Marcialonga mitt favorittrenn
Innbyggerne i Val di Fiemme har et utrolig pågangsmot. At de klarte å arrangere Marcialonga 28. januar er et under. Den lille villsnøen som fantes, kom onsdagen før rennet. Tidligere hadde snøkanonene stått på for fullt. 10.000 kubikkmeter kunstsnø var fordelt langs løypa. Alle var fornøyde, unntatt værgudene. De lyste Marcialonga i band og åpnet slusene. Regnet fosset ned og snøen forsvant i strie strømmer. Faren for avlysning var stor, slik det skjedde med årets Dolomitenlauf. Men de fromme italienerne ba til gud. Og ble hørt. Kuldegradene vendte tilbake og snøkanonene kunne settes i gang. Men det ville ikke bli nok snø til 70 km. Derfor ble løypa i første omgang kortet ned til 50 km. Senere ble den forlenget til 57 km. Det innebar at de første 13 kilometrene ble kuttet ut. Dermed ble det færre oppoverbakker.
Glade og fornøyde stilte Bjørn Berglund, Kristian Løvenskiold og jeg opp på Gardermoen onsdag 24. januar. Bare for å få vite at vårt fly var innstilt på grunn av snøvær i München. Dermed måtte vi reise via København og kom frem to timer etter planen. På det siste flyet klarte Bjørn å overtale vår danske flyvertinne til å gi oss hver vår miniflaske med konjakk. Bjørn fortalte at de skulle fortæres etter Marcialonga. Det syntes flyvertinnen ble en stusselig feiring. Dermed fikk vi ytterligere to flasker hver. Danskene fornekter seg ikke.
I München klarerte vi ut leiebilen, en Opel Vectra stasjonsvogn. Vi betalte 108 ekstra for vinterdekk. Det var vi glade for. Motorveien var snø- og islagt. Mange kjørte med sommerdekk. Derfor gikk det sakte i rushtrafikken ut fra storbyen. Kl. 22.30 var vi vel fremme ved Hotell Los Andes i Castello, 3 km. fra Cavalese. Jeg bemerket til mannen i resepsjonen at han snakket glimrende engelsk. Han svarte da at han var født i England og nylig hadde kommet over fra Glasgow, der han hadde bodd i 19 år. Så den var jeg heldig med.
Han serverte oss et skikkelig aftensmåltid med suppe, brød og øl. Kristian og jeg installerte oss i et rommelig dobbeltværelse, mens Bjørn fikk enerom. Prisen: 60 (ca kr. 490) pr.døgn inklusive frokost og middag. Middagen startet med å forsyne seg fra et fyldig salatbord. Deretter kunne vi velge mellom 3 forretter, 3 hovedretter og 3 desserter. Her var det ingen som gikk sultne fra bordet. Torsdag ble hotellet fylt med norske gjester, de fleste storløpere.
Deriblant Knut Kvernerud, (Kverna), som hadde med seg sin Marit. De ga oss nyttige smøretips.
Etter et kort besøk i sportsbutikken til den gamle storløper Franco Nones, dro vi rett til fjells. Til Passo Lavaze, 1.800 meter over havet. Der koste vi oss både torsdag og fredag i nypreparerte løyper. På silkeføre. Den perfekte oppladning til langrennet.
På renndagen fantes det ikke en sky på himmelen. Vekkeruret ringte kl. 05.15. Jeg våknet potte tett i hode og hals. Under sterk tvil bestemte jeg for å gå. Jeg hadde jo reist langt og satset mye penger på turen. Vi kom oss på bussen, som gikk kl. 06.30. Rett til startstedet. Der var det allerede et yrende liv, tross de mange kuldegradene. Heldigvis var det flotte spor å varme opp i. Værmeldingen hadde spådd langt mildere temperatur. Derfor satset jeg på klisterski med grovstruktur. Isklister i bånn, blå extra oppå og VR 45 på toppen. Det ga bra feste helt til den siste bakken. Men gliden kunne ha vært bedre. De fleste av eliteløperne la opp til et rent stakeløp og satset på glider under hele skien. Da gjaldt det å ha nok krefter igjen til å komme seg opp den siste, meget tøffe motbakken.
