Løp, Karoline, løp!

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 10 kondisjonerte blader hvert år.
KONDISbladet nr.7
KONDIS-Årgang 2012
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter) 

Hun løper fortere enn gutta. Hun har et silkemykt løpssteg. Hun viser eldre, meritterte løpere liten respekt. Men 15 år gamle Karoline Simpson-Larsen driver ikke engang med friidrett.

Av Solfrid Braathen

Selv lot jeg meg merke ved navnet, den spretne jenta og den noe beskjedne framtoninga under årets Opp Kantebakk. Ikke bare løp hun fort de første hundre meterne, slik mange sultne ungdommer har for vane. 15-åringen, som på det tidspunktet fortsatt var 14, løp rett og slett enda mer ifra i det bratte, ulendte terrenget som ventet.

Og jeg er ikke alene i å la meg imponere. Meritterte Marianne Andersen, o-løper med svært høy løpskapasitet og flere VM-medaljer, skriver på sin egen hjemmeside etter fjorårets utgave av Landfallhytta Opp:

«Tida mi var dermed over all forventning, og det frister selvsagt stort å prøve å erobre løyperekorden neste år. Jenta jeg passerte på slutten, bare 14 år gamle Karoline Simpson-Larsen, kan nok imidlertid bli en skummel utfordrer allerede da.»

Og, ja, o-løperen får konkurranse fra Karoline Simpson-Larsen i Landfallhytta Opp i år også, sannsynligvis enda hardere enn i fjor. Under årets Hanguren Opp i Voss, som Karoline selv karakteriserer som sesongens beste løp hittil, satte 15-åringen likegodt løyperekord, og det i regnvær med tilhørende glatte forhold.

Motbakke-Karoline

Jenta fra Rollag i Buskerud er ikke den eneste som med stor løpskapasitet som har vist seg fram allerede i ung alder. Ingvill Måkestad, navnesøster Karoline Bjerkeli Grøvdal, Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, for å nevne noen, hamlet også opp med seniorene som ungjenter. Men det som likevel skiller Karoline fra disse er at hun er ekstrem i motbakke, på sleipe røtter, i tunge myrer. Når ura ligger der og skremmer oss og vi ikke riktig vet hvor vi skal plassere beina, spretter hun lett fra stein til stein. Når melkesyra tar oss og vi må gå i motbakkene, tripper hun elegant videre.

- Hva tror er grunnen til at du er så god til å løpe?

- Jeg bor på Idrettsskolen, også kalt Numedal folkehøgskole. Dette er Norges eneste folkehøgskole med idrettslinje. Mamma og pappa er nemlig lærere her, og det blir mye aktivitet på meg også. Dessuten så har vi alltid vært mye ute med familien.

- Og du driver ikke engang med friidrett. Hvor tar du det fra?

- Selv om jeg ikke går på friidrettstreninger, løper jeg mye. Det er fotball og langrenn jeg satser på, og så er jeg med på noen løp utenom. Jeg får mye løpetrening i skogen og på fjellet fordi jeg trener for ski, og så blir det en del løping gjennom fotballen.

Fotball med gutta

På fotballbanen spiller Karoline nemlig sentral midtbane, og det ikke på et hvilket som helst lag. Hun er løpsmaskinen på guttelaget til Rollag og Veggli. Når gutta blir slitne mot slutten av en kamp, er det en lys hestehale som fortsatt holder koken.

Litt jentefotball blir det også innimellom da hun også er på kretslaget til Buskerud.

Karoline innrømmer at hun gjerne skulle hatt flere jenter å trene med. Det nærmeste hun kommer utenom kretslaget i fotball, er mamma Kjersti, og på spørsmål om mor holder følge kommer svaret:

- Jeg løper vel fra mamma, men pappa holder følge med meg.

Enn så lenge. Og dessuten så liker Karoline å trene med gutta, selv om den sosiale biten som ofte kommer med flere jenter, er noe hun av og til savner.

Foreldrene må bremse

Hvordan trener så en ambisiøs 15-åring som drømmer om å komme på landslaget i langrenn, dersom det ikke blir fotball hun skal satse på? For det vet hun ikke ennå. Det Karoline derimot vet, er at hun vil satse på noe.

- Det blir stort sett trening hver dag. Vi har to fotballtreninger og en skitrening i uka, pluss en fotballkamp.  

Og ikke sjelden blir det to økter daglig. Ungjenta er så ivrig at pappa Sigurd må holde henne igjen.

- Det hender at pappa sier til meg at jeg må roe meg ned og at jeg ikke får lov til å gjøre så mye på en dag, utdyper hun.

Som for så mange andre idrettsungdommer er foreldrene viktige støttespillere. Mor og far Simpson-Larsen er henholdsvis skitrener og fotballtrener. Mor Kjersti smører ski, mens far Sigurd blåser i fløyta og lærer bort fotballtriks. De er support, og de er heiagjeng. De fyller opp bilen med sportsutstyr og barn, og de er med ungene ut på tur og trening. Også familiens yngste medlemmer på 8 og 14 spiller fotball og er med som heiagjeng når storesøster går på ski eller løper.

«Mini-Johaug»

Og apropos ski, det er jo tross alt det hun egentlig driver med, ved siden av fotballen. Kapasiteten er det lite å si på, og naturlig nok er det i tøffe løyper med harde bakker at Rollag-jenta trives aller best.

De siste årene har hun hatt god framgang, selv om det fortsatt gjenstår en del på det styrkemessige og i lettere terreng. Skøyting er favoritten, og en 24. plass fra Ungdommens Holmenkollrenn for to år siden er det beste resultatet på landsbasis. Sist vinter måtte Karoline stå over Hovedlandsrennet. Men i år satser lysluggen, som kan minne litt om Therese Johaug, på å få med seg hederlige plasseringer derifra. Skal vi tro henne selv, er forspranget til de beste i klassen betydelig mindre enn tidligere.

Det blir spennende å følge Karoline Simpson-Larsen videre, både med og uten ball, med og uten ski på beina. For foreløpig er det i løping at hun virkelig har vist seg fram, men muligens er det de miljømessige forutsetningene som gjør at vi ennå har til gode å nyte løpssteget på tartandekke. Hjemme i Rollag er det nemlig kun en grusbane, og nærmeste friidrettsbane ligger på Kongsberg.

Og om hun skal satse mer løping i framtida?

- Mange har sagt at jeg bør prøve meg på baneløp. Det kommer jeg nok til å gjøre også.

Så får vi se om løpssteget er like lett, om konkurrentene kjenner seg like slitne, om tidene blir like imponerende som i motbakkene. For Karoline Sipmson-Larsen er utvilsomt et talent utenom det vanlige.