Med litterære joggesko gjennom Firenze Marathon

SMAKEBIT
Som medlem av Kondis får du 10 nummer av bladet Kondis hvert år. Det kommer så ofte at du rekker knapt å trene mellom bladene. De er tjukke og gjør deg om ikke tynn så i hvert fall bedre trent og ikke minst inspirert. Nedenfor er en smakebit fra siste nummer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Toppbildet: Artikkelforfatteren hadde sin trofaste guider gjennom den opplevelsesrike maratonturen i Firenze. (Foto: Privat)

Dette er en smakebit fra siste utgave av Kondis - papirutgaven nr 10/2014. Denne gangen har vi gjengitt en artikkel av Tine Sandøy fra Firenze Marathon.

Med litterære joggesko gjennom Firenze Marathon

Dantes Vergil guidet meg gjennom Firenzes fargerike gater. Også årets andre maratonløp ble et møte med både mørk avgrunn og himmelsk glede.
Av Tine Sandøy

Sesongens første maraton ble løpt i Paris 6. april. Etter 20 års løpepause og kun 3 måneders intensivt treningsopplegg før løpet ble 4.27 en respektabel tid, men intet mer. Løpet var en tøff og lidelsesfull opplevelse de siste 35 kilometerne, og jeg konkluderte umiddelbart med at maratonløping er organisert galskap som jeg aldri, under noen omstendigheter, skulle ha noen befatning med igjen.

Fødselsparallell
Kan et maratonløp sammenlignes med en fødsel? Man bestemmer seg for barn/løp, melder seg på, forbereder seg, (ni måneder er tilstrekkelig for begge deler), gru-gleder seg, har forventninger til den store dagen. Så løper man der da, evt. ligger der, og har det så fryktelig vondt. Midt under det verste smertehelvetet lover man seg selv, aldri mer – ikke på vilkår. Så blir barnet født, eventuelt man løper over målstreken; man er overstadig lykkelig og euforisk, beruset på endorfinerer over at man har gjennomgått en kraftanstrengelse av dimensjoner. Man har lykkes, man har seiret! Umiddelbart etter slike kraftanstrengelser frister det ikke med gjentagelse. Men tiden tilslører det vonde, vi fortrenger det som en hensiktsmessig forsvarsmekanisme. Hadde smertene vært present i min bevissthet 24/7, hadde jeg nok vært mer enn fornøyd etter min første maraton.

Vel, enkelte detaljer fra Paris Marathon, slik som de siste 35 fryktelige kilometerne, ble gradvis tilsløret, og ideen om å teste formen mot slutten av sesongen ble en spennende tanke en gang i september. Fødselsparallellen er fortsatt aktuell, det hadde jo vært fint med en søster eller bror til den lille etter hvert. Jeg har jo løpt regelmessig med Høvik Jogg fra mai måned, både langturer og intervalløkter, og synes selv at formen har blitt bedre, men et nytt løp vil jo være den ultimate lakmustesten. Skulle det bli vintermaraton i Stockholm, tre runder på Djurholmen, med en håndfull forfrosne svensker som tilskuere, eller Firenze Marathon 30. november i 15 grader, solskinn, entusiastiske lati- nere i vakre historiske omgivelser? Hmm, et vanskelig valg? NOT.

Les hele artikkelen her:
Tine Sandøy: Med litterære joggesko (pdf)