2
Som alt annet var starten meget velorganisert. Vi sto i båser, 500 i hver, slapp inn i startfeltet i små puljer fra kl. 08.50, tok på oss skiene, ble registrert og satte av gårde. Jeg hadde startnr. 1130 og opplevde køgåing. En mann manglet, da hans pulje føyk av sted. Kverna. Han fikk plutselige og sterke mageproblemer inne i startbåsen. For å unngå eksplosjon, hoppet han over gjerdet, fikk ned buksa og satte seg på huk bak nærmeste tre. Som nødproviant hadde han i lommen et par brødskiver, pakket inn i servietter. Skivene ble liggende igjen, mens serviettene gjorde nytten. Så var det bare å få på seg skiene og dra av gårde. Starttiden ble registrert, da han passerte startstreken. Knut befant seg da i en senere pulje. Men det gjorde ingen ting for sluttiden. Den var så god at han vant klasse 60 69 år suverent.
Med meg gikk det bedre enn fryktet. Det var mye staking og få oppoverbakker. Det gjorde at pulsen holdt seg på et relativt lavt nivå. Ble den høy, fikk jeg store problemer med å puste. På grunn av slim. Det ga seg særlig utslag i den lange bakken opp mot mål i Cavalese. Men atmosfæren i løpet var fantastisk. Rikelig med snø over alt., selv i landsbygatene. Strålende vær og føre, mange entusiastiske tilskuere og prikkfritt arrangement. Noen kjente så jeg underveis. En av dem ropte: Hei, Jon, da han passerte etter ca. 10 km.. Det var Steinar Bjørnstad. Ryggen hans forsvant fort i den slake utforkjøringen. Som vanlig stoppet jeg på Tokos smørestasjon i bunnen av den siste bakken. Selv om det var tre mann foran meg i køen, var et klisterlag helt nødvendig. Det var ikke bortkastet tid. Halsproblemene gjorde at oppstigningen tok lengre tid enn vanlig. Derfor var det deilig å høre speakerens stemme på oppløpet. Han var like entusiastisk for hver av de ca. 5.000 løperne som passerte mål. Sistemann ble det gjort ekstra stas på. Da han ankom ca. kl. 18.30, ble han møtt av et fantastisk fyrverkeri som varte i flere minutter. I tillegg ble det blomster og bilde i lokalavisene.
Etter målgang traff jeg Ole Aalen. Han slo meg med bare 1 ½ minutt. Langt mindre enn vanlig. Det hadde sin forklaring. Han hadde vært så uheldig å brekke skiene i døra på bussen.
Heldigvis fikk han låne et par av en meget sprek dame. Hun hadde hatt med seg to velpreparerte par. Men skiene var i mykeste laget for Ole. Ut fra forutsetningene var jeg fornøyd. Nr. 1180 totalt og nr. 61 av 530 fullførende i klasse 60 69 år.
Totalvinner av løpet ble Jerry Ahlin, som tok fjorårsvinneren Jørgen Aukland i spurten. Det var en fortjent revansje for svensken, som ble nr. 2 i fjorårets Vasalopp etter å ha blitt slått på målstreken. Beste dame ble ikke uventet Hilde G. Pedersen. Så vidt jeg kunne se, ble Espen Eide beste politi og Inge Ugland OPILs ener.
