Hjemmeside :
Alle resultater :
Matterhorn Ultraks ble denne helgen arrangert for første gang. Totalt var det påmeldt over 1000 stk på de tre distansene: 16, 30 og 46 km. Og som en del av ultra sirkuset - "Sky runner world series" var arrangøren sikret de beste også. Dermed var Salomon sine frontløpere, Emelie Forsberg og Kilian Jornet, på plass.
For de var det 46 km, som var dagens hovedrett. En løype som gikk i en slags hestesko rundt selve Zermattm med et absolutt toppunkt på Gornergrat (3089 moh).
3600 høydemetre skulle forseres totalt.. Klokken 07.00 lørdag morgen gikk starten omtrent på kirketrappen midt i byen.
Matterhorn sett fra hotellrommet før start. Bedre stemningsbilde finnes nok ikke. FOTO : Silja Svanstrøm Amundsen
KONDIS STOD BAKERST I STARTFELTET
Norge hadde tre løpere til start på den lange distansen med ultrakometen Eirik Haugsnes i spissen. Benedicte Bakke og Kondis-presidenten stilte seg lenger bak i startfeltet. stemningen var god når de snaut 300 startende løp avgårde. Det skulle bli en tøff dag for noen og enhver.
Startfeltet. Fra v. Kilian Jornet, Eirik Haugsnes (blått) og Emelie Forsberg. FOTO: Silja Svanstrøm Amundsen
Temperaturen var 10 grader, vindstille og helt ypperlig løpevær. Og etter en snau km på asfalt, bar det inn i skogen. Stien i skogen var av det enkle og lettløpte slaget. Første toppunkt for dagen var Sunnegga (2288 moh) etter 5,9 km. Opp dit var det ca 700 hm. Vi løp i skogen oppover før et vakkert platå åpenbaret seg. Med morgensolen midt i mot var det postkortidyll.
Emelie Forsberg mot Sunnegga. FOTO: arrangør
Ti menn med KIlian i spissen kom samlet opp hit. Eirik Haugsnes var her nr. 10. Blant damene var Emelie Forsberg også der hun skulle være. Undertegnede brukte litt lenger tid og var allerede her drøye 15 minutter etter Kilian. Så jakten på Kilian Jornet kunne bare blåses av...
Herifra skulle det bare gå oppover mot Gornergrat. Feltet strakk seg oppover hele dalsiden. Terrenget ble åpent og jeg kunne se ganske så langt nedover lia. Været var fortsatt flott og vinden totalt fraværende. Stigningen opp mot Gornergrat gikk på fine stier, - veldig fine stier. Belønningen med å komme opp til Gornergrat var helt utrolig. Utsikten var akkurat så flott som forventet. Her var det også masse tilskuere, ikke så rart egentlig - for det går nemlig tog opp hit.
Favoritten var nr. 2 opp hit, side om side med han som skulle bli den verste konkurrenten, Luis Alberto Hernando. Blant damene hadde Emelie Forsberg rykket og var alene i front.
Veien opp mot Gornergrat. Som bildet viser var underlaget veldig bra. Mesteparten av traseen hadde denne typen underlag. FOTO: Tim Bennett
Luis Albert Hernando og Kilian Jornet mot Gornergrat. FOTO: Jordi Saragossa
Oppe på Gornergrat (3089 moh) med isbreen i bakgrunnen. Og som bildet viser - jeg var ikke spesielt sliten opp hit. FOTO: en ukjent kineser...
NEDOVER
Gornergrat var ca. 13,5 km ut i løpet. Nå skulle det løpes et godt stykke nedover. Den første biten var ikke veldig bratt og gikk langs togbanen på den ene siden og utsikt mot Matterhorn på den andre. Jeg følte at jeg var så nære Matterhorn at jeg nesten vurderte å heller "rusle" opp dit. I dette området var det ganske mange turgåere som alle heiet. Jeg følte meg fin og hadde en grei fart - en stund...
For så ble det brattere nedover og stien smalere. Underlaget var bra, med få innslag av røtter og denslags på stien som sikksakket seg nedover. Hele tiden så jeg neste matstasjon, Riffelalp, langt der nede. Vel nede på Riffelalp møttes alle de tre løypene, så her ble det en del flere løpere. Matstasjonen var av det bra slaget, og hadde alt man kunne ønske seg av vått og tørt. Jeg drakk te. Hvorfor vites ikke.
Så bar det bortover et stykke sammen med de som løp 30 km. Nå skiftet omgivelsene igjen og det ble mere krattskog og røtter. Og helt ut av det blå gikk det bare rett ned skråningen. Det var bratt og ulendt, men ikke lenger enn i 2 km, før det bar ut på en grusvei.
HENGEBROEN
Jeg hadde til min store skrekk fått med meg at en hengebro skulle passeres sånn ca. midtveis. Et skilt fortalte meg at vi nå straks var der. Det var forbudt å løpe over hengebroen. Jeg skjønte hvorfor når jeg var ute på den. For - med ganske mange på broen samtidig så gynget det ganske bra. Jeg bare grøsser ved tanken på hvordan det hadde vært ut på der hvis alle løp...
Hengebroen. Mannen foran meg ble en slags følgesvenn de neste 10 - 15 km. FOTO: Tim Bennett
Etter den mildt sagt tøffe broen, bar det nedover i lett terreng i en km før løypa tok en krapp venstresving, og neste stigning kunne starte.
