Det er en herlig egenskap å ha – evnen til å fornye seg. Det har Tough Mudder gjort til gagns i år! Målet med Tough Mudder er ikke å komme først, de har ikke engang tidtaking. I seg har løpet selve essensen i Obstacle Course Racing – du skal hjelpe dine kamerater gjennom løypa, og du skal også selv få gleden av å motta hjelp opp de høyeste veggene, og ikke minst; du skal ha det gøy underveis.
Etter jeg i startområdet har gått ned på ett kne, avsagt «the pledge» og blitt peppet opp av store ord, høy musikk og gode rytmer, bar det av sted. Jeg og flere hundre andre startet i pulje samtidig. Skjønt, jeg reiste ikke alene som nordmann. 28 glade mennesker på tur med selskapet Idrettsreiser. Ti av oss er tillitsvalgte befalselever fra Forsvaret, 16 er «crossfittere» fra Åsane på førstereis, og to galninger fra Molde som også var deltok i samme løp i fjor. Til slutt var det med en familie på tre som ville heie frem pappaen og ektemannen sin, og ta bilder. Smilende og triumferende løper vi gjennom den oransje røyken til glade smil og high fives fra heiagjengene på siden. Dette er ikke løpet for deg som vil ha alenetid.
Tough Mudder er et langt løp, cirka 18 kilometer for å være nøyaktig, med 20+ hinder. Store, spenstige, våte, kalde, fryktinngytende, latterlige og kule hindre. Jeg måtte ta meg selv i å le høyt når vi kom frem til flere av dem. Det var proffe, trygge og tidvis absurde hindre.
HINDER
Jeg gjenkjente fort de gode gamle hindrene, som «gjørmemila», «elektrosjokkterapi», «øyhopping», høye vegger og dekkbæring. Men gleden var størst over å treffe på helt nye utfordringer.
Fødselskanalen har fått helt riktig navn, for her var trangt å presse seg gjennom. Vanntanken med isbiter og gjørmevann var oppgradert med en sklie. Og selveste signaturhinderet – Everest, quarterpipen du må løpe opp, har fått seg en kul på toppen. Det er nå praktisk talt umulig å komme opp på egen hånd. Du må ta imot hjelp. Og du må hjelpe nestemann opp. Det er god stemning.
I Tough Mudder må man som kjent bestige Everest.
Det desidert latterligste nye hinderet er «Cry baby». Det var 15 meter med krabbing gjennom tåregass. Sier du tåregass til en befalselev tenker hun automatisk på CS. Fæle greier. Men dette var heldigvis ikke CS – ikke i nærheten engang, påstår jeg. Tjukk hvit røyk med mentholsmak blir mer riktig. Sikten inne i hinderet var lik null – jeg så ikke hånda mi framfor meg, og han stakkars britiske karen ved siden av meg mistet retningssansen og krabbet rundt i sirkler der inne. Jeg stoppet opp et lite øyeblikk og kjente etter – er dette et godt sted å få panikk? Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvor jeg skal. Jeg bestemte meg nokså fort for å droppe panikken, og heller holde på retningen. Og ut kom jeg til slutt, lettere lattermild over opplevelsen og fortsatt med tanke på han briten (som til slutt valgte å høre på meg da jeg sa hvilken vei som var ut).
Cry Baby var bare gøy!
I «King of swingers» måtte vi svinge oss ut i en trapes og forsøke å bygge nok moment til å slå i bjella som hang ned fra et tau mange meter der fremme. Kult! Det ble både bjelle og mageplask.
«Shawshanked» kan ikke oversettes. Du må ha sett filmen. Dritkult. Krabbing oppover et tjukt rør for deretter å slippe seg selv ned i en dyp sølepytt fra noen meters høyde. Jeg visste ikke at det gikk an å falle ut av et rør på så mange komiske måter.
«The liberator» - en vegg med huller til å feste pinner i. Jeg tror tanken bak hinderet er at du bare skal bruke armene, pinnene og de små hullene til å komme deg opp. Det er i så fall dødstungt. Men når de har plassert tverrplanker til føttene, og når hinderet er kort nok til at kompisen min kan «hente meg opp» fra toppen, så ble det litt kleint. Syns jeg, da.
Monkeybars hadde også fått seg en oppgradering som bidro til litt mer utfordring. Jeg måtte fortsatt klatre skrått oppover i første halvdel – den klart tyngste delen. På nedoverturen ble tverrgående barrer etter hvert byttet ut med ett langsgående rør. I overgangen var det bare å ta sats. Det fikk briste eller bære – og for meg bar det heldigvis. Alternativet er å falle ned i vanngrava.
Hva som skjer om man ikke klarer "Funky Monkey".
Det siste nye hinderet møtte vi på ved målgang var «Dead ringer». Her handler alt om moment. Tilsynelatende er dette et armtungt hinder, men så fort jeg fant teknikken raste det av gårde. Her er det ingen hjelp å få – så stol på deg selv og finn rytmen, er mitt tips.
Vel i mål følger det noen obligatoriske stopp. Først noen high fives til Tough Mudder-teamet. Deretter blir det oransje pannebåndet tredd nedover hodet ditt. Så får du en flaske vann og en t-skjorte, før det vi alle har ventet på – en halvliter med noe som kan ligne på ølcider. Igjen, god stemning. Spyling, rensing og skifting til tørre og varme klær, en burger eller to på området sammen med flere tusen slitne og glade folk. Tusle bort til elektrosjokkhinderet og fra utsiden fryde seg litt over lyden av zapp og au!
Veldig mange tenker på forhånd – Dette er for tøft eller langt for meg. Det er det ikke! Vi brukte 3 timer, inkludert litt venting her og der – og det gir en gjennomsnittsfart på 6 km/t. Gangfart med andre ord. Dette klarer du også. Jeg unner i alle fall alle jeg kjenner følelsen av å ha fullført.
Crossfittere, befalselever og to gærninger fra Molde klare til dyst!
“We conquered Tough Mudder. We are the champions. “
God stemming på bussen på vei tilbake til hotellet og den ventende festmiddagen. Bussjåføren mente det bare var lov til å drikke brus inne på bussen. Men han mente også at politiet burde ha viktigere oppgaver langs motorveien enn å sjekke busser for øldrikkere.
Vel hjemme igjen – og klar for nye sprell. De norske løpene er også kule. Tough Mudder er langt, men det går tregt. De norske løpene er korte, men det går fort og pulsen er hele tiden høy.
Blir du med neste gang?
