De fleste syntes nok en triahlon i seg selv kan være i overkant mye. Ikke minst en Ironmandistanse som besteår av 3800m svøm, 180km sykling og avsluttes med 42 km løp, like lang som feks denne helgens Norseman. Hvor konkurransen går fra Eidfjord til Gaustadtoppen, 225km langt. Men det finnes større utfordringer for dem som leter. Nermere bestemt trippel ultra triahlon i Lensahn i tyskland. Her skal deltakerne svømme 11,4 km, så skal de sykle 540 km, for så å avslutte med å løpe 126,6 km (?). Ja du hørte riktig, og dette skal gjennomføres i ett.
Vinneren av konkurransen brukte imponerende 34 timer og 49 min. Marie kom inn på en totalt 36. plass med tiden 54 timer og 41 min. Hun fullførte som tidenes yngste kvinnelige deltaker noensinne.
Marie Veslastaul løp også på natta. Godt humør er ikke dumt å ha med da.
Foto: Team Veslestaul.
Link til hjemmesiden med komplette resultater finner du her:www.triathlonlensahn.de
Vi har vært så heldige å få Marie's egne ord og skildring fra konkurransen.
Du kan lese om hennes opplevelse under.
Endelig i mål, etter 54 timer, over to sammenhengende døgn har gått
siden hun startet på svømmingen. Foto: Team Veslestaul.
Marie i gang på sykkel, varmt og godt.
Foto: tema Veslestaul
Les Marie's historie:
Der finnes ingen grenser for hva et menneske kan gjøre. Vi har i årevis krysset polene, krysset Alaskas villmark og Afrikas ørkener, løpt sendebud i kryssild, krysset kontinenter og klatret de høyeste topper. Der finnes ingen grenser for hvor langt vi kan gå. Jeg har aldri testet hvor langt jeg kan gå. Hvor langt er det mulig å få kroppen min til å ta et seg fram foran det andre, og repetere…
Distansene hadde jeg lest om våren 2006. Trippel Ultra Triathlon i Lensahn stod det med store røde bokstaver på et magasin når jeg sto i kø på et kjøpesenter, på en treningsleir i Danmark. Temaet var jo allerede ironmandistansen, og hvor ”galsklig” det var å gjøre slike konkurranser som Norseman og Ironman Lanzarote. Jeg brukte ikke mye energi på å fortelle at jeg hadde gjort begge, allerede. Jeg var jo nybegynner siden jeg bare hadde holdt på med triathlon siden sensommeren 2005 – og da startet med Norseman…
I løpet av 8 år blir der historier og minner om oppturer og nedturer, der jeg som en av mine aller sterkeste prestasjoner fullførte Norseman 3,5mnd gravid… Er kanskje ikke å anbefale. Men jeg syns det er godt bilde på viljestyrke. Jeg kjemper ikke imot naturen, jeg prøver etter beste evne å jobbe sammen med den. Etter ti fullførte ironmandistanser bestemmer jeg meg for at etter min 15. skal jeg feire med å gjennomføre trippel.
Jeg forteller ikke om drømmen til noen. Bekymret for at de fleste vil gjøre en innsats i å få meg til å velge bort drømmen, i frykt og bekymring for at jeg nå skal gape for høyt. I løpet av våren lekker jeg ut planen min, i noen sammenhenger, bare for å gjøre det virkelig for meg selv. Det skal ikke lenger bare være en drøm. Distansen er 11,4km svømming i 50meters basseng. Syklinga er 540km i en runde på 4,82km. Løpinga er 126,6km i runder på 1,3187km. Er det mulig å ta det inn over seg. Foreldrene mine er de siste som får vite hva jeg egentlig skal være med på. De får en sms når jeg er på vei til Tyskland, der jeg ber om at de støtter og heier på meg, og ikke klandrer meg for valget jeg har tatt!
Hvor stor drømmen min egentlig er har jeg selvsagt valgt å ikke legge vekt på. Jeg skal ta runde for runde. Alle vil alltid være i stand til å ta en runde til, uansett om det er 50meter i bassenget, 4, 8 km sykling eller 1,3 km løping. Det er lett å bli vippet litt av pinnen når jeg kjenner på stemningen i Lensahn. Dette er STORT. Det er verdensmesterskap, og distansene er urimelig lange. Å tviholde på min egen tanke om runde for runde er selvsagt litt krevende, når det blir snakk om de andre deltakernes erfaringer, merittlister og hevede øyebryn når jeg forteller at jeg går rett fra ”enkel” ironman til trippel – og elegant hopper over dobbel. Et veldig uvanlig trekk i ultramiljøet… ”Jeg liker ikke å være normal”, slenger jeg kjekt tilbake, når det etter hvert blir litt mange kommentarer på mitt uvanlige valg. Inne i meg er det kaos, men den sterkeste tanken er selvsagt ”JEG SKAL VISE DE!”
