Vignett-kondiskommentaren.jpg

«Jeg vil så inderlig gjerne fortsette som jeg alltid har gjort»

 

Det er temmelig frusterende å være skadet. Akkurat nå har jeg et kranglete kne på den ene foten og en akilles og hamstring som protesterer på den andre. Det positive er at når jeg først skal bli plaget av skader så kan jeg slå sammen alle, ta dem samtidig og bli ferdig med dem.

Helt ferdig blir jeg nok aldri. Både problemene med hamstringen og akillesen er noe som kommer og går. Kneet derimot har plaget meg kun det siste året. Problemene med kneet startet med at jeg falt i fjor sommer. Det har gått litt opp og ned. I perioder har jeg vært helt smertefri. Andre ganger har jeg knapt klart å gå.

Jeg har prøvd det meste. MR og ultralyd avslørte en bakerscyste på baksiden av kneet. Denne er forsøkt tømt og kortison ble sprøytet inn i kneet. Det hjalp i en måneds tid. I denne perioden hadde jeg også tilnærmet treningsfri. Da jeg begynte å trene igjen, kom også smertene og alt falt tilbake til slik det var før.

MR-en avslørte også meniskskader, og jeg fikk beskjed av fysioterapeut og lege at om jeg skulle løpe igjen måtte jeg trene mer styrke. Jeg meldte meg sporenstreks inn i et helsestudio og har nå trent styrke omtrent hver andre dag i over et halvt år.

Det er helt klart at det å tilpasse treningsmengden til hva kroppen tåler og har behov for er svært viktig når en er skadet. Mine erfaringer er at helt treningsfri ikke er bra og at en må ta det svært varsomt når en skal trene opp kroppen til å tåle mer.

I mine runddanser med skader har jeg vært i kontakt med en rekke behandlere og lært mye om de ulike plagene, hvordan de oppstår, og hva jeg kan gjøre for å forebygge og behandle dem, og jeg har opparbeidet meg et arsenal av styrke- og tøyeøvelser for det meste.

Jeg har etter hvert fått en kompetanse som burde bidratt til at jeg klarte å holde meg skadefri i lang tid framover. Når jeg ser tilbake på alle de årene jeg har drevet med løping, og spør meg selv hva jeg ville gjort annerledes om jeg visste alt det jeg gjør i dag, er svaret skremmende. Jeg ville trolig ikke endret på noe. Kanskje hadde jeg tøyd litt mer eller lagt inn noen flere styrkeøvelser, men noen store endringer ville jeg ikke gjort.

Jeg hadde nok villet løpt like langt, like intensivt og like ofte som jeg alltid har gjort ganske enkelt fordi jeg liker å løpe og vil helst ikke at skader skal hindre meg i å gjøre det jeg liker så godt. Derfor har jeg ofte ignorert de første signalene og håpt at de ville gå over av seg selv.

Konklusjonen min er: joda, det er helt klart noe i ordtaket «å bli klok av skade», men for mitt vedkommende har ikke klokskapen vært anvendbar. Kanskje burde jeg heller gått til psykolog enn til fysioterapeut, napropat, kiropraktor og lege? Kanskje er det hodet og innstillingen det er noe galt med og ikke det fysiske?

Det vil jeg imidlertid aldri finne ut av. En slik erkjennelse ville jo innebært at jeg måtte endre på noe jeg tviholder på, og det skremmer meg. Jeg vil så inderlig gjerne fortsette som jeg alltid har gjort.

I dag har jeg time hos naprapat. Det er trygt å la han behandle kroppen, og det er godt å kjenne at det virker. Da slipper jeg iallfall å gjøre noe med hodet og innstillingen min inntil videre.

 

Marianne Røhme (54) er daglig leder i Kondis og ansvarlig redaktør for bladet  og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.