Av resultatlisten har jeg sakset følgende:
1. Jerry Ahlin 2.07.17
2. Jørgen Aukland 2.07.23
56. Erling Jevne 2.19.35
87. Hilde G. Pedersen 2.25.00
126. Espen Eide 2.28.46 (Beste politi)
282. Knut Kvernerud 2.38.54 (Beste mann 60 69 år)
358. Bjørn Arvnes 2.44.04
463 Torkel Lappegård 2.49.18
543 Inge Ugland 2.52.55 (Beste fra OPIL)
3
995 Jon-Erik Naalsund 3.08.33
1008 Sven-Anton Bunæs 3.08.53
1065 Ola Svenneby 3.10.45
1075 Steinar Bjørnstad 3.11.00
1136 Ole Aalen 3.13.05
1180 Jon Fodstad 3.14.46
1218 Bjørn Berglund 3.16.08
1299 Birger Ledang 3.18.56
1382 Calle Aamodt 3.21.29 (Oslo Sportslager)
1442 Jorunn Thorstensen 3.24.14 (Beste kvinne 60 69 år)
1500 Øystein Mæland 3.26.28
1591 Gro Berger Lappegård 3.29.54
1698 Kristian Løvenskiold 3.33.32
1934 Dag Lindbäck-Larsen 3.41.19
1938 Tormod Brenna 3.41.28
1972 Jann Pettersen 3.42.43
2359 Gudmund Olsen 3.56.00
2418 Kjell Lie 3.58.10
2622 Elin Naalsund 4.04.55
2921 Jørgen Kvaale 4.18.24
Lørdagen før rennet hadde vi et uhell med bilen. Det resulterte i at grillen, størfangeren og høyre forskjerm med lykter falt av. Heldigvis var bilen fortsatt i kjørbar stand. Mandag morgen kjørte vi til Bolzano for å bytte den inn i en ny. Etter lang parlamentering kom leiebilfirmaet med en bil. En Fiat av minste type. Vi tre fikk knapt nok plass. Bagasje og ski måtte i så fall stå igjen. Ville vi ha større bil, måtte vi dra til Verona, 15 mil i retning Milano.
Vi skulle motsatt vei og takket nei til tilbudet. Den planlagte dagsturen til Seiser Alm måtte skrinlegges. I stedet satte vi kursen mot Innsbruck. Med et lønnlig håp om at ingen politi patruljerte motorveien. Jeg var lite lysten på å bruke mye av den fine dagen til å stoppe i Innsbruck. Derfor kjørte vi rett til hotellet vi hadde bestilt i Seefeld. Det var lurt. For heller ikke i Innsbruck hadde utleiefirmaet annet enn små biler.
Jeg hadde vært i Seefeld en gang før, som tilskuer under vinterolympiaden i 1964. Det var artig å komme tilbake. Seefeld er en typisk turistby, nydelig beliggende mellom høye fjell.
Byen har ca. 2.000 innbyggere og 8.000 hotellsenger. Derfor var det katastrofalt at den var fri for snø helt til 24. januar. Som i Castello var vi utrolig heldige med hotellet. Det het Hotel Seelos og lå på en høyde ikke langt fra langrennstadion. Kristian og jeg fikk en suite med egen stue og balkong. Samt separat WC og bad med dusj og badekar. Pluss en bred dobbeltseng av det luksuriøse slaget. Det minnet om en brudesuite. Akkurat da skulle jeg gjerne ha skiftet ut Kristian med Grethe. Utsikten var formidabel. Det var ikke prisen 112, (ca. kr. 900,-) pr. døgn i helpensjon. Bjørn betalte det samme for sitt store dobbeltværelse.
Tirsdag gikk vi til langrennsarenaen og prøvde skiene. Vi startet med å teste ut en skogsløype.
Men der var for lite snø. Derfor gikk vi mange runder i en relativt flat rundløype på 3 km. Sammen med andre i alle kategorier. Fra den rene nybegynner til spesialistene på skøyteski.
Det var en artig og sosial opplevelse. Det gjorde at Bjørn ga seg tidlig med skigåingen og satte seg på en benk for å se på folket.
4
Onsdag satte vi kursen mot München via Garmisch-Partenkirchen. Vi dumpet inn i en politikontroll. Men det var like før flyplassen. Selvfølgelig ble vi vinket inn. Politimannen bemerket at den bilen kunne vi ikke kjøre videre med. Han ble lettere sjokkert, da Bjørn, som satt ved rattet, fortalte at uhellet skjedde i Italia. Politimannen var av den greie sorten. Siden vi hadde kjørt så langt, kunne vi like godt kjøre de par kilometrene til flyplassen. Uten noen form for bot eller advarsel. Utleiefirmaet tok vel i mot oss. De var informert på forhånd. Jeg, som ansvarlig leietaker, måtte senere ut med 750 i egenandel. Men fordi vi hadde betalt kr. 305,- i forsikring, får jeg tilbake beløpet.
For meg er Marcialonga årets store skibegivenhet. Den overgår langt Holmenkollmarsjen og Birkebeinerrennet. Det synes også andre nordmenn. Vi var 1.250 av vel 5.000 deltakere. Årets renn var for oss en så stor opplevelse at vi allerede har bestilt plass på Hotel Los Andes for neste år. Det blir mitt 5. renn, det fjerde på rad.
Jon Fodstad.
Glade og fornøyde stilte Bjørn Berglund, Kristian Løvenskiold og jeg opp på Gardermoen onsdag 24. januar. Bare for å få vite at vårt fly var innstilt på grunn av snøvær i München. Dermed måtte vi reise via København og kom frem to timer etter planen. På det siste flyet klarte Bjørn å overtale vår danske flyvertinne til å gi oss hver vår miniflaske med konjakk. Bjørn fortalte at de skulle fortæres etter Marcialonga. Det syntes flyvertinnen ble en stusselig feiring. Dermed fikk vi ytterligere to flasker hver. Danskene fornekter seg ikke.
I München klarerte vi ut leiebilen, en Opel Vectra stasjonsvogn. Vi betalte 108 ekstra for vinterdekk. Det var vi glade for. Motorveien var snø- og islagt. Mange kjørte med sommerdekk. Derfor gikk det sakte i rushtrafikken ut fra storbyen. Kl. 22.30 var vi vel fremme ved Hotell Los Andes i Castello, 3 km. fra Cavalese. Jeg bemerket til mannen i resepsjonen at han snakket glimrende engelsk. Han svarte da at han var født i England og nylig hadde kommet over fra Glasgow, der han hadde bodd i 19 år. Så den var jeg heldig med.
Han serverte oss et skikkelig aftensmåltid med suppe, brød og øl. Kristian og jeg installerte oss i et rommelig dobbeltværelse, mens Bjørn fikk enerom. Prisen: 60 (ca kr. 490) pr.døgn inklusive frokost og middag. Middagen startet med å forsyne seg fra et fyldig salatbord. Deretter kunne vi velge mellom 3 forretter, 3 hovedretter og 3 desserter. Her var det ingen som gikk sultne fra bordet. Torsdag ble hotellet fylt med norske gjester, de fleste storløpere.
Deriblant Knut Kvernerud, (Kverna), som hadde med seg sin Marit. De ga oss nyttige smøretips.
Etter et kort besøk i sportsbutikken til den gamle storløper Franco Nones, dro vi rett til fjells. Til Passo Lavaze, 1.800 meter over havet. Der koste vi oss både torsdag og fredag i nypreparerte løyper. På silkeføre. Den perfekte oppladning til langrennet.
På renndagen fantes det ikke en sky på himmelen. Vekkeruret ringte kl. 05.15. Jeg våknet potte tett i hode og hals. Under sterk tvil bestemte jeg for å gå. Jeg hadde jo reist langt og satset mye penger på turen. Vi kom oss på bussen, som gikk kl. 06.30. Rett til startstedet. Der var det allerede et yrende liv, tross de mange kuldegradene. Heldigvis var det flotte spor å varme opp i. Værmeldingen hadde spådd langt mildere temperatur. Derfor satset jeg på klisterski med grovstruktur. Isklister i bånn, blå extra oppå og VR 45 på toppen. Det ga bra feste helt til den siste bakken. Men gliden kunne ha vært bedre. De fleste av eliteløperne la opp til et rent stakeløp og satset på glider under hele skien. Da gjaldt det å ha nok krefter igjen til å komme seg opp den siste, meget tøffe motbakken.