I soveposen natt til fredag vet jeg at det kan bli to døgn til neste gang jeg legger meg, at det kan gå 60 timer til neste gang jeg kan legge meg strak ut for å sove. Ikke helt lett å roe ned med de tankene kvernende rundt og rundt… Jeg sover veldig urolig, men hører kun stillhet utenfor lavvoen. Ultrafolk er rolige typer. Lite stress og høye skuldre, men jeg blir litt lettet når jeg ser andre som også trenger en ekstra tur på do, tidlig fredags morgen. Klokken 0600 våkner leiren til liv. Det er tid for frokost. Havregrøten vokser i munnen, og magen velter seg. Det skal bli så godt å komme i gang. Bare ta til på alt sammen.
I bane 6, banen som skal bruke 4timer og 30 minutter på svømmingen, der er jeg. Det er jeg glad for. Jeg skal svømme så rolig at jeg kjeder meg. Og det gjør jeg. Det går så sakte at jeg ofte kan ”opp” å svømme bryst. Før jeg vet ordet av det har jeg svømt opp på ryggen til han eller hun framom meg. En herlig følelse. Jeg er sterk. Siden det går så sakte, tenker jeg at jeg endelig kan trene crawl teknikk. Beina bare henger bak der, og jeg tar runde for runde. Siden jeg har mange timer til å tenke egne tanker i bassenget har jeg planlagt at jeg skal bruke tida til å planlegge neste skoleår. Jeg skal være musikklærer (!!!) og har bestemt meg for å bruke tiden i bassenget til å lage årsplanen. Fantastisk. Tror det kommende året blir det beste året i musikk, for 4.klasse! J
Etter 4 timer og 37 minutter kan jeg endelig juble. Supportene mine Gjertrud Sandland og Anne Jupskås har allerede jublet høylytt 114 ganger, og det er tid for å ta helt av. Min aller lengste svømmeetappe noen gang er over. Jeg går i dusjen, dusjer vekk svømmeetappen, og later som om jeg nå akkurat har våknet. Det er ny dag og nye muligheter. Kaffekopp og litt havresuppe er god start på dagen. Tørt tøy og klar for sykkelsete. Livet smiler. Og jeg smiler.
Mitt bilde av syklingen fram til 370kilometer er at jeg smiler. Jeg tisser bak busskuret ved vending hver runde, jeg svetter ikke, det er 32 varmegrader, jeg drikker og spiser, og syns at livet er herlig. Vinden er min venn, jeg lar meg dytte der jeg kan, og krøller meg sammen der det er nødvendig. Litt brått blir hodet virkelig mørkt og rullgardina går ned. Plutselig kjenner jeg alt. Kroppen hyler, ledda verker, kneet jeg er så bekymret for knirker veldig, jeg er veldig frustrert over alle tissepausene. Magen hater meg, jeg kaster opp og halsen brenner. Alle tunge tanker kommer som kastet på meg. Jeg har fremdeles over en ironmandistanse igjen, bare på syklingen, og deretter venter TRE marathon på meg. Livet er kjipt. Jeg hulkgråter, alt kjipt må ut. Dette har supportene mine ventet på, punktet må komme, og de har planen klar. Vi har snakket om dette. Både Anne og Gjertrud vet hva de må si, for å jage vekk ”gi opp tanker”! ”Dette har du trent for så lenge” ”Du skal vise de” ”Kroppen spiller deg et puss, den ønsker å hvile, men dette var du klar over…”
Heldigvis er dette ultramiljøet en eneste stor familie. Og brått er jeg omringet av deltakere og deres supportere som vil se meg på beina igjen. En danske, Jonny, som blir min høyre hånd resten av turen kommer med himmelsk pasta. En spanjol spør om jeg vil ha mirakelmedisin – jeg takker JA. To minutter senere har jeg et glass supervann, som smaker ”høgg”. Etter 20 minutter er smertene og alt det mørke er som blåst bort, jeg oppe igjen. Vi restarter. Later som om det er ny dag. Kroppen er smertefri, tankene er lyse. Det er kun 180 kilometer sykling. Dette kan jeg, her har jeg vært mange ganger før. Jeg setter ingen ny rekord, det går sakte men sikkert. Maten glir ned og jeg kan på nytt smile, og juble for hver runde jeg kommer nærmere ”målet”. Jeg er god på å juble for de små sikre stega, og flere og flere jubler sammen med meg. Det liker jeg! Etter nær 25 timer på sykkelen, kan jeg endelig strekke armene i været, juble og hoppe – jeg er ferdig med alle mine 112 runder, jeg skal ikke bruke sykkelen mer i ”hele år”. Ferdig! Hurra!!!
Hopper i joggeskoa. Bestemmer meg for å gå rakst, fordi det er for varmt for meg å løpe. Av erfaring vet jeg at magen, beina – alt slår seg vrang om jeg løper når det er over 30 grader. Så jeg går, jeg later som om jeg går tur med hunden, raskt og jevnt. Syns det går overraskende fint. Går 10 runder. Da blir jeg forferdelig trøtt. Sola steker, skyfri himmel, magen takler ikke kaffe eller redbull. Jeg må i dusjen. Vi er enige om at dusj er et bilde på ny dag, det er ny morgen, og vi omstarter. Vi snakker ikke om hva vi har gjort, det er en ”drøm”. Det som ligger foran er det vi skal ta tak i. Jeg skal ta tak i 86 runder der beina skal gå, et steg om gangen. Vi vet at dette kan ta 24 timer. Jeg føler meg langt bedre etter dusjen, nye klær og tapede kne.
