmed. Rundt omkring i Europa og USA hadde man på slutten av 1800-tallet arrangert mange løp over lengre distanser. Det første britiske mesterskapet i terrengløp gikk av stabelen 20 år tidligere.
OL-arrangørene bestemte at løpet skulle gå over en distanse på 40 km, selv om den faktiske avstanden mellom Maraton og Aten bare er ca. 34.5 km når man løper den korteste, men svært kuperte veien. Det spørs vel om ikke mange maratonløpere godt kunne ha unnvært de siste 6-7 kilometerne? Tanken om et maratonløp passet de greske arrangørene utmerket. Landet hadde en rekke godt trente langdistanseløpere. Det ble arrangert tre prøve- og uttakingsløp på distansen før startskuddet gikk for det første olympiske maratonløpet.
Det første av dem fant sted den 2. februar 1896 og gikk i motsatt retning, fra Aten til Maraton. Bare to lokale løpere deltok. Vant gjorde Georg Gregorius på tiden 2.50. Tre uker senere løp han en tilsvarende distanse atskillig langsommere. Det ble arrangert uttakingsløp også den 22. mars og 5. april, og disse to løpene ble lagt til grunn for uttaket til det olympiske maratonløpet som skulle finne sted i den klassiske løypa den 10. april.
I løpet den 22. mars stilte 25 løpere på startstreken, men bare 6 av dem kom i mål. Bestemann var Karilaos Vasilakos på tiden 3.18.00. De greske lederne var imidlertid ikke fornøyde med dette løpet og bestemte at det skulle løpes en gang til. Denne gangen var det 85 påmeldte, men bare 38 stilte til start da skuddet lød kl. 6.55 om morgenen. Allerede etter 14 km, i byen Pikermi, var feltet redusert til 18 mann, som skulle kjempe om en plass på laget til OL. Tidskravet var 3.18, men selv om bare 4 mann kom under denne tiden, ble likevel hele 14 mann tatt ut til lekene. Den unge sauegjeteren og rekrutten fra 1. infanteribataljon i Evezone, Spiridon Louis fra Marussi, ble bare nr. 5 på tiden 3.18.27, men ble tatt ut fordi veien var så dårlig at man gjorde unntak fra tidskravet. Louis var da heller ikke blant favorittene da det skulle kjempes om olympisk heder.
Den første OL-maraton
Den 10. april 1896, eller 29. mars etter den gregorianske kalender, var det klart for maraton i det aller første OL. Litt før kl. 14 stod 17 løpere fra 5 nasjoner, hvorav 13 fra Hellas, klar på sletta ved Maraton. Italieneren Carlos Airoldi, som hadde løpt helt fra Milano til Aten for å være med, fikk ikke starte fordi han ble ansett for å være profesjonell, og måtte slukøret nøye seg med å se på. "Vi skalv av kulde og funksjonærene lånte oss velvillig sine jakker slik at vi kunne varme skuldrene", forteller Spiridon Louis. Den offisielle rapporten forteller om varmt vær. Alle håper på hjemmeseier. Etter ti minutters ventetid og en kort tale av starteren, oberst Papadiamontopoulos, blir det beskjedne feltet sendt ut på den krevende distansen.
På og utenfor det store stadion i Aten venter bortimot 100.000 tilskuere spent. På de støvete veiene mot Aten har deltakerne fra Australia, Ungarn, Frankrike, USA og Hellas det hardt. Franskmannen Albin Lermusiaux tar friskt ledelsen og er fortsatt i teten når halve distansen er unnagjort, men da han kommer inn i mer kupert terreng, må han senke farten. I stedet overtar australieren Edwin Flack ledelsen.
Den unge løperen fra "down under" har vært i Hellas i en måned for å forberede seg til lekene, og han har allerede vunnet både 800 og 1500 meter. Nå er det imidlertid snakk om en ganske annen og mer krevende distanse, og Flack må innse at han ikke er trent for 40 km. Etter 33 km innhenter den mer utholdende Spiridon Louis den slitne australieren, som så vidt greier å henge med i ytterligere 3 km. Louis har disponert kreftene godt, og går rett i ledelsen.