Schwarzsee (2552 moh) var neste topppunkt. Opp dit var det snaue 5 km og 600 m stigning. Opp hit hadde Kilian fått 12 sekunder til Hernando. Emelie Forsberg var ikke truet. Mot denne toppen kom det jammen litt vind også. Og på toppen blåste det godt. Matterhorn var også hele tiden der, majestetisk og vakker. Jeg følte at jeg fikk sett Matterhorn fra alle sider liksom. Det ble etterhvert litt lenger mellom løperne, men trenden var den samme: Jeg gjorde det bra oppover, men ble sørgelig enkelt tatt igjen nedover. Og fra nå av ble nedoverløpingen tøffere og det ble brattere.
Men uansett hvor jeg løp, så dukket det alltid opp en restaurant. De kom med passe mellomrom. Det forteller meg at ganske mange er ute i fjellene her.
Vel nede på fra denne utforløpingen ble jeg for første gang ordentlig sliten. Beina ville ikke løpe. Det gjorde forsåvidt ingenting, for igjen gikk det oppover. Bratt oppover. Det å løpe var nesten umulig, så det ble rask gange. Her "tok" jeg fem løpere i et jafs - gående!
Hele tiden lå Matterhorn der. FOTO: Jordi Saragossa
SKREKK
Vel oppe på denne toppen ble det et langt strekk med løping på en sti bortover en skråning. Det var ganske bratt og langt ned på den ene siden. Men stien var fin og det var godt å kunne løpe ordentlig igjen. Jeg hadde nå vært ute i 6 timer og begynte å lengte mot mål. KIllian Jornet var for lengst i mål. Det samme var Emelie Forsberg. Begge vant selvsagt. Eirik Haugsnes ble nr. 9 og beste nordmann!
Jeg derimot var et godt stykke unna målet, og veldig nære ved en full stopp. For nå ble utforbakken virkelig ille. Jeg rundet et høydedrag og tittet rett ned en skråning av det verre slaget. Og skjønte egentlig ikke hvordan det var mulig å komme ned til det huset jeg så i bånn, bratt der nede.
Langt der nede var Trift, siste matstasjon.
Som bildet viser så var det veldig bratt. Stien gikk nedover på venstre side. Og for første gang i dag ble jeg faktisk redd. For stien ned var grusomt bratt. Jeg la meg nærmest på innerskjær i svingene. For meg med høydeskrekk ble dette ganske tøft. Og vel nede forbi det aller verste var jeg bare evig takknemlig for at jeg fortsatt var hel...
Værmeldingen hadde sagt at det skulle komme regn kl.1400. Kl. 13.57 kjente jeg første regndråpe. Jeg var nå kommet til Trift (2337 moh) - som var siste matstasjon. Dum som jeg var, spurte jeg hvordan resten av løypa var. Beskjeden var klinkende klar - It is very steep down towards Zermatt! Først fikk jeg dog noen km oppover til ca 2550 moh med tordenværet bak meg mens regnet gradvis ble striere. I følge klokken var det 4 km igjen til mål når det igjen bikket nedover.
Nå så en Zermatt "rett ned" på høyre side, og frykten tok meg. Jeg rett og slett frøs fast i skråningen. Sliten med høydeskrekk, regnet silte og beina dirret. Det ble en fryktelig dårlig kombinasjon. Jeg nærmest krøp nedover, snakket med meg selv og stoppet ustanselig. Folk som tok meg igjen så skrekken i øynene mine og gjorde alt de kunne for å være positive. Det hjalp en smule.
Jeg brukte en hel evighet ned. Det ble bare brattere, men på slutten var bratta "gjemt" inne i skogen. Det gjorde det litt lettere. Og med 1500 m igjen så jeg begynnelsen på slutten: et hus! Da visste jeg at jeg var reddet! Her kom det to amerikanere opp på siden, så det ble "high five" og alle tre jublet og hoiet. Den siste kilometeren var bare deilig i regnet som nå var ganske ille. Først nå oppdaget jeg egentlig hvor ille det faktisk regnet! Lenger opp i bakken var det helt andre ting som var på netthinna.
Og etter 8 timer og 17 minutter var jeg i mål. Jeg var 3,5 timer bak Kilian Jornet. Men jeg hadde nok den bratteste læringskurven av oss i dag.
Det hadde vært en tur som jeg startet som en gutt som skulle løpe å ha det gøy i fjellet. Gutten ble til mann i løpet av de drøye 8 timene. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Det var fantastisk og det var grusomt. Og jeg har aldri vært mer sliten.
Naturen med stadig nye landskap, de høye fjellene og hele tiden Matterhorn som liksom passet på meg, var uansett verdt lidelsen på slutten. KIlian Jornet og Emelie Forsberg sa etterpå at løypa var fantastisk fin - og at det å vinne her var noe spesielt.
De heldige som slapp regnet. FOTO: Silja Svanstrøm Amundsen
Som bildet viser, - det regnet ganske bra etterhvert. Denne damen har ca. 500 m igjen til mål. GPS-en målte dagens distanse til 47,5 km. FOTO: Silja Svanstrøm Amundsen
Denne damen tok meg igjen 2 km før mål. Hun sa at hun var grusomt sliten, men løp greit i fra meg uansett! FOTO: Silja Svanstrøm Amundsen
Seierspallen. Tre slitne menn i regnværet. Og den mest slitne (undertegnede) kom i mål omtrent samtidig. FOTO: arrangøren
