Jeg har sittet og sett gjennom artikler og bilder vi har i Kondis med henne. Mange av dem husker jeg godt selv fordi vi ofte løp de samme løpene. Marthe var en sånn person som gav av seg selv – alltid med et blidt ansikt og positive kommentarer – og så heiet hun alltid. Jeg fikk alltid noe positivt fra henne. 

Samtidig fikk jeg også se baksiden. De tankene som nok i dag er noe av grunnen til at hun ikke lenger er i blant oss. Og når jeg leser en del av den kommunikasjonen, blir jeg enda mer trist. 

Marthe var naturlig nok, i kraft av at hun var en veldig god utøver – ofte fulgt opp i Kondis. Både i bladet og på nettsiden. Hun stilte alltid opp, som regel smilende og egentlig veldig positiv selv om det ikke alltid gikk helt som hun ville. 

Hun var de senere år også en frivillig medarbeider for oss gjennom å skrive artikler for nettsiden. Samtidig har hun alltid snakket bra om Kondis og reklamert for oss. Som igjen viser hvor stort hjerte hun hadde. 

Marthe hadde utfordringer som kanskje stoppet henne fra å bli så god som hun egentlig hadde potensiale til å bli. Jeg håpet alltid at hun ville løse tingene. I dag virker dette litt dumt å si, all den tid hun ikke lenger er i blant oss. Og at dette for meg viser at et liv er viktigere enn prestasjonene. Og enda mer med tanke på at hun ikke ble mer enn 39 år. 

Som president i Kondis er jeg opptatt av løping og trening. Men at alt skal og bør skje på en riktig måte. Og siden jeg vet hvilke tanker Marthe ofte hadde, så blir det enda viktigere at vi setter dette med spiseforstyrrelser, og det å ha en trygghet i seg selv, på agendaen. Idrett skal være gøy – akkurat nå er det ikke så gøy for meg. 

Vi i Kondis har alltid satt pris på Marthe og hennes blide, positive og åpne vesen. Heldigvis har vi artiklene, bildene og enda mer til som vi kan minnes henne med. Men det er en fattig trøst. 

Personlig har jeg en stor klump i halsen når jeg skriver dette – kanskje fordi jeg selv har vært borti noe av det samme – og fordi hennes død har fått meg til å tenke enda mer på det. Jeg håper, både på mine egne og på Kondis sine vegne, at dette ikke blir glemt, men diskutert og løftet opp.

For Marthe hadde fortjent et langt og bra liv. 

Våre tanker går til hennes nærmeste som har mistet noe veldig verdifullt. Det har helt sikkert ikke vært lett hele tiden – men de har vært der. 

Hvil i fred, Marthe Katrine. 

Tim Bennett
President i Kondis