Jeg er trøtt, på grunn av varmen, og gleder meg bare til snolnedgang. Tørr ikke legge meg, da det er som varmest, fordi jeg er redd for å ikke komme meg på beina igjen. Jeg har hørt at døgn to skal være tøff, jeg er klar til å ta imot. Jeg har bestemt meg, jeg skal angripe alt mørkt og natten skal være min! Jeg syns jeg er på det tøffeste på natt to. Selv om jeg går på do inntil tre ganger pr runde, lar jeg meg ikke vippe av pinnen. Jeg forteller meg selv hvor godt det er å gå på do, at jeg er heldig som trivs i mørkret og den svale lufta – som skremmer andre inn i teltene sine! Jeg går og går… Feirer maraton to engang frempå morgensiden, fremdeles i mørkret. Vill jubel og glede, bare 32 runder igjen, det skal jeg klare!
Frem til det gjenstår 19 runder, er jeg smilene og glad. Det går ikke fort, men det går jevnt. Jeg syns jeg takler kroppen, og kroppen takler presset jeg utsetter den for, på en strålende måte. Men så faller himmelen ned – bokstavlig talt. Torevær, lyn, regndusj – og gnagsåret som dekker hele lilletåa mi eksploderer. Verden ”raser sammen”. Supportteamet mitt, som har gjort en strålende jobb hele veien, har valgt å bytte leir i regnet. Når jeg bare har hvilt ut, forstår jeg hvorfor. Men etter 50 timer på beina, uten søvn, med kranglete mage, bein fulle av gnagsår, kranglete legg, sliten psyke, ja da er det klart for sammenbrudd nr to. Jeg finner ikke nye tørre joggesko, jeg vet ikke hvor gnagsårplasterene er, jeg trenger tørre klær, jeg trenger noen som kan komme på en god ide om hvordan jeg skal klare å gå på beina MED sko (jeg måtte ta en runde med sandaler, for å la gnagsårdekte bein få hvile litt) Jeg har regnet ut at jeg allerede har brukt 4 – FIRE timer av løpet mitt på do… Jeg trenger pappa! Gråtende ringer jeg hjem til pappa som har vært med meg på mine tøffeste turer, der jeg har gravd dypest, og allikevel kommet meg til mål. Jeg vet jeg skal klare det denne gangen også, jeg må bare få hyle ut all frustrasjon, utmattelse og tristhet, til noen som bare kan trøste, mens jeg går. Første runden bare gråter jeg ut alt trist, smått som stort. Neste runde later vi som vi går tur med hunden. Jeg går meg opp og tilbake til lyst på livet igjen. Der er ingen tvil om at jeg skal til mål, jeg måtte bare komme meg over knekken.
Når der gjenstrå 13 runder har jeg funnet tilbake til rytmen. Jeg har byttet sko, jeg har tatt på fingersokker som skiller alle tærne, og som gjør at ikke alle gnagsårene gnisser direkte mot hverandre. Jeg har tatt en ibux og paracet for å døyve smerten det er å sette beina i bakken – det funker. Tilbake med rett rygg, rask takt, til tider løping, kan jeg begynne å telle ned. Vill jubel hver gang jeg er en runde nærmere målet. Menneskene er tilbake i gatene etter regnet, jeg tar til meg all støtte, heiarop og dytt videre. De siste fem rundene løper jeg! ENDELIG, endelig, endelig er det min tur til å ta ”seiersrunden” med det norske flagget! Vet ikke, kan hende jeg brukte 30 minutter på den siste 1,3 kilometer lange runden – bare for å takke alle sammen, for støtten gjennom to døgn. Fantastiske mennesker som jublet hver gang jeg passerte, som stiller med mat, is og drikke, og som har gjort at dette har blitt min livs reise. En stor støttende familie!
Følelsen av å krysse mållinjen er ubeskrivelig. Glede, lettelse, all jobben tilbakelagt i løpet av de 54.44.06 timene uten søvn, alle treningstimene, all mental oppbygging gjort over år, bare på jakt etter akkurat dette – MÅL. Det er kort mellom latter og dans, til gråt. Jeg greide det. Min egoistiske drøm om å fullføre trippel ultra triathlon er nådd. Jeg er Norges første kvinne, og er verdens yngste kvinnelige fullfører. Premien er en svart trøye.
Mange ganger ble jeg imponert over hvor lett kroppen takler presset. Hvordan den egentlig sier ifra om hva behov som ikke blir dekt, og hvordan den hektisk prøver å reparere samtidig. Hvor langt kan jeg gå? Etter 55 timer hadde jeg et utall gnagsår, og en hoven legg. Hva er vel det? Nå vet jeg, jeg kan gå enda lengre… Hvor langt du kommer, er det du selv som bestemmer.
Her er link til Maries blogg:
Marieveslestaul.