Han forteller selv om hvordan han fikk øye på Flack og innhentet ham. "Fra alle kanter skrek og brølte folk rundt meg": "Kom igjen, Louis! Ta ham igjen! Knus ham! Og Hellas, Hellas!" "Da først tente jeg virkelig. En utlending skulle ikke vinne dette løpet. Jeg dro stegene ut så langt jeg greide, og halte inn på australieren, som var en djevelsk hard kar. Da jeg kom opp på siden av ham, skjøt en offiser et skudd i lufta og ropte: "Leve Hellas", og alle ropte det samme. Jeg kjørte på, og til slutt måtte han gi tapt og ble lengre og lengre etter".
En greker, en greker!
På stadion stiger jubelen til uante høyder da oberst Papadiamontopoulos kommer ridende inn og melder at en gresk løper ligger i teten, Spiridon Louis.
....................................................................
........................................................................
Les hele artikkelen i KONDIS!
Bli medlem i KONDIS og få 7 nummer i året med
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Maratonløpets historie er lang og fascinerende. Det er beretningen om en feil distanse, om en som jukset allerede i det første olympiske løpet og om mange heltemodige prestasjoner.
De olympiske maratonløpene 22. og 29. august i år avvikles i den samme løypa som under de første lekene i 1896. Maratonløpet har en historisk og mytisk opprinnelse.
Vi skal en tur tilbake til antikkens Hellas, til år 490 før vår tidsregning, altså for 2494 år siden. Atens hovedfiende på den tiden var perserkongen Xerxes, og atenerne kjempet mot perserhæren på slettene ved Maraton, ca. 40 km nordøst for Aten.
Atenerne greide å slå fiendens hær tilbake, og myten forteller at en profesjonell løper - en hemerodromoi, eller budbringer - ved navn Feidippides løp tilbake til Aten for å bringe det lykkelige budskap om seieren. I følge legenden skal den utmattede løperen ha sagt: "Gled dere, vi har seiret!" for så å falle død om.
Den tilgjengelige litteratur nevner flere steder en løper ved navn Feidippides, og han løp sannsynligvis langt for å be om forsterkninger. Forfatteren Plutark nevner en løper ved navn Eukles, og det kan ha vært han som skal ha løpt til Aten denne dagen. Legenden om Feidippides har imidlertid levd videre i over 2000 år og har dannet bakgrunnen for maratonløpet.
De første maratonløpene
Franskmannen Pierre de Coubertin planla i 1890-årene de først moderne olympiske leker, og en av hans gode venner, landsmannen, professoren og språkforskeren Michel Breal, gjorde ham oppmerksom på historien. Breal foreslo at man til minne om begivenheten skulle legge inn et langdistanseløp på den klassiske strekningen mellom Maraton og Aten.
Ideen om et langdistanseløp var ikke helt fremmed. Rundt omkring i Europa og USA hadde man på slutten av 1800-tallet arrangert mange løp over lengre distanser. Det første britiske mesterskapet i terrengløp gikk av stabelen 20 år tidligere.
OL-arrangørene bestemte at løpet skulle gå over en distanse på 40 km, selv om den faktiske avstanden mellom Maraton og Aten bare er ca. 34.5 km når man løper den korteste, men svært kuperte veien. Det spørs vel om ikke mange maratonløpere godt kunne ha unnvært de siste 6-7 kilometerne? Tanken om et maratonløp passet de greske arrangørene utmerket. Landet hadde en rekke godt trente langdistanseløpere. Det ble arrangert tre prøve- og uttakingsløp på distansen før startskuddet gikk for det første olympiske maratonløpet.
Det første av dem fant sted den 2. februar 1896 og gikk i motsatt retning, fra Aten til Maraton. Bare to lokale løpere deltok. Vant gjorde Georg Gregorius på tiden 2.50. Tre uker senere løp han en tilsvarende distanse atskillig langsommere. Det ble arrangert uttakingsløp også den 22. mars og 5. april, og disse to løpene ble lagt til grunn for uttaket til det olympiske maratonløpet som skulle finne sted i den klassiske løypa den 10. april.