2
Som alt annet var starten meget velorganisert. Vi sto i båser, 500 i hver, slapp inn i startfeltet i små puljer fra kl. 08.50, tok på oss skiene, ble registrert og satte av gårde. Jeg hadde startnr. 1130 og opplevde køgåing. En mann manglet, da hans pulje føyk av sted. Kverna. Han fikk plutselige og sterke mageproblemer inne i startbåsen. For å unngå eksplosjon, hoppet han over gjerdet, fikk ned buksa og satte seg på huk bak nærmeste tre. Som nødproviant hadde han i lommen et par brødskiver, pakket inn i servietter. Skivene ble liggende igjen, mens serviettene gjorde nytten. Så var det bare å få på seg skiene og dra av gårde. Starttiden ble registrert, da han passerte startstreken. Knut befant seg da i en senere pulje. Men det gjorde ingen ting for sluttiden. Den var så god at han vant klasse 60 69 år suverent.
Med meg gikk det bedre enn fryktet. Det var mye staking og få oppoverbakker. Det gjorde at pulsen holdt seg på et relativt lavt nivå. Ble den høy, fikk jeg store problemer med å puste. På grunn av slim. Det ga seg særlig utslag i den lange bakken opp mot mål i Cavalese. Men atmosfæren i løpet var fantastisk. Rikelig med snø over alt., selv i landsbygatene. Strålende vær og føre, mange entusiastiske tilskuere og prikkfritt arrangement. Noen kjente så jeg underveis. En av dem ropte: Hei, Jon, da han passerte etter ca. 10 km.. Det var Steinar Bjørnstad. Ryggen hans forsvant fort i den slake utforkjøringen. Som vanlig stoppet jeg på Tokos smørestasjon i bunnen av den siste bakken. Selv om det var tre mann foran meg i køen, var et klisterlag helt nødvendig. Det var ikke bortkastet tid. Halsproblemene gjorde at oppstigningen tok lengre tid enn vanlig. Derfor var det deilig å høre speakerens stemme på oppløpet. Han var like entusiastisk for hver av de ca. 5.000 løperne som passerte mål. Sistemann ble det gjort ekstra stas på. Da han ankom ca. kl. 18.30, ble han møtt av et fantastisk fyrverkeri som varte i flere minutter. I tillegg ble det blomster og bilde i lokalavisene.
Etter målgang traff jeg Ole Aalen. Han slo meg med bare 1 ½ minutt. Langt mindre enn vanlig. Det hadde sin forklaring. Han hadde vært så uheldig å brekke skiene i døra på bussen.
Heldigvis fikk han låne et par av en meget sprek dame. Hun hadde hatt med seg to velpreparerte par. Men skiene var i mykeste laget for Ole. Ut fra forutsetningene var jeg fornøyd. Nr. 1180 totalt og nr. 61 av 530 fullførende i klasse 60 69 år.
Totalvinner av løpet ble Jerry Ahlin, som tok fjorårsvinneren Jørgen Aukland i spurten. Det var en fortjent revansje for svensken, som ble nr. 2 i fjorårets Vasalopp etter å ha blitt slått på målstreken. Beste dame ble ikke uventet Hilde G. Pedersen. Så vidt jeg kunne se, ble Espen Eide beste politi og Inge Ugland OPILs ener.
Av resultatlisten har jeg sakset følgende:
1. Jerry Ahlin 2.07.17
2. Jørgen Aukland 2.07.23
56. Erling Jevne 2.19.35
87. Hilde G. Pedersen 2.25.00
126. Espen Eide 2.28.46 (Beste politi)
282. Knut Kvernerud 2.38.54 (Beste mann 60 69 år)
358. Bjørn Arvnes 2.44.04
463 Torkel Lappegård 2.49.18
543 Inge Ugland 2.52.55 (Beste fra OPIL)
3
995 Jon-Erik Naalsund 3.08.33
1008 Sven-Anton Bunæs 3.08.53
1065 Ola Svenneby 3.10.45
1075 Steinar Bjørnstad 3.11.00
1136 Ole Aalen 3.13.05
1180 Jon Fodstad 3.14.46
1218 Bjørn Berglund 3.16.08
1299 Birger Ledang 3.18.56
1382 Calle Aamodt 3.21.29 (Oslo Sportslager)
1442 Jorunn Thorstensen 3.24.14 (Beste kvinne 60 69 år)
1500 Øystein Mæland 3.26.28
1591 Gro Berger Lappegård 3.29.54
1698 Kristian Løvenskiold 3.33.32
1934 Dag Lindbäck-Larsen 3.41.19
1938 Tormod Brenna 3.41.28
1972 Jann Pettersen 3.42.43
2359 Gudmund Olsen 3.56.00
2418 Kjell Lie 3.58.10
2622 Elin Naalsund 4.04.55
2921 Jørgen Kvaale 4.18.24
Lørdagen før rennet hadde vi et uhell med bilen. Det resulterte i at grillen, størfangeren og høyre forskjerm med lykter falt av. Heldigvis var bilen fortsatt i kjørbar stand. Mandag morgen kjørte vi til Bolzano for å bytte den inn i en ny. Etter lang parlamentering kom leiebilfirmaet med en bil. En Fiat av minste type. Vi tre fikk knapt nok plass. Bagasje og ski måtte i så fall stå igjen. Ville vi ha større bil, måtte vi dra til Verona, 15 mil i retning Milano.
