Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 10 kondisjonerte blader hvert år.
KONDISbladet nr.7
KONDIS-Årgang 2013
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
I dag var det eksamen for mange av Kondis sine medlemmer. Oslo Maraton-dagen var endelig her. Jeg skulle ikke løpe selv i år og fikk dermed for en gangs skyld muligheten til å se det hele fra sidelinjen. Med rekordstor påmelding lå alt til rette for en bra dag i Oslos gater, og det å se så mange løpe de ulike distansene er fantastisk moro. Ikke at jeg liksom er kongen av løpere, men det å være president i Kondis på en sånn dag er noe spesielt.
Og jeg føler at jeg gjennom mine mange år i Kondis har vært med å bidra til at Norge er blitt en nasjon med løpere. Det som allikevel er en sannhet , er at det fortsatt finnes veldig mange som ennå ikke har løpt en meter. Så jeg kan ikke lene meg tilbake å være fornøyd med situasjonen ennå!
Løping er enkelt og ærlig, du kommer ikke av gårde uten at dine egne bein tar i et tak. Og stopper det, så stopper det. Sånn er det bare.
Sosialt og ensomt
Jeg så veldig mange tankefulle mennesker i gatene - løpere som hver på sin måte kommer seg gjennom det de har satt seg fore. Og ved å se på dem kan jeg kjenne igjen egne opplevelser med løpesko på beina. Det fine med løping er at det kan være veldig sosialt samtidig som det kan være totalt ensomt. Det er hver enkelt sitt valg. Mange har selvfølgelig mer enn nok med seg selv – og sånn skal det være.
Mine observasjoner forteller meg at mosjonisten med stor M finnes det stadig blir flere av, og det er det som gleder meg mest. Jeg har i dag sett folk jeg aldri trodde ville løpe noen gang - og de smilte også! Her snakker jeg om mennesker som nærmest syntes løping var noe av det mest håpløse som det var mulig å drive med. Løping er jo bare vondt og kjedelig. Ikke smiler løpere heller – sa de.
Og i dag møtte jeg de samme personene med løpesko – smilende. Løping er gøy det! Det er bare det at det må oppleves selv før man uttaler seg.
Jeg ser jo fortsatt kommentarer fra såkalte kjendiser om at ”jogging” er helt tåpelig og ikke verdt å kaste bort tid på. Heldigvis er det de som etter hvert blir ledd av ...
Løpsglede er noe av det beste som finnes, og den kommer i mange varianter. En dag på fortauet under Oslo Maraton viser hvor unikt mennesket er. For alle har sin egen stil; det er alltid en liten detalj som er annerledes. Derfor kan jeg stå i flere timer å observere. Noen løper med sko, andre uten. Noen løper med flagg , andre ikke. Noen har faktisk ikke tenner – og noen løper i kjole. Selv har jeg også løpt i skjørt en gang. Det er plass til alle rett og slett. Det er det som er det fine med løping.
Mangel på respekt
Samtidig ser jeg også litt av baksiden der jeg som tilskuer står og heier. For det er andre mennesker ute også, de som ikke løper. Noen gjør det samme som meg, de heier. Men veldig mange andre verken heier eller tar hensyn. De skal bare frem de – og går ut i veien, vel vitende om at det kommer ganske mange løpere rett der borte.
Hvorfor er det slik? Jeg ser altså en masse mennesker som ikke bryr seg filla om alle som løper. De er ikke løpere og mest sannsynlig folk som ikke har forståelse for andre enn seg selv. Noen av de går selvfølgelig i sin egen verden og er kanskje ”uskyldige”. Men de fleste tror jeg bare skal markere seg, kreve sin plass og ikke vike fra det kravet.
Det er mennesker som etter min mening viser litt av samfunnet anno 2013. Man skal ikke gi plass til andre, men heller kreve sin egen. Og jeg blir lei inni meg når voksne, oppegående personer totalt viser mangel på respekt for de som løper gjennom gatene, som fullstendig ignorerer alle de som bruker sine muskelfibre og mentale krefter på å jobbe seg gjennom x antall kilometre. De synes jeg synd på!
Vi bor i et av verdens beste land, hvor alt er mulig å få til, hvis man vil det, vel og merke. Dermed blir også kravene til hver enkelt av oss større hele tiden. Alle vil ha plass – sin plass! Og derfor skjer det hele tiden små hendelser oss mennesker i mellom. I dag så jeg altså mange sånne situasjoner, hvor noen krevde SIN plass. Og jeg liker det ikke. Hvorfor kan ikke vi mennesker noen ganger bare stoppe opp å se hva som gjør andre folk glade? Hva er galt med å stå rolig noen minutter og bare observere?
Det tar bort noe av min glede, men heldigvis ikke nok til at jeg blir sur og sint. Jeg snur egentlig bare ryggen til dem og ser heller på alle de som kommer løpende med riktig energi og fokus. Det gjør noe med meg, noe som er bra og varig. Jeg håper jeg ga noe tilbake til noen av dere gjennom heiarop underveis. For det trengs en løper til for å forstå hvor mye positiv feedback fra sidelinjen betyr.
Så takk, kjære medlem for at du løp i dag når jeg stod og så på. Jeg tar med meg energien på min løpetur i morgen!
President i Kondis
Tim Bennett
Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 10 kondisjonerte blader hvert år.
KONDISbladet nr.7
KONDIS-Årgang 2013
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