I løpet den 22. mars stilte 25 løpere på startstreken, men bare 6 av dem kom i mål. Bestemann var Karilaos Vasilakos på tiden 3.18.00. De greske lederne var imidlertid ikke fornøyde med dette løpet og bestemte at det skulle løpes en gang til. Denne gangen var det 85 påmeldte, men bare 38 stilte til start da skuddet lød kl. 6.55 om morgenen. Allerede etter 14 km, i byen Pikermi, var feltet redusert til 18 mann, som skulle kjempe om en plass på laget til OL. Tidskravet var 3.18, men selv om bare 4 mann kom under denne tiden, ble likevel hele 14 mann tatt ut til lekene. Den unge sauegjeteren og rekrutten fra 1. infanteribataljon i Evezone, Spiridon Louis fra Marussi, ble bare nr. 5 på tiden 3.18.27, men ble tatt ut fordi veien var så dårlig at man gjorde unntak fra tidskravet. Louis var da heller ikke blant favorittene da det skulle kjempes om olympisk heder.
Den første OL-maraton
Den 10. april 1896, eller 29. mars etter den gregorianske kalender, var det klart for maraton i det aller første OL. Litt før kl. 14 stod 17 løpere fra 5 nasjoner, hvorav 13 fra Hellas, klar på sletta ved Maraton. Italieneren Carlos Airoldi, som hadde løpt helt fra Milano til Aten for å være med, fikk ikke starte fordi han ble ansett for å være profesjonell, og måtte slukøret nøye seg med å se på. "Vi skalv av kulde og funksjonærene lånte oss velvillig sine jakker slik at vi kunne varme skuldrene", forteller Spiridon Louis. Den offisielle rapporten forteller om varmt vær. Alle håper på hjemmeseier. Etter ti minutters ventetid og en kort tale av starteren, oberst Papadiamontopoulos, blir det beskjedne feltet sendt ut på den krevende distansen.
På og utenfor det store stadion i Aten venter bortimot 100.000 tilskuere spent. På de støvete veiene mot Aten har deltakerne fra Australia, Ungarn, Frankrike, USA og Hellas det hardt. Franskmannen Albin Lermusiaux tar friskt ledelsen og er fortsatt i teten når halve distansen er unnagjort, men da han kommer inn i mer kupert terreng, må han senke farten. I stedet overtar australieren Edwin Flack ledelsen.
Den unge løperen fra "down under" har vært i Hellas i en måned for å forberede seg til lekene, og han har allerede vunnet både 800 og 1500 meter. Nå er det imidlertid snakk om en ganske annen og mer krevende distanse, og Flack må innse at han ikke er trent for 40 km. Etter 33 km innhenter den mer utholdende Spiridon Louis den slitne australieren, som så vidt greier å henge med i ytterligere 3 km. Louis har disponert kreftene godt, og går rett i ledelsen.
Han forteller selv om hvordan han fikk øye på Flack og innhentet ham. "Fra alle kanter skrek og brølte folk rundt meg": "Kom igjen, Louis! Ta ham igjen! Knus ham! Og Hellas, Hellas!" "Da først tente jeg virkelig. En utlending skulle ikke vinne dette løpet. Jeg dro stegene ut så langt jeg greide, og halte inn på australieren, som var en djevelsk hard kar. Da jeg kom opp på siden av ham, skjøt en offiser et skudd i lufta og ropte: "Leve Hellas", og alle ropte det samme. Jeg kjørte på, og til slutt måtte han gi tapt og ble lengre og lengre etter".
En greker, en greker!
På stadion stiger jubelen til uante høyder da oberst Papadiamontopoulos kommer ridende inn og melder at en gresk løper ligger i teten, Spiridon Louis.
....................................................................
........................................................................
Les hele artikkelen i KONDIS!
KONDIS
Bladet for alle kondisjonerende
Julinummeret 2004
ÅRGANG 2004
KONDISARKIVET
Les om alle medlemsfordeler og tegn abonnement!
Siste medlemssaker
Annonse