Vi skulle motsatt vei og takket nei til tilbudet. Den planlagte dagsturen til Seiser Alm måtte skrinlegges. I stedet satte vi kursen mot Innsbruck. Med et lønnlig håp om at ingen politi patruljerte motorveien. Jeg var lite lysten på å bruke mye av den fine dagen til å stoppe i Innsbruck. Derfor kjørte vi rett til hotellet vi hadde bestilt i Seefeld. Det var lurt. For heller ikke i Innsbruck hadde utleiefirmaet annet enn små biler.
Jeg hadde vært i Seefeld en gang før, som tilskuer under vinterolympiaden i 1964. Det var artig å komme tilbake. Seefeld er en typisk turistby, nydelig beliggende mellom høye fjell.
Byen har ca. 2.000 innbyggere og 8.000 hotellsenger. Derfor var det katastrofalt at den var fri for snø helt til 24. januar. Som i Castello var vi utrolig heldige med hotellet. Det het Hotel Seelos og lå på en høyde ikke langt fra langrennstadion. Kristian og jeg fikk en suite med egen stue og balkong. Samt separat WC og bad med dusj og badekar. Pluss en bred dobbeltseng av det luksuriøse slaget. Det minnet om en brudesuite. Akkurat da skulle jeg gjerne ha skiftet ut Kristian med Grethe. Utsikten var formidabel. Det var ikke prisen 112, (ca. kr. 900,-) pr. døgn i helpensjon. Bjørn betalte det samme for sitt store dobbeltværelse.
Tirsdag gikk vi til langrennsarenaen og prøvde skiene. Vi startet med å teste ut en skogsløype.
Men der var for lite snø. Derfor gikk vi mange runder i en relativt flat rundløype på 3 km. Sammen med andre i alle kategorier. Fra den rene nybegynner til spesialistene på skøyteski.
Det var en artig og sosial opplevelse. Det gjorde at Bjørn ga seg tidlig med skigåingen og satte seg på en benk for å se på folket.
4
Onsdag satte vi kursen mot München via Garmisch-Partenkirchen. Vi dumpet inn i en politikontroll. Men det var like før flyplassen. Selvfølgelig ble vi vinket inn. Politimannen bemerket at den bilen kunne vi ikke kjøre videre med. Han ble lettere sjokkert, da Bjørn, som satt ved rattet, fortalte at uhellet skjedde i Italia. Politimannen var av den greie sorten. Siden vi hadde kjørt så langt, kunne vi like godt kjøre de par kilometrene til flyplassen. Uten noen form for bot eller advarsel. Utleiefirmaet tok vel i mot oss. De var informert på forhånd. Jeg, som ansvarlig leietaker, måtte senere ut med 750 i egenandel. Men fordi vi hadde betalt kr. 305,- i forsikring, får jeg tilbake beløpet.
For meg er Marcialonga årets store skibegivenhet. Den overgår langt Holmenkollmarsjen og Birkebeinerrennet. Det synes også andre nordmenn. Vi var 1.250 av vel 5.000 deltakere. Årets renn var for oss en så stor opplevelse at vi allerede har bestilt plass på Hotel Los Andes for neste år. Det blir mitt 5. renn, det fjerde på rad.
Jon Fodstad.
Siste medlemssaker
